Familiemedlemmer som oppfører seg alt for sosialt korrekt når de treffer andre mennesker. .

[AnonymBruker]

Andre som har slike kunstige familiemedlemmer som virker påtatt junstige når de treffer andre mennesker enn sine nærmeste?

Akkurat som de spiller en annen rolle enn det enkleste i verden, nemlig det å være seg selv...

Anonymous poster hash: 73bf4...ef3

[AnonymBruker]

Kunstige*

Anonymous poster hash: 73bf4...ef3

[AnonymBruker]

Jeg pleide å gjøre det mye da jeg var yngre. Men jeg var også vant til at folk kunne bli sinte eller lei seg fordi jeg var så "direkte". Så jeg begynte å legge dempere på meg selv. Nå tuller jeg mer, så dersom jeg virker direkte så blir det litt dempet av humoren, tror jeg.

Anonymous poster hash: 25224...881

[Carrot]

Alle mennesker spiller tildels roller avhengig av sosial setting, menneskene, situasjonene osv

- selv de som "er seg selv" gjør egentlig dette.

"Problemet" du beskriver oppstår vel gjerne først når de settingene møtes og man ikke lengre vet hvilken rolle man skal være i for enkelte fordi alt blir et spill og ingenting er ekte og innenfra...

[Jade]

Kanskje de er usikre på hvordan de skal te seg i ulike settinger med ulike grupper mennesker, og så bare går de inn i en "safe" rolle som er sosialt korrekt pga at de er redd for å gjøre/si noe galt? For oss kan det virke slitsomt, men for dem er det kanskje enklere å ha én fast rolle, enn å tilpasse oppførselen etter hvilken setting, hvilke personer, hvilken stemning som er under besøket.

[AnonymBruker]

Må legge til noe..

I vår familie har kommunikasjonen oss imellom alltid vært dårlig, alt var ikke tillatt å si dermed var løpet lagt...

Når disse menneskene ikke kan snakke sanmen om hvordan man har det og det på på den annen side ringer på dørklokka og der står et menneske man ikke liker sørlig godt ja til og med baktaler stadig vekk...så står man der og snakker med dette mennesket som om man skulle like det og det er ikke måte på hvor mye man gur av seg selv men stemmen ens har en kunstig klang.

Kunstige mennesker i et miserabelt liv klarer ikke egentlig å kommunisere med sine heller....

Anonymous poster hash: 73bf4...ef3

[AnonymBruker]

Ts som skrev dette

Anonymous poster hash: 73bf4...ef3

[Jade]

Må legge til noe..

I vår familie har kommunikasjonen oss imellom alltid vært dårlig, alt var ikke tillatt å si dermed var løpet lagt...

Når disse menneskene ikke kan snakke sanmen om hvordan man har det og det på på den annen side ringer på dørklokka og der står et menneske man ikke liker sørlig godt ja til og med baktaler stadig vekk...så står man der og snakker med dette mennesket som om man skulle like det og det er ikke måte på hvor mye man gur av seg selv men stemmen ens har en kunstig klang.

Kunstige mennesker i et miserabelt liv klarer ikke egentlig å kommunisere med sine heller....

Anonymous poster hash: 73bf4...ef3

Hva skal man si da? "Jeg liker deg ikke - gå hjem!"?

[AnonymBruker]

Mere ekte og ikke så intenst smiskende.

Som jeg sa, er manglende kommunikasjon innad med på å gjøre en falsk utad for det blir så tydelig at man ikke trives med å vise genuint storsinn også gjør man det allikevel.

Barn av slike foreldre vil som oftest få oroblemer siden foreldrene ikke evner å lære dem grunnleggende god kommunikasjon.

Anonymous poster hash: 73bf4...ef3

[AnonymBruker]

Ja, man finner alltid noe å irritere seg over hos familien sin. Min har alltid tv-en på. Nå er det sånn at man ikke kan velge familie og ikke kommer man nødvendigvis noen vei med å kritisere heller. Som voksen får man spille så godt man kan med de kortene man han fått utdelt og prøve å bli et så fint menneske som mulig.

Anonymous poster hash: 1b2db...af1

[AnonymBruker]

Mitt poeng er at det er essensielt å være seg selv.

Et være eller ikke være mener jeg.

Da blir det mindre viktig med fasade og en kunstig mine.

Å være trygg i seg selv er den beste gaven heg kan gi mine barn

Anonymous poster hash: 73bf4...ef3

[AnonymBruker]

jeg*

Anonymous poster hash: 73bf4...ef3

[AnonymBruker]

Mitt poeng er at det er essensielt å være seg selv.

Et være eller ikke være mener jeg.

Da blir det mindre viktig med fasade og en kunstig mine.

Å være trygg i seg selv er den beste gaven heg kan gi mine barn

Anonymous poster hash: 73bf4...ef3

Så fin, da gjør du det. Og lær dem å ikke kritisere andre samtidig. Lykke til.

