9-åringen er sjefen i huset

[AnonymBruker]

Jeg har to halvsøsken hos min far. Moren til barna valgte å forlate min far for ett par år siden, og pga. at hun ikke har noe eget egnet bosted og at barna ikke liker å være hos henne, har min far hovedomsorg for barna.

Min far er en typisk "mann". De tidligere konene hans har alltid stått for matlaging, husvask, barnepass osv. mens han har brukt det meste av sin tid på jobbing. Men når han ble forlatt, tok han selvsagt sitt ansvar for barna.
Hans mor (min farmor) er heldigvis ei grepa dame som har bidratt mye der. Hun handler klær til barna, vasker èn dag i uka og kommer med mat til de støtt og stadig.
Barnevernet har vært inne i bildet tidligere, men de fant visst ikke noe å utsette på min far.

Selv er jeg nesten tredve år og bor ganske mange timer unna min familie, vi har derfor ikke hatt så mye kontakt, før jeg dro dit på besøk tidligere i år for å bli bedre kjent med mine "småsøsken" på ni og ti år. Det var INGEN kustus i det huset.

Lillesøsteren min på ni år, som tydeligvis er sjefen i huset, styrer det meste. Det skal sies at hun er ansvarsfull også, hjelpsom med rydding i huset og flink og inkluderende som tante til min datter på fem, men også veldig sta, bestemt og veslevoksen.
Hvis hun vil gå på besøk til venninner, overnatte eller gå ut å spise på restaurant, får hun det. Hvis min far sier pent nei til noe, hamrer hun med dører og overser han til han forandrer mening.
På butikken skal hun også bestemme. Hvis hun vil ha sjokolade og potetgull på en onsdag, så er det klart hun får det.
Når vi var ute på restaurant, bestilte hun noe av det dyreste på menyen, som var en veldig stor porsjon, hvilket hun lovte å spise opp for å få is etterpå. Hun klarte ikke å spise opp halvparten, og min far prøvde forsiktig å si at hun derfor ikke fikk noe is. Men hun klarte likevel å overbevise han, og is ble det!

Faren min er heller ingen streng mann, så hun får ikke særlig motstand. Han lar henne heller få viljen sin fremfor å lage dårlig stemning, så mest sannsynlig har ingen av mine søsken særlig respekt for vår far.
Når jeg var liten derimot, husker jeg at han var nazi på innetider og hvem jeg fikk lov å omgåes, i tillegg til at jeg ikke fikk spise så mye godteri jeg ville. Og han var bare ferie-pappa for meg!

Hva mat angår i dette huset, går det i Fjordland.
Kjøleskapet var fylt til randen av ferdigretter og fryseren full av pizza, og barna spiste jo 2-3 pakker om dagen, hver gang de var sultne.
Vi spiste middag ute når jeg var på besøk, men sånn ellers kan jeg tenke meg det går i ferdigretter, pizza og takeaway-mat resten av året.
Jeg foreslo å lage middag hjemme til alle sammen en av dagene, men da var søsteren min kjapp med å si at "det likte hun ikke" eller "det hadde hun ikke lyst på" eller at hun heller ville på restaurant, også ble ikke det noe av..

Når jeg fikk faren min på tomannshånd, fortalte han selv litt om hvordan dette hadde gått til. At det er vanskelig å sette grenser og være bestemt, fordi min lillesøster tidligere har løyet til barnevernet om ulike ting og han mener at han "må være litt forsiktig" med henne.
Jeg nevnte også dette med maten, at det faktisk er mye billigere og enklere og steke noe kjøttkaker el. og koke poteter/grønnsaker til middag, fremfor å spise Fjordland hver dag. Og han innrømte at han er blitt bortskjemt pga. sine tidligere koner, som alltid har tatt ansvar for alt sånt. Men han er jo en voksen mann og klarer da å lage noe mat selv! Det handler jo bare om å gidde. Han jobber til 4-5 hver dag, og ungene trenger ikke barnepass når de kommer hjem, kun litt rutiner og disiplin!
I skapene hadde han heller ingen mat, kun i kjøleskapet og fryseren.

Min lillebror, på ti år, var mer i bakgrunnen. Han er kun opptatt av dataspill, mobil, nettbrett og å besøke kompiser, og snakket ikke stort med mindre han var sulten å fikk vår far til å gå å varme noe Fjordland til han..

Jeg blir litt bekymret for hvordan dette skal gå. Jeg og min datter skal tilbake dit i sommerferien, og jeg kjenner at måten dette huset blir styrt på og hvordan min far lar seg overkjøre, irriterer meg. Tenker jo på hvor bortskjemte disse barna blir etterhvert, og hvor lite selvstendige de blir når de blir eldre. Og hvordan skal de lære å lage mat, når alt de spiser er ferdig?

