Kommenterer du på triste facebookstatuser?

[AnonymBruker]

Vet ikke hvor jeg helt skal poste dette..

Noen flere enn meg som ikke helt klarer å respondere med sympatiinnlegg på facebook?

La oss si at noen på lista di poster en status hvor personen forteller om sin erfaring rundt sykdom, tragedie eller psykisk sykdom og så begynner folk å kommenterer med støttende kommentarer osv. Jeg klarer ikke å kaste meg på bølgen, jeg synes det blir så..jeg vet ikke hvilket ord jeg leter etter.

Jeg liker heller å respondere via sms eller en privat melding til personen ellers føler jeg at jeg bare blir en av de som kaster seg på sympatikommentarbølgen..selv om jeg tviler ikke på at de som kommenterer gjør det fordi de ønsker det. Men får litt sånn flokkdyr-mentalitets-følelse.

Anonymous poster hash: 1d5df...1f2

[AnonymBruker]

Nei. Det hender jeg sender en privat melding til dem (kommenterer ikke sånt offentlig) hvis det er noe som har skjedd nå og som jeg tenker at de kan trenge litt støtte gjennom, forutsatt at det er en jeg kjenner ganske godt. Jeg kommenterer aldri sånne triste statuser direkte.

Anonymous poster hash: 60560...f90

[Silfen]

Kommer an på hvem det er. Men generelt nei.

[Sirah]

Det kommer veldig ann på statusen. En status ala:

"Trappa 1 - Meg 0! Gips i seks uker!"

Kan jeg godt skrive noe på. Da skriver jeg som regel en ironisk kommentar om trapper og god bedring. Men det er vel strengt tatt ikke en trist status heller når jeg tenker meg om.

En status ala:

RIP *putt inn det som passer*

Svarer jeg på med en kondolerer eller lignende.

Mens en typisk sutrestatus som ikke en gang er skrevet ironisk eller morsom svarer jeg skjeldent på som:

"Stakkars meg, verden er i mot meg, alle andre er dumme"

Det syntes jeg man kan ta på en annen arena.....

[AnonymBruker]

Ja det gjør jeg, hvis noen går igjennom vanskelig sykdom så vet jeg hvor alene de kan føle seg siden jeg selv sliter med kronisk sykdom, og terskelen for å legge ut noe sånt på facebook er ganske høy og kommer enten av to ting 1) for å opplyse andre om en alvorlig og kanskje misforstått sykdom, beskrive hvor syk man faktisk er, ikke for å sutre men for at folk skal respektere alle med den sykdommen eller 2) man er lei av å måtte holde maska å bare snakke og skrive om positive ting når sannheten er at hverdagen til vedkommende består av mye smerter og sorg og rett og slett er lei av å skjule det lenger kun for å tilfredstille andre.

Jeg holdt min sykdom skjult i mange år, men jeg har bare blitt sykere og sykere og når hverdagen min består av å ligge på sykehus 3 dager i uka, og resten være hjemme med hjemmepleie og rullestol , så er det faktisk utrolig slitsomt å få høre den ene dagen ila. sommeren man greier å gå ut uten rullestolen eller smertene å måtte si at "Joda alt går strålende her!" eller måtte få høre "Så bra du er frisk da!" eller at folk skal tenke "hun kan vel ikke være så syk når jeg så hun i god form forrige sommer". Nå bruker jeg facebook til å informere folk om sykdommen min og dele hvordan jeg har det, sånn at jeeg slipper å spille mere og sånn at folk slutter å synse om hva slags syk eller hvor syk jeg er. Om folk føler seg støtt eller syntes det er ubehagelig at noen poster reelle ting fra et liv så kan jeg jo si at dere burde heller føle dere støtt av alle twerking videor, matretter og tankeløst pjatt og sladder som folk lirer av seg!

Anonymous poster hash: 5699c...e03

[AnonymBruker]

Jeg har vurdert å skrive på fb hva som feiler meg og hvordan ting er, fordi jeg har holdt dette skjult for de fleste. Jeg skammer meg over sykdommen/tilstanden, og det hadde vært deilig å komme ut av sykdomsskapet og kanskje få litt forståelse eller gode ord.

Men jeg gjør det ikke, fordi jeg klarer ikke være så privat på face, og så er det litt ubehagelig + jeg liker ikke andre som syter på face.

Det er sant det som står over her, man gjør sånt fordi man vil opplyse, er lei av å skamme seg/ skjule det, de som ikke er syke aner ikke hvor stor den terskelen er og hvor sårbar man føler seg.

Likevel syns jeg det er for privat til å dele på face.

Anonymous poster hash: b5836...fd5

[AnonymBruker]

Jeg skriver heller en veldig positiv melding en sjelden gang når jeg har en veldig god dag.

F.eks: "Masse energi i dag, hurra!!"

Da får jeg masse likes og tommel opp. Bedre å fokusere på det positive, så kan man ringe noen hvis man har en dårlig dag. Tenker hvertfall jeg da. Da får man støtte og sympati på en helt annen måte.

Eller hvertfall gjøre det humoristisk. Mange liker ikke klaging på face, og jeg vil hvertfall ikke være sykdommen min på face. Men det er vel opp til hver enkelt.

Anonymous poster hash: b5836...fd5

[AnonymBruker]

Vet ikke hvor jeg helt skal poste dette..

Noen flere enn meg som ikke helt klarer å respondere med sympatiinnlegg på facebook?

