Mor og far gir etter for sutring. Jeg føler meg som den "store stygge ulven".

[AnonymBruker]

Hva gjør en om jeg og far og mor til 3 barn er uenige om regler?
Jeg føler meg som den "store slemme ulven" fordi moren til barna lar dem kjøre å gå, mens far gir etter for sutring, mens jeg står på mitt og kanskje lettere sier nei, og står på det.

Vi (jeg og far til barna) er delvis enige, men moren kjører eget løp...

Barna er 4.6.8, og vi har dem annenhver helg + ferier.

Kommunikasjon og samarbeid o.l, med mor er håpløst og ikke engang vits å foreslå.

på forhånd takk for svar.

Anonymous poster hash: 300cc...e85

[Flekk]

de skyter seg selv i leggen. Forklar at det er det beste for barna. Hadde det vært regler fra starten hadde det kke vært så mye sutring. Og verre blir det. For ungens egen utvikling og syn på ting trengs litt regler. Moren orker ikke barnas beste, og lar de kjøre på slik at hun får fred. Ikke si det sånn, men ta en ordentlig prat med faren.

[Kontormus]

Akkurat, så det er stemor som er den som er som stemmer for å være streng, og si nei? Glem det! Det eneste du får gjort er å snakke med far om hva du mener. Bortsett fra det er det foreldrene som må stå for oppdragelsen!

Dessuten fører stemors-tråder som er opprettet for å klage på mor sjeldent til noe produktivt.

[AnonymBruker]

de skyter seg selv i leggen. Forklar at det er det beste for barna. Hadde det vært regler fra starten hadde det kke vært så mye sutring. Og verre blir det. For ungens egen utvikling og syn på ting trengs litt regler. Moren orker ikke barnas beste, og lar de kjøre på slik at hun får fred. Ikke si det sånn, men ta en ordentlig prat med faren.

Far er enig når det gjelder mor, og han tar det opp - fordi vi føler det er begrenset hva vi klarer å forandre eller bedre på når vi bare har dem annenhver helg + ferier... Mor har tydelig gitt utrykk for at hun er lei, og rett og slett ikke ønsker barna hjem etter pappahelgen er over...

Anonymous poster hash: 701dd...4ef

[AnonymBruker]

Akkurat, så det er stemor som er den som er som stemmer for å være streng, og si nei? Glem det! Det eneste du får gjort er å snakke med far om hva du mener. Bortsett fra det er det foreldrene som må stå for oppdragelsen!

Dessuten fører stemors-tråder som er opprettet for å klage på mor sjeldent til noe produktivt.

Vel, jeg er ikke ute etter hverken sympati eller å klage, men råd og hvordan forbedre hverdagen til barna, og for oss. Det å prate med far går greit, men jeg får "backup" der, men i det lange løp blir alt bare mas og kjas fordi det er samme ruklet neste gang de kommer med regler og snakk osv..

Anonymous poster hash: 701dd...4ef

[AnonymBruker]

Far er enig når det gjelder mor, og han tar det opp - fordi vi føler det er begrenset hva vi klarer å forandre eller bedre på når vi bare har dem annenhver helg + ferier... Mor har tydelig gitt utrykk for at hun er lei, og rett og slett ikke ønsker barna hjem etter pappahelgen er over...

Anonymous poster hash: 701dd...4ef

Bør barna da bo hos mor? Om mor er tydelig lei, hun setter ikke grenser, hun gir etter og hun orker egentlig ikke mer. Da må far spørre seg: Hvor lenge skal barna ha det slik og er det forsvarlig at barna hor hos mor?

Anonymous poster hash: 44ad8...411

[Biloba]

Far er enig når det gjelder mor, og han tar det opp - fordi vi føler det er begrenset hva vi klarer å forandre eller bedre på når vi bare har dem annenhver helg + ferier... Mor har tydelig gitt utrykk for at hun er lei, og rett og slett ikke ønsker barna hjem etter pappahelgen er over...

Anonymous poster hash: 701dd...4ef

Da bør jo far vurdere om der er den holdningen og omsorgen barna hans bør ha i sin viktigste livsperiode, eller om han vil trå til mer selv.

[AnonymBruker]

Så, far har barna sine 4 dager i måneden (annenhver helg fredag-søndag) og du synes det er slitsomt med sutring og en far som gir etter?

Jeg kan godt forstå at far ikke vil bruke de stakkars 4 dagene til å kjøre et nazi-regime på barna når han først har de. Greit at ungene ikke skal få ture frem og gjøre som de vil, men de er små enda, og småunger sutrer gjerne. Selv unger som ikke kommer fra ødelagte hjem gjør det, og små unger som har to hjem blir gjerne ekstra sårbare.

Jeg synes du skal trekke deg litt unna og la far ordne ut på den måten han mener er best. Nå mener jeg ikke at du skal stå helt på sidelinjen, men de få dagene ungene er hos far så må det være rom for litt sutring og at far ordner ut på den måten han finner best.

Anonymous poster hash: 359af...29a

[AnonymBruker]

Hva gjør en om jeg og far og mor til 3 barn er uenige om regler?

Jeg føler meg som den "store slemme ulven" fordi moren til barna lar dem kjøre å gå, mens far gir etter for sutring, mens jeg står på mitt og kanskje lettere sier nei, og står på det.

Vi (jeg og far til barna) er delvis enige, men moren kjører eget løp...

Barna er 4.6.8, og vi har dem annenhver helg + ferier.

