Hvordan var det for deg å ikke være ung og ha mulighetene lengre?

[Gjest Jon Are]

Jeg sitter og undrer litt på dette i forbindelse med et sprangstevne jeg skal delta på . De andre er laaangt yngre enn meg (snart 40 år) og lovende ryttere. De har tiden foran seg og jeg merker at det er de trenerne henvender seg til når det er snak om en framtid innen ryttersporten , nye tilskudd til sporten osv. Jeg blir mer sett på som et "artig " fenomen. Selv om jeg er på høyde med de andre , er det ikke forventet at jeg skal gjøre videre karriere innefor sporten. Det samme gjelder på andre arenaer også, en kan ikke ta lang utdannelse, er jo for voksen til det, kan ikke regne med å gjøre det veldig bra i noen ny sport og en har ikke lengre god tid. Skal en ha famile, barn, hytte på fjellet må en gjøre det nu! Jeg savner den tiden da muligheten lå åpne for en . En kunne velge og vrake i utdannelser og aktiviteter. Være på vei mot noe . Er det flere av dere somhar tenkt det samme som meg? Og hvordan taklet dere denen fasen av livet?

Jeg har det godt nå, ikke ment som noe klageinnlegg. Har en snill kjæreste, fine hunder, hus og livet ser bedre ut enn på veldig lenge. Jeg trives godt i livets sommer.

Med hilsen fra:

Jon Are

[AnonymBruker]

Tenker på mykje av det same.

Men egentleg sit alt mellom øyrene. Ingenting er for seint før ein døyr!

Anonymous poster hash: 95888...4aa

[AnonymBruker]

Du kan i grunn holde på med sprang til du er sånn 80 år om du er i form til det, så ikke ta det så tungt. Du har 40 år på deg fortsatt

Anonymous poster hash: 368ce...dd9

[AnonymBruker]

Vel at man har livet foran seg er jo midlertidig. Slik er det bare, og jeg tror det er dette "midtlivskrisen" for mange handler om - du har lagt mesteparten av brosteinene allerede, og de er der på godt og vondt. Mange av livets viktige valg er allerede tatt. Det betyr ikke at man ikke kan ta opp nye hobbyer og utvikle seg - det burde man jo - men det er lett å se på ungdommen med litt lengsel.

Jeg tror det er viktig å huske på hvor frustrerende og vanskelige ungdomsårene er for mange. Jeg syntes i hvert fall det. Det kommer utsagn fra alle kanter med velmente råd, alt fra hvordan man skal finne sin livspartner, bygge karrieren, tjene penger, etablere seg men også huske å ha det moro (hvilket nesten er umulig oppi alt stresset). Det er så vanvittig lett å idealisere denne fasen i etterkant - nostalgi handler jo tross alt om å glemme vanskelighetene og mimre over gledene. 20-årene er fylt av usikkerhet, "kvartlivskriser" og tvil. Selv om man ser bra ut og har livet foran seg

Anonymous poster hash: 87d6c...415

[AnonymBruker]

^*glorfisere mente jeg, ikke idealisere

Anonymous poster hash: 87d6c...415

[Gjest Jon Are]

Du kan i grunn holde på med sprang til du er sånn 80 år om du er i form til det, så ikke ta det så tungt. Du har 40 år på deg fortsatt

Anonymous poster hash: 368ce...dd9

Takk. Det var fint sagt. Jeg brukte å trekke litt på smilebåndet av 40 åringer med ny motorsykkel og som skulel reise jorden rundt. Nå forstår jeg det bedre. Det er noe med at 4 tallet får en til å forstå at livet er kort , mulighetene begrenses og at en må handle nå:-)

Med hilsen fra:

Jon Are

[Puny]

Jeg er veldig glad noen av valgene har innsnevret seg for min del. Det var ikke bare fryd og gammen å stå der som 18-19 åring og skulle ta "et valg for livet" i forhold til utdannelse for eksempel. Det er godt å føle på at noen av de valgene er tatt. Jeg trivdes ikke i den situasjnen der jeg ikke visste hvem jeg var og måtte prøve alt mulig for å se hvem jeg var og sto for. Nå er leg i alle fall litt eldre og vet hva jeg skal jobbe med har tatt et valg i forhold til livspartner (det er jo ingen garantier men likevel). Det var en sjarm med tiden hvor alle muligheter lå forran meg, men Gud så glad jeg er for å ikke være der i dag... I dag har jeg andre valg å ta og det har sin sjarm det også

[AnonymBruker]

Kjenner litt på den ja, og det gjør nok mange innerst inne. Men sånn er det jo for alle og alternativet til å bli eldre er jo mildt sagt meget dårlig så man får gjøre det beste ut av det.