La oss si at noen på lista di poster en status hvor personen forteller om sin erfaring rundt sykdom, tragedie eller psykisk sykdom og så begynner folk å kommenterer med støttende kommentarer osv. Jeg klarer ikke å kaste meg på bølgen, jeg synes det blir så..jeg vet ikke hvilket ord jeg leter etter.

Jeg liker heller å respondere via sms eller en privat melding til personen ellers føler jeg at jeg bare blir en av de som kaster seg på sympatikommentarbølgen..selv om jeg tviler ikke på at de som kommenterer gjør det fordi de ønsker det. Men får litt sånn flokkdyr-mentalitets-følelse.

Anonymous poster hash: 1d5df...1f2

Gidder ikke å kommentere på kreft, møtt veggen/utbrent/ME eller andre diagnoser!! Slitsomt at noen deler så intime ting.

Anonymous poster hash: d327c...39b

[makkapakka]

nei jeg gjør ikke det,

jeg kommenterer heller ikke eller trykker likes, at noen legger ut status at de kjenner noen som tilfeldigvis var offer for ulykke osv.

[Gjest Eiss]

Selvfølgelig gjør jeg det, sympati og det at noen ser at du er der for dem er noe av det viktigste i livet! Det kan utgjøre en så stor forskjell for en person, å vite at man har støtte.

[Sirah]

Det kommer også litt ann på hvor ofte personen deler noe negativt. En person som vanligvis deler "vanlige ting" og som plutselig har en status om at alt går i mot kommenterer jeg på. Terskelen for å ha lagt ut denne er nok rimelig høy, og personen trenger mest sannsynlig en oppbacking.

En person som legger ut ørti klagestatuser om dagen overser jeg derimot.

[AnonymBruker]

Generelt ikke, unntatt kondolanse hvis noen har mistet noen.

Ellers kommenterer jeg sjelden på perifere venners statuser, trykker bare like - og jeg kan jo ikke like triste statuser, så da dropper jeg det bare. Nære venner snakker jeg heller med personlig, så da kommenterer jeg lite der også.

Anonymous poster hash: 1c383...7d5

[Jolene]

Kommer an på hvem det er. Men generelt nei.

Enig i dette.

[AnonymBruker]

Jeg var i ulykke for 2,5 mnd siden og sliter masse. Det er vanskelig å holde motivasjonen oppe til tider. Men ville aldri postet et stakkars meg-innlegg på Facebook. Synes det blir for sutrete og rart å si dette til 600 mennesker. Men jeg har familie og en samboer jeg kan støtte meg på. Skjønner at ikke alle har det!

Anonymous poster hash: 622b1...ab6

[Christiania_Oslo]

Om det er dødsfall skriver jeg kondolerer. Om noen har skadet seg skriver jeg god bedring.

De som derimot skal skrive om sykdommen sin kommenterer jeg ikke på. Gjør det hvis det er første innlegget om at en person har blitt syk, men som regel så legger folk ut lange avhandlinger om sykdommen. Det blir litt som de som er uføre eller har barnevern sak på gang, masse tekst og masse skrivefeil a la:

Faen ta fuckings NAV! Nå har jeg fåt svar på dem papirene jeg sendte og dem på NAV sier jeg skal sende mer! At det går an at jeg som.....blablabla, masse dysleksi opplegg og masse banneord, veldig slitsomt.

Endret 9. mai 2015 av Christiania_Oslo

[bippo]

Når folk skriver sånne ting må jeg helt ærlig si at jeg ikke bryr meg så mye, men det er ofte fordi de som skriver sånne innlegg ikke gjør så mye annet. Ikke på min venneliste hvertfall. Det er liksom en lang, sørgelig vegg av tekst annenhver dag. Så jeg får mer en trang til å skrive "HOLD KJEFT OG SKAFF DEG ET LIV". Ikke om folk har dødd selvfølgelig.

[Cata]

Kommer an på hvem det er. Er det noen som aldri ellers klager så ville jeg nok uttrykt medfølelse, men på min venneliste så har jeg også noen notoriske sutrere som klager over alt - hver dag. Der nekter jeg å slutte meg til "stakkarsdegsåfæltduhardet" hoffet.

[Gjest The damned]

Spørs jo hvem det er.

Synes ikke jeg har noe å skrive på en facebook-status til noen jeg ikke kjenner så godt.

Er det noen jeg kjenner, så kan jeg kommentere.

Spørs også på innholdet. Typiske sutrestatuser ala "stakkars meg" eller den mest irriterende ":(" kommenterer jeg aldri på. Slike ting kan man ta utenfor facebook.

Statuser om sykdom er greit, men som med alt annet bør det ikke bli for mye. Man må ikke dele absolutt alt.

[AnonymBruker]

Ja, folk som er triste trenger støtte.

Kommenterer ikke på veldig personlige ting om folk jeg ikke kjenner så godt, men jeg har mest gode venner på facebooken min og bryr meg oppriktig om 90% av de. Bare et hjerte eller en klem eller oppmuntring kan hjelpe en person gjennom dagen!

Anonymous poster hash: 5699c...e03

[AnonymBruker]

En bekjent av meg la ut om samlivsbrudd. Samtidig blandet hun inn et tidligere forhold som var fylt med vold, dermed trodde mange at han siste var en voldsidiot. Han fikk et dårlig rykte i en småby.

Jeg kommenterer aldri private saker på noens vegg ang problemer, fint lite av sånt som bør brettes ut.

Venner som har det vanskelig tar kontakt privat.

Anonymous poster hash: 1c135...d51