Anonymous poster hash: 1b2db...af1

[AnonymBruker]

Jeg merker enorm forskjeller på mennesker som mener det de sier og mennesker som kun tar på seg en maske når de snakker,spesielt dem som konsekvent gjør det.

Jeg merker at jeg liker ikke slike folk så godt..de gjør meg usikker,men når hele familien er slik vil jeg påstå det er hemmende for samtlige familiemedlemmer..

Når slikt pågår over lang tid ja kanskje mange generasjoner blir mange personer preget av det,for man forstår,eller jeg vil heller si takler ikke den sosiale konteksten like bra som dem som med lekende lletthet kan tenke at de er seg selv-

Anonymous poster hash: 73bf4...ef3

[AnonymBruker]

Først og fremst seg selv.

Helst seg selv.

Anonymous poster hash: 73bf4...ef3

[Carrot]

Det går helt fint å være hyggelig og høflig med og mot andre selv om man ikke syns noe om vedkommende, det heter folkeskikk og handler om respekt - men da bør man avholde seg fra å snakke nedsettende om dem i andre settinger, jeg er enig i det. Når det kommer til dette med å kunne sette ord på følelser osv så ligger det ikke like lett for alle desverre.

[AnonymBruker]

Ærlig talt. Man er jo fortsatt seg selv, man bare inntar en annen rolle. Dette er normalt for alle mennesker som følger sosiale regler. Du har jo en annen rolle når du er med familie enn med venner. Du har en annen rolle når du er i en akademisk kontekst enn i en festlig sammenheng. Du har en annen rolle når du er sammen med mennesker du kjenner og mennesker du ikke kjenner. Slik fortsetter det i det uendelige. Dersom du ikke har dette vil jeg heller si at det er du som er unormal og ikke klarer å tilpasse deg til ulike sosiale kontekster.

Som en annen skriver kan det by på litt problemer når rollene møtes. Du får en rollekonflikt. Det er uansett ikke uvanlig at man, særlig i Norge, blir tilbakeholden og litt mer nøytral overfor ukjente mennesker. Det er en del av det sosiale mønsteret vårt.

Er ikke dette pensum på skolen for alle?

Anonymous poster hash: 7ad6d...087

[Jade]

Det går helt fint å være hyggelig og høflig med og mot andre selv om man ikke syns noe om vedkommende, det heter folkeskikk og handler om respekt - men da bør man avholde seg fra å snakke nedsettende om dem i andre settinger, jeg er enig i det. Når det kommer til dette med å kunne sette ord på følelser osv så ligger det ikke like lett for alle desverre.

Enig i dette!

Om det er noen jeg ikke liker, så omgås jeg dem med respekt og later som jeg liker dem (ikke overdrevent). Men jeg baksnakker ikke heller, og jeg synes det er fryktelig ubehagelig med folk som baksnakker. Hvem snakker de om når JEG går ut av rommet?

[AnonymBruker]

Ærlig talt. Man er jo fortsatt seg selv, man bare inntar en annen rolle. Dette er normalt for alle mennesker som følger sosiale regler. Du har jo en annen rolle når du er med familie enn med venner. Du har en annen rolle når du er i en akademisk kontekst enn i en festlig sammenheng. Du har en annen rolle når du er sammen med mennesker du kjenner og mennesker du ikke kjenner. Slik fortsetter det i det uendelige. Dersom du ikke har dette vil jeg heller si at det er du som er unormal og ikke klarer å tilpasse deg til ulike sosiale kontekster.

Som en annen skriver kan det by på litt problemer når rollene møtes. Du får en rollekonflikt. Det er uansett ikke uvanlig at man, særlig i Norge, blir tilbakeholden og litt mer nøytral overfor ukjente mennesker. Det er en del av det sosiale mønsteret vårt.

Er ikke dette pensum på skolen for alle?

Anonymous poster hash: 7ad6d...087

Ja men du merker at kroppsspråket ikke signaliserer det de sier,stemmeleie og kunstig blikk.

Nå snakker jeg ikke om dem som gjør dette iblant men konsekvent. Når de som gjør dette konsekvent attpåtil har mennesker i sin familie som har en del bagasje blir de ekstra oppsatt på å ivareta sin fasade.

Hva andre måtte mene om ditt og datt er viktigs og de evner ikke å kommunisere når krisen rammer og som oftest vil de ikke heller. De lever i fornektelse. De vil ikke se,for ALT er jo bra med dem.

Å kompensere med å opptre kunstig ser bare latterlig ut. Fasaden dekker over deres usikkerhet,håper de.

For dem er det en dødssynd om noe "galt"( sensitiv info om ens familie) skulle komme på avveie.

Anonymous poster hash: 73bf4...ef3

[AnonymBruker]

Synes du går veldig rundt grøten her, TS. Problemet er vel dypere enn at det er baksnakking, og så later de som ingenting når de treffer disse personene etterpå. Kanskje du kan fortelle hva som egentlig har skjedd her?

Anonymous poster hash: 9e946...333