Det som kanskje er litt spesielt for din del er hvis du driver med ryttersport på et høyt nivå og de færreste greier å utvilke en elitekarriere innen idrett (kan være hva som helst) når man nærmer seg 40, blant annen idrett har jo mange allerede lagt opp når 4 tallet nærmer seg. Det er nok svært uvanlig å være rundt 40 og fortsatt holde på med idrett på toppnivå, med unntak av enkelte som Bjørndalen

Jeg har ikke god kjennskap til ridesport men i de fleste idretter handler jo dette om fysikk, det er jo vanskeligere å bli topptrent som 40-åring enn når man er i tyveårene og det er for de fleste vanskelig å holde følge med de yngre utøverne fysikkmessig. Generelt tror jeg ikke det er realistisk for de fleste å utvikle en ny idrettskarriere på høyt nivå etter 30.

På den annen side kommer det jo an på hva man ønsker og man kan jo holde på med det meste lenge etter 40 så lenge ambisjonsnivået ikke er skyhøyt og at man driver med sporten for å holde seg i form og fordi man liker det.

Når det gjelder utdannelse er det jo for så vidt aldri for sent selv om det kan være vanskelig å få toppkarrierer etter fylte 40. Men igjen så henger det sammen hva ambsijonsnivået er. Men de fleste utdannelser krever jo ikke noen form for fysikk og bortsett fra ting som forsvaret og PHS så kan man jo begynne senere i livet. Mange blir jo også nødt til det som følge av endringer innen egen bransje, effektivisering og oppsigelser. At man må ta videreutdanning og/eller annen utdannelse blir nok bare vanligere og vanligere etthvert som arbeidslivet omstilles raskere.

Men jeg skjønner tanken om at man kan føle at man kanskje ikke er på vei mot noe i samme grad som da man var yngre. Generelt tror jeg at dette er noe dagens voksne føler mer på enn tidligere generasjoner. "Før i tiden" var det jo en relativt kort skolegang for de fleste før man begynte å jobbe, og det var liksom "det". Nå er det jo 12-13 år på skole, ettefulgt av 3-5 år på studier før man begynner i jobber og kanskje skaper seg karriere, altså hele veien utvikling mot et eller annet mål. Når det først stopper så kan nok fallhøyden oppleves større enn for tidligere generasjoner ettersom man jo alltid har jobbet mot noe hele veien. For på et eller annet tidpsunkt vil det stoppe opp for de aller fleste, det er de færreste som blir direktører eller greier å skape verdensomspennende konsern.

Det beste er nok å forsøke å være konstruktiv rundt "midtlivskrise". Få det til å handle om at man heller realiserer noen ønsker som man tidligere hadde "god tid" på å gjøre enten det gjelder motorsykkel eller reise. Behøver ikke bare være negativt å innse at livet er kortere enn man forestilte seg i tyveårene men man kan bruke det som motivasjon for å gjennomføre mer av det man ønsker seg. Som førtiåring har man jo sannsynligvis miste nær familie også, besteforeldre og noen har også mistet egne foreldre. Man innser gjerne da sin egen mortalitet men bruk det til å skape positive opplevelser.

Anonymous poster hash: 05501...da2

[Gjest iGirl]

Jeg er en del år yngre enn deg, men jeg tar meg selv ofte i å dagdrømme om hvordan livet ville vært om jeg hadde foretatt andre valg som 18/19-åring. Nå som jeg er ferdig med utdannelsen og har tatt fatt på "karrieren" min synes jeg det er fiffig å tenke på hvordan det som der og da oppleves som "små" valg får så enorme konsekvenser for resten av livet. I retrospekt ser jeg at det var noe helt spesielt ved det å være i slutten av tenårene og kunne velge og vrake i fremtidsplaner. Jeg er ikke sikker på om jeg forsto omfanget av ansvaret som lå i den avgjørelsen, selv om jeg absolutt er fornøyd med valgene jeg tok.

Jeg er en sånn type person som aldri er helt trygg på avgjørelsene mine uansett, og jeg synes nesten alltid gresset virker grønnere på den andre siden. Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver, at man føler mulighetene blir færre etterhvert som årene går, at man ikke lenger er "på vei mot" noe. Men det at man har nådd destinasjonen har jo sin sjarm det óg, da kan man lene seg litt tilbake og senke skuldrene litt tenker jeg.

[AnonymBruker]

Jeg er veldig glad noen av valgene har innsnevret seg for min del. Det var ikke bare fryd og gammen å stå der som 18-19 åring og skulle ta "et valg for livet" i forhold til utdannelse for eksempel. Det er godt å føle på at noen av de valgene er tatt. Jeg trivdes ikke i den situasjnen der jeg ikke visste hvem jeg var og måtte prøve alt mulig for å se hvem jeg var og sto for. Nå er leg i alle fall litt eldre og vet hva jeg skal jobbe med har tatt et valg i forhold til livspartner (det er jo ingen garantier men likevel). Det var en sjarm med tiden hvor alle muligheter lå forran meg, men Gud så glad jeg er for å ikke være der i dag... I dag har jeg andre valg å ta og det har sin sjarm det også

Enig.

Å gjøre opp status og finne ut at en er der en bør være i forhold til egne ambisjoner er topp. Ihvertfall for min del.

