Skal jeg gå fra han?

[AnonymBruker]

Etter hva jeg kan lese av tidligere tråder her inne, er jeg ikke den eneste som sliter med avgjørelsene om å gå fra samboer.

Det finnes vel ingen enkle svar på et slikt, men jeg trenger å lufte det for et forum som ikke kjenner meg da det hele er utviklet seg til å bli veldig komplisert...

Jeg er samboer med en mann som er svært dyktig og anerkjent på det område han jobber med, faktisk var det en av tingene jeg falt for da vi ble sammen da jeg også arbeidet med. I starten ble både inspirert og engasjert i at vi hadde samme lidenskap for arbeidet og vi kunne dele tanker og ideer rundt dette. Jeg følte vi hadde en dypere connection ettersom vi hadde så mange av de samme interessene og verdisyn, samt masse felles venner. Etter vi fikk barn har dette endret seg. Nå kjenner jeg meg utrolig irritert på denne jobben hans, er nesten sjalu og klarer ikke å beundre han for det lengre. Jeg har måtte gi opp mitt arbeid med dette felles yrket da det ble for vanskelig å drive med for oss begge ettersom det er en veldig lite familievennlig levestil, og jeg har tatt en trygg og familievennlig jobb mens han har fått satse videre. Han gjør det veldig bra og elsker det han driver med og har alltid prioritert det framfor meg og barna, noe han sier er umulig å ikke gjøre da det er en livsstil for han. Han har altså en enorm driv for denne jobben, kan fint bruke hver helg, hver kveld og alle ferier for å få jobbe med prosjektene sine, og jeg har måttet ta alt med barna og hjemmet mer eller mindre alene. Samtidig ser jeg at han er en god far for ungene (- som nå er blitt tre) og de synes han er kul og morsom når han er med dem.

Jeg derimot er blitt den slitne, sure kjerringen som maser om når han skal komme hjem, som klager over alt han ikke gjør, noe som alltid ender i krangler. Han mener han har rett til å gjøre som han vi fordi jeg visste at han hadde denne lidenskapen før vi fikk barn, at hvis ikke han får drive med det, ville han blitt deprimert. Samtidig mener han at han har rett til å gjøre mindre husarbeid fordi han tjener mer enn meg og fordi han ikke synes det er så viktig som det gjør. Han mener dermed at det er mitt valg å støvsuge og vaske klær.

Jeg har også måttet ta alle syke barn dager, plandager, levering og henting gjør han så ig si aldri, da dette er så vanskelg å kombinere med den "viktige" jobben hans.

Jeg har derfor måttet gå ned i stilling for å kunne håndtere alt arbeidet på hjemmebanen, noe som har resultert i at jeg ikke har fått stige tilsvarende i "gradene" på jobben min, og har stått mer eller mindre i samme lønnstrinn de 7,5 årene jeg har jobbet der.

For et par mnd siden fikk jeg derimot en ny stilling og jeg har kjent lysten på å satse på jobben min kommer sterkere tilbake med mer ansvar og høyere ambisjonsnivå. Den krever noen reisedøgn i året og fulle arbeidsdager. Dette takler samboeren dårlig og mener at hvis jeg skal "ha rett til" å jobbe fullt slik at han må trå til mer jevnbyrdes på hjemmebanen, må jeg tjene like bra som han. Dette er helt umulig i en statlig bedrift, selv om jeg hadde vært toppsjef hadde jeg ikke hatt samme lønn som han.

Men nå liker jeg faktisk jobben og merker jeg har lyst å være der mer, det er faktisk mye mer slitsomt å være hjemme med barna alene.

Alt denne kranglingen med arbeidsfordeling tærer på oss, og jeg må ærlig si at jeg ikke har kjent noe forelskelse eller kjærlighet for han på mange år. At det har blitt tre barn av dette er egentlig veldig underlig da vi knapt nok har sex, men jeg har hele tiden forsøkt å tenke at disse dårlige følelsene/periodene vil gå over, at vi skal bli en god kjernefamilie, fordi han er jo så flink, så morsom, så godt likt av alle. I tillegg har vi så mange felles venner, vi har et perfekt hjem, med venner til barna på alle kanter.

Jeg er derfor så redd for å bryte opp i alt dette. Vil jeg klare å bygge dette opp igjen alene? Må barna bytte skole? Vil jeg egentlig bli mer lykkelig uten han? Vil det bli for mye for meg å håndtere helt alene? Vil jeg orke å skaffe meg nytt sted å bo, jeg som elsker huset og hagen vår som jeg har jobbet så hardt for å skape?...