Er det egentlig noe å gjøre med dette? Hva kan jeg si/gjøre for å prøve å gjøre det bedre neste gang jeg skal dit på besøk?

Anonymous poster hash: 41ab5...04c

[AnonymBruker]

For en bortkjemt drittunge dere har skapt. :O

Anonymous poster hash: e8f7d...c47

[Gjest O.G.]

Sånn går det når menn får ungene.

[AnonymBruker]

Sånn går det når menn får ungene.

Moren kan jo ikke være bedre når hun ikke kjemper for å få barna sine!

Anonymous poster hash: 1ac83...9ea

[Gjest O.G.]

Moren kan jo ikke være bedre når hun ikke kjemper for å få barna sine!

Anonymous poster hash: 1ac83...9ea

Vel.

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det kanskje ikke hadde vært så dumt om barnevernet kom inn i bildet igjen.Kan høres ut som din far trenger litt veiledning i foreldrerollen. Men du kan jo kanskje prøve å ta en skikkelig alvorsprat med ham først. Spør hvordan han tenker at dette påvirker ungene, fortell ham hva du mener, og finn ut om han er mottakelig for råd. Kanskje kan du, din far og din farmor gå sammen om å stramme inn og sette grenser neste gang du besøker. Når grensene har fått flyte lenge vil det være en stor overgang både for far og barn når han tar over kontrollen igjen.Det kan kanskje være lettere forfar dersom han får litt støtte i en overgangsperiode. Siden barna er så store som de er tenker jeg at det bør holdes et familiemøte før grensene strammes inn, sånn at de vet hva de kan forvente framover, og hvorfor. Forklar at ting har gått for langt, og at det er de voksnes oppgave å sette grenser. Ikke fokuser på at niåringen sjefer, fokuser heller på at det er de voksnes oppgave å sørge for at barna lærer hvordan de skal oppføre seg i en familie, og at dere voksne må bli flinkere til det. Dere voksne må først bestemme hvilke regler dere mener er absolutte, og hva det kan forhandles om på familiemøtet. Jeg tror det er lurt at noen av reglene som innføres blir forhandlet fram på familiemøtet, slik at barna opplever at de ikke bare blir pålagt en hel masse nye regler, men at de også blir hørt og får være med i prosessen.

Anonymous poster hash: a8602...ced

[AnonymBruker]

Moren kan jo ikke være bedre når hun ikke kjemper for å få barna sine!

Anonymous poster hash: 1ac83...9ea

Nei, moren var ganske tafatt. Hun er ikke norsk, og favoriserer i tillegg sønnen sin. Hun ytret en gang ett ønske om å ta med sønnen og flytte tilbake til hjemlandet.

Ungene har også litt problemer med å kommunisere med henne og i og med at hun bor hos midlertidige kjærester eller venninner, ønsker ikke ungene å være der lenge av gangen. Dermed trives de best i huset med vår far, som er deres barndomshjem og deres trygghet.

Bare synd at faren vår ikke klarer å være en autoritær person.

Barnevernet har hatt noen møter med ungene etter min far og stemor ble skilt, og i en av samtalene har min lillesøster bl.a fortalt at hun har blitt slått av sin mor. Dermed har ikke mor noe fast samvær.

Min far vet ikke om dette er sant, til tross for at det er en vanlig straffeform i barneoppdragelse i morens hjemland, og gi ungen en "dask" nå og da. Min far mener også at min lillesøster kan ha overdrevet mye av det hun har fortalt barnevernet, bare for å slippe å gå til sin mor.

Min far har fått tilsyn av barnevernet hjemme, og også blitt tilbudt kurs om disiplin ol. Han kommer til å delta når det starter, men spørs hvor flink han er. En 50 år gammel kan ikke bare forandre seg på kommando. Han har jo gode verdier og vet hva god barneoppdragelse er, men jeg tror han føyer seg mye etter min lillesøster i frykt for barnevernet. Han ble fratatt barna på ett tidspunkt og de måtte bo hos min tante i to uker, før de fikk komme tilbake til far. Så han er nok redd.

TS

Anonymous poster hash: 41ab5...04c

[bobler]

Sånn går det når menn får ungene.

Det er sjeldent at det går så mye over styr som her, og langt fra alle alenefedre er like håpløse. Er jo flust av alenemødre som er sånn og.

[AnonymBruker]

Kan du sende ham akkurat det du skriver her på mail, og be om om samtale? Også følge ham opp? Hver uke på telefon for eksempel. Jeg mener, sette små delmål, lage hjemmelaget middag to dager i uken, hvordan har det gått? Si nei til snop utenom lørdag osv.

Det må være veldig vanskelig. Du virker utrolig reflektert og forståelsesfull, jeg kan tenke meg at er det noen som kan hjelpe, er det kanskje deg. Selvom det ikke er ditt direkte ansvar, kan du jo gi din far både litt oppbacking og motstand.

Anonymous poster hash: 06339...c6c