Kommunikasjon og samarbeid o.l, med mor er håpløst og ikke engang vits å foreslå.

på forhånd takk for svar.

Anonymous poster hash: 300cc...e85

Du har ikke stemmerett!

Det er mor og far som kjører showet, ikke du! Beste du gjør er å holde deg unna.

Anonymous poster hash: cd661...333

[AnonymBruker]

Syns hun burde få stemmerett dersom far vil at hun skal være involvert med barna. Det er og noe med at resten av oss i samfunnet blir nødt å jobbe med disse bortskjemte krapylene når de blir voksne.

Har dere snakket om muligheten for at dere tar mer av hovedansvaret for barna siden mor er lei?

Anonymous poster hash: 74bc1...05c

[AnonymBruker]

Klart at stemor også har noe å si når hun først er involvert. Man skal da dele både gledene og sorgene. Men å innta rollen som konsekvent og streng stemor vil jeg ikke si er heldig. Det viktigste er at du og far er enige i hvordan dere skal takle ting, hvis ikke vil du fort bli den store, stygge ulven ja. Og er så viktig da, men å si nei osv. når de kun er hos dere annenhver helg? Er det ikke viktigere ting å fokusere på den korte tiden de er der?

Anonymous poster hash: b5c14...af6

[AnonymBruker]

Klart at stemor også har noe å si når hun først er involvert. Man skal da dele både gledene og sorgene. Men å innta rollen som konsekvent og streng stemor vil jeg ikke si er heldig. Det viktigste er at du og far er enige i hvordan dere skal takle ting, hvis ikke vil du fort bli den store, stygge ulven ja. Og er så viktig da, men å si nei osv. når de kun er hos dere annenhver helg? Er det ikke viktigere ting å fokusere på den korte tiden de er der?

Anonymous poster hash: b5c14...af6

Nei, det synes ikke jeg og min ex.mann: vi er enige om at det kun er oss som har noe dom helst å si overfor våre barn.

Anonymous poster hash: cd661...333

[Jade]

Nei, det synes ikke jeg og min ex.mann: vi er enige om at det kun er oss som har noe dom helst å si overfor våre barn.

Anonymous poster hash: cd661...333

Hvis ingen andre voksne skal få bestemme over barna deres, så må dere heller ikke flytte sammen med noen.

[AnonymBruker]

Nei, det synes ikke jeg og min ex.mann: vi er enige om at det kun er oss som har noe dom helst å si overfor våre barn.Anonymous poster hash: cd661...333

Så hvis deres barn er ufordragelige blant andre, kan ikke andre voksne enn dere si i fra? Ikke i bhg? Ikke på skolen? Lykke til når barna blir voksne.

Anonymous poster hash: c64be...598

[AnonymBruker]

Det som er helt typisk for disse trådene er at det aldri gis konkrete eksempler på hva barnas oppførsel, bare at de er vanskelige, bortskjemte og sutrete (når de er hos samværsforelder i hvertfall, noe annet kan jo ts strengt tatt ikke si noe om). Det kan godt være at mor kjører en null oppdragelseslinje, men det kan også være at mor (og far) har en helt annen oppfatning enn ts hva som er viktig for dem i barneoppdragelsen. De foreldrene jeg kjenner har ihvertfall mange ulike taktikker og linjer de følger, noen er mer opptatt av de grunnleggende tingene (har gjerne utfordrende barn) andre igjen kjører hardt på detaljene.

Anonymous poster hash: 601f3...046

[AnonymBruker]

Så lenge TS bor med disse ungene synes jeg hun er i sin fulle rett til å si ifra om ting. Det beste er selvfølgelig hvis faren sier ifra, men som en voksenperson bør hun kunne si ifra også. Å skjemme bort barn ved å gi etter hele tiden er etter min mening å gjøre de en stor bjørnetjeneste, ikke minst mtp fremtidige venne- og kjæresteforhold.

Hva skjedde egentlig med "oppdragelse" (og da mener jeg at barn må lære seg god oppførsel og empati og at fordeler krever innsats og at sutring fører ingen veier, holdninger som vil gavne de som voksne og) er det noe som er helt av moten i dag?

Anonymous poster hash: bd714...1bd

[AnonymBruker]

slik har vi det her også...

Anonymous poster hash: 78ce6...340

[duplexx]

Jeg hadde aldri giddet å involvere meg i en så tafatt mann, beklager.

Til syvende og sist er dette kun opp til mor og far, og du kan bare påvirke.

Dette vil bli en kamp livet ut ettersom far ikke tar tak selv, men er en som må sparkes i rævva.

Jeg ville sterkt revurdert, desverre...

Endret 7. mai 2015 av duplexx

[AnonymBruker]

Hvis ingen andre voksne skal få bestemme over barna deres, så må dere heller ikke flytte sammen med noen.

Vel, de som eventuelt planlegger å flytte inn med noen av oss får også våre felles kjøreregler ift barna med på kjøpet, det er vi enige om.

Far og mor (meg) er enige der: ingen andre enn han og jeg har med barna våre å gjøre og null innblanding fra andre.

Anonymous poster hash: cd661...333

[AnonymBruker]

Så hvis deres barn er ufordragelige blant andre, kan ikke andre voksne enn dere si i fra? Ikke i bhg? Ikke på skolen? Lykke til når barna blir voksne.

Anonymous poster hash: c64be...598

Du forstår sikkert at tråden handler om mors eller fars kjæreste®.

Ikke gjør deg dum.

Anonymous poster hash: cd661...333