Hus, hytte, barn, kone, interessant trygg jobb, bra økonomi, morsomme hobbyer og fremdeles potensen iorden. Check!!

Jeg er veldig glad noen av valgene har innsnevret seg for min del. Det var ikke bare fryd og gammen å stå der som 18-19 åring og skulle ta "et valg for livet" i forhold til utdannelse for eksempel. Det er godt å føle på at noen av de valgene er tatt. Jeg trivdes ikke i den situasjnen der jeg ikke visste hvem jeg var og måtte prøve alt mulig for å se hvem jeg var og sto for. Nå er leg i alle fall litt eldre og vet hva jeg skal jobbe med har tatt et valg i forhold til livspartner (det er jo ingen garantier men likevel). Det var en sjarm med tiden hvor alle muligheter lå forran meg, men Gud så glad jeg er for å ikke være der i dag... I dag har jeg andre valg å ta og det har sin sjarm det også

Enig.

Når jeg gjør opp status såmm midtveis i livet så er jeg godt fornøyd med tingenes tilstand.

Barn, kone, hus, økonomi, jobb, hytte, hobbier,venner og potensen i behold. Check!

har innsett at jeg aldri blir styrtrik, ville heller aldri bli kjendis eller berømt. Digger det forutsigbare A4 livet med økonomi nok til å leve litt ekstra.

Misunner overhodet ikke russen som skal stake ut kursen, finne partner, utdanne seg, kjøpe hus, finne jobb osv.

Når unga har lagt seg og jeg slapper av foran TV, og rammene for deres oppvekst, er trygge føler jeg at det meste er på plass. 



Anonymous poster hash: e99dc...bd8

[asterix]

Jeg er bare utrolig fornøyd med der jeg er i livet og kunne overhode ikke tenkt meg å være ung igjen. Jeg har fått gjort utrolig mye og har jo mange år igjen til å gjøre mye mer. Jeg har en super samboer, en masse herlige unger, bra jobb osv. Det er viktig å være glad for det man har til en hver tid enten man er gammel, ung eller midt i livet.

[Gjest Evans]

Jeg har tenkt litt på det i forhold til trening, at kroppen var en annen da jeg var 18-20 år. Kroppen kunne formes og trenes på en helt annen måte da. Nå er jeg full av skader og sliten som ei skurefille (overdriver litt her).

Ellers er jeg glad for at livet ikke er en åpen slagmark som er klar for å formes. Jeg er glad for at jeg har kommet meg gjennom utdannelsene og fått meg en jobb, og at jeg ikke må ta det store studievalget en gang til. Nå kan jeg ta små-fag her og der, og kose meg med det og ikke tenke på at jeg må ha en utdannelse.

Også er jeg glad for at jeg slipper å tenke på hvem som kommer til å bli den rette i kjærlighetslivet.

Jeg er vel glad for at jeg er i den alderen jeg er og at livet har blitt som det har blitt

[Gjest The damned]

Jeg forstår det jo litt på noen områder. Innen idrett er det jo sikkert en fordel å være ung, men man kan jo fortsette med det selv om man er eldre.

Kjenner at jeg sliter litt med det folk kaller midtlivskrise. Hvorfor blir det alltid sett på som noe negativt eller som noe man skal latterliggjøre?

Er det negativt å gjøre ting man alltid har hatt lyst til, men ikke turte eller kunne? Og hvis man har råd til den sportsbilen eller motorsykkelen, så er det vel bare å kjøpe seg det?

Vet ikke jeg, men selv om man ikke er 20 år så har man jo mange muligheter og livet er jo ikke nødvendigvis akkurat slik man vil ha det. Man kan jo fortsatt utvikle seg og jeg synes ikke man skal ta til takke med noe hvis man ikke har det bra.

Tipper det er noen som kanskje har mistet seg selv litt og kanskje blitt i et ekteskap for barnas skyld. Mens andre kanskje endelig har tid og råd til å gjøre og kjøpe ting de ønsker seg.

Det er egentlig aldri for sent.

Edit: Postet innlegget før jeg var ferdig å skrive, siden mobilen klarer på mystisk vis å åpne lenker eller poste innlegg uten at jeg har vært i nærheten med fingeren. Grr..

Endret 13. mai 2015 av The damned

[AnonymBruker]

Skulle likt å vite hvem du var IRL Jon Are, for jeg kan ikke finne noen påmeldte navn på hestestevne som heter Jon Are. Skulle tro du var populær i et "jentemiljø" om du er mann Forsåvidt er du jo midt i glansalderen forhold til sporten du driver med, (sprang) se bare på Gulliksen, Endresen og Bull


For å svare på det du spør om, jeg frykter ikke å bli eldre, men heller å miste helsen min som begrenser mulighetene for hva jeg kan gjøre, ikke hvor aktivt jeg kan gjøre ting (som alderen setter begrensninger for) men om jeg f.eks havner i rullestol eller lignende...

Anonymous poster hash: 0c854...5ad