Meningen med livet. (lang)

[Gjest Filosofa]

Sitter her å tenker på det ultimate spørsmålet....selv om jeg egentlig ikke har noe grunnlag for å vite om det er det ultimate spørsmålet...kanskje er det noe annet vi bør spørre oss om? Ikke vet jeg...

Lurer bare på hvorfor mennesket som art er her på jorden? Er nok ganske garantert at vi ikke blir å overleve i det lange løp - enten (mest sannsynlig) kommer vi til å utrydde oss selv, eller så kommer naturen (universet) til å ordne opp....Så hva er vi egentlig her for?

Har ingen religiøs tro, og synes ærlig talt at det er alt for lettvindt å "skylde" på at noen/noe har en plan med oss...Har vanskelig for å tro at det er så enkelt...og isåfall hva "oppgaven" vår er...og ikke minst hvem "arbeidsgiveren" er..

Hvorfor har vi utviklet evnen til å tenke over slike ting? Er utviklingen gått for langt? I forhold til hvor primitive kroppene våre ellers er? Kjenner jo at det å tenke på slike spørsmål begynner å nærme seg hva hjernen min forstår og klarer å fatte...

Hva er poenget med å ha en slik evne til å tenke "stort" når de fleste av oss til daglig kun tenker hverdagslige ting som hva vi skal ha til middag etc.?

Hvis/når menneskeheten er borte - hva var egentlig poenget med å ha oss her i førstningen? Vil mer intelligente vesener overta, og betrakte oss slik vi ser på urgamle dinosaurer?

Eller vil vi overleve? Og isåfall hvem? Og hvorfor? Har den sterkestes rett forflyttet seg fra muskelkapasitet til det å bruke hjernen til å tenke over slike spørsmål?

Vil kun de smarteste av oss overleve? og vil denne seleksjonen gå på gener eller kanskje sjel?

Hvis det finnes sjelevandring; hvilke sjeler er det som får lov til å komme igjen? En gammel dame sa en gang til meg at hun kunne føle at jeg var en gammel sjel, og at hun så