Som ikke dette var nok, endte jeg for et par uker siden opp med å være utro med en kollega på et seminar. Vi har kjent hverandre lenge og har hatt et flørtent og godt øye hverandre lenge uten at dette har betydd noe. Inntil nå, da dette plutselig og helt uplanlagt bikket over til full pakke - og det har ikke stoppet på dette seminaret... Det er så intenst at vi knapt klarer å være borte fra hverandre på jobben. Bruker en hver anledning til å komme borti hverandre, kysse på rekvisittarommet og ha sex i smug på de merkeligste steder... På en måte føltes det helt rettferdig, selv om je selvsagt vet det er galt, men jeg rettferdiggjør det fordi jeg har følt at forholdet til min samboer har vært så dårlig over så mange år.

Nå kjenner jeg meg som en 15-åring igjen, berusende nyforelsket. Får han ikke ut av hodet og leter bare etter muligheter for å treffe han, og er villig til å ta større og større sjanser for å få det til.

Lurer derfor på om dette er den dråpen som må til for at jeg skal tørre å forlate samboeren min. At jeg bør gjøre det slutt før han finner ut. Ikke fordi jeg skal satse på kollegaen, fordi det tenker jeg er så intenst nå fordi det er spennende, ulovlig, forbudt, og som sikkert ikke vil være like spennende hvis det ble hverdagslig. Men fordi jeg ikke elsker mannen min lengre. Faktisk lurer jeg på om jeg noen gang har elsket han fordi jeg har aldri hatt disse intense følelsene for han som jeg kjenner for kollegaen nå.

Er liksom heller ikke så mye følelser å finne tilbaketil ettersom de aldri har vært veldig intense for samboeren min, selv om jeg syntes han var en bra mann, en jeg så opp til og som jeg tenkte var en trygg mann jeg kunne bli mer glad i over tid. Jeg er nå veldig usikker på om jeg kan klare å bo med han videre uten noen gode følelser for han igjen, og jeg tenker at jeg derfor kommer til å være utro igjen, enten med min kollega eller andre menn for å få denne spenningen jeg savner.

Er jeg egoistik hvis jeg går eller er jeg en drittsekk hvis jeg blir når jeg føler som jeg gjør? Og hva med barna? Jeg klarer ikke å tenke klart....

Anonymous poster hash: 4fd06...192

[AnonymBruker]

Jeg synes det er værre at du blir enn at du går. Har selv vært utro og truffet min nåværende mann på den måten, så jeg har erfart på kroppen hva dette gjør med de andre det involverer. Selvfølgelig klarer du deg alene, du må kanskje redusere litt på krav til livsstil men det klarer du nok fint.

Anonymous poster hash: 72d89...67b

[Jobbermedbarn]

Oj, her var det mye å ta tak i...

Det viktigste poengterer du egentlig selv, at du ikke har de rette følelsene for mannen din!

Jeg ville kuttet tvert dette forholdet til kollegaen min, også ville jeg tatt en alvorsprat med

mannen, evt på et fam vern kontor! Si hvordan du føler det, hvordan du har det og hva du

tenker, helst uten og være angripende!

Jeg setter ? ved hvor god far han er merker jeg, han er jo ikke tilstede!

Det og "true" med depresjon hvis han ikke får leve som han vil, og har påtatt

seg ansvar for barn, står det ikke mye respekt av! Jeg har også en mann med en

jobb som er hobby og en del av han, og han har hatt mye frihet til og drive med det,

men han har alltid skjønt selv hvor den grensen går da han aldri har latt det gå utover

rollen som pappa. Det ønsker han jo ikke, og jeg kunne ikke levd med en som ikke

forstod de grensene selv. Han høres fryktelig egoistisk ut, sorry!

Men uansett må dere prate sammen, du kan jo ikke fortsette og ha det sånn, og

han må få vite hva du føler! Lykke til!

[AnonymBruker]

Synes du er den som bør gå inn i deg selv ts. Du klager mye på mannen din, men du valgte allikevel å få tre barn med han. Du merket nok hvordan det var etter første barn, men du fikk ytterligere to barn med han. Du sier du liker ikke at du har blitt den slitne, sure kjerringen som maser om det ene og det andre, men som sagt, du så tidligere hvordan arbeidsfordelingen mellom dere var på hjemmebane, og da synes jeg det er feil å komme å klage i ettertid. Mannen din var klar på dette fra starten av. Han har derfor behandlet deg fair synes jeg, mens du derimot fikk barn etter barn selv om du visste, samt at du ikke engang klarer å si ifra til mannen din før du hopper på en ny mann, som du ser OVER TID bak ryggen hans!

Utroskap sånn som du nå driver med, er et av de verste svikene noen kan oppleve. Det er ikke et engangstilfelle ( selv om det og er utilgivelig de fleste ganger ), men du har altså et forhold til en annen mann, bak ryggen på mannen din.

Skaff deg ryggrad ts!

Anonymous poster hash: e9c0f...c30

[AnonymBruker]

ville tatt en prat med mannen din og spurt om han var lykkelig, slik ting er nå. en åpning for "praten".

når jeg leser dette, synes jeg valget er åpenlyst. dere burde ikke være sammen, men det er lett for meg å si.

Det at du er utro synes jeg er forferdelig, og selv om deres forhold er langt i fra perfekt, så synes jeg ikke din mann fortjener det. ingen fortjener det.

Anonymous poster hash: 70615...c1e

[AnonymBruker]

Dette har jeg lest tidligere her inne. Hvorfor lage flere tråder om det samme?

Anonymous poster hash: edc0a...a07

[AnonymBruker]

Synes du er den som bør gå inn i deg selv ts. Du klager mye på mannen din, men du valgte allikevel å få tre barn med han. Du merket nok hvordan det var etter første barn, men du fikk ytterligere to barn med han. Du sier du liker ikke at du har blitt den slitne, sure kjerringen som maser om det ene og det andre, men som sagt, du så tidligere hvordan arbeidsfordelingen mellom dere var på hjemmebane, og da synes jeg det er feil å komme å klage i ettertid. Mannen din var klar på dette fra starten av. Han har derfor behandlet deg fair synes jeg, mens du derimot fikk barn etter barn selv om du visste, samt at du ikke engang klarer å si ifra til mannen din før du hopper på en ny mann, som du ser OVER TID bak ryggen hans!

Utroskap sånn som du nå driver med, er et av de verste svikene noen kan oppleve. Det er ikke et engangstilfelle ( selv om det og er utilgivelig de fleste ganger ), men du har altså et forhold til en annen mann, bak ryggen på mannen din.

Skaff deg ryggrad ts!

Anonymous poster hash: e9c0f...c30

Signerer dette.

Problemene her er jo mest strukturelle. Og det er ikke mer mannens feil enn det er TS sitt. De har tatt noen beslutninger i fellesskap som ledet frem mot dette. Og hvis problemet er at hun ikke har tid og ressurser til å både satse på jobb og hus/barn/hjem, hvordan i alle dager skal den kabalen gå opp som alenemor?

Anonymous poster hash: b1c8e...3bb

[AnonymBruker]

Synes du er utrolig råtten ts!

Mannen din bør vite hvem han er sammen med.

Du har ingen grunn til å skylde på han da han hele tiden var klar på at han kom til å prioritere jobben, du valgte ikke å bare få ett barn med han, men TRE! Så kommer du i ettertid og klager, samt at du er utro mot han, ja har et forhold til en annen mann i laaang tid bak ryggen på mannen din, du har det fortsatt!

Du er den upålitelige som ikke klarer å si hva du øsnker engang før du finner deg en ny mann, skam deg!

Anonymous poster hash: e9c0f...c30

[AnonymBruker]

Syns flere av svarene her er litt i hardeste laget mot TS. "Hun visste hva hun gikk til", og har dermed ingen "klagerett"? Hæ?

Et ekteskap bør være likeverdig og fylt av respekt. Begge bør ha muligheter til å utvikle seg og gjøre egne valg, og man bør i størst mulig grad støtte den andre, og prøve å kompromisse der det går. Syns TS sin mann høres i overkant egoistisk ut, han prioriterer aldri familien sin, og syns tydeligvis at han bør bestemme i forholdet fordi han tjener mest penger. Over tid har TS koblet seg av, følelsesmessig, på grunn av mangel på bekreftelse og støtte fra sin mann, og nå har hun forelsket seg i en annen. Ikke noe stort mysterium, spør du meg.

Anonymous poster hash: 4029b...f10

[AnonymBruker]

TS, høres jo ut som om du praktisk talt er en alenemor!

Du vil ikke merke noen forskjell om du initierer brudd-bare til det bedre!

Da vil mannen og du ha delt bosted og 50/50 og du vil kunne få jobbe mer og han mindre: annenhver uke!

Anonymous poster hash: 31a60...715

[AnonymBruker]

Det er en helt legitim ting å miste følelser for mannen sin. Han har tatt deg for gitt, og ser ut til å ha et helt feil bilde av kjønnsrollene i et forhold. Han høres egoistisk og lite empatisk ut (og dette er jo velkjente karaktertrekk for de som kommer seg opp og frem i arbeidslivet). At menn ikke skjønner at de på denne måten gjør sine ektefeller sårbare for andre menns interesse, er mer enn jeg kan forstå. Likevel vil jeg påpeke at det er fullstendig galt å gi etter for behovet for å bli begjært av noen, altså utroskap.

Ditt HI er en tro kopi av så mange andre innlegg noe du også selv skriver.

Du må kjenne etter hva du ønsker, har du tro på at han vil endre seg? Vil du kunne fortsette som nå, om han ikke endrer seg? Er du glad i mannen din ( og da mener jeg han som person og ikke statusen han har i verden) hvis du svarer nei på et eller flere av disse spørsmålene, så vet du selv hva du bør gjøre. Intet hus eller fin hage vil gi deg den annerkjennelsen som du behøver på det indre plan.

Anonymous poster hash: 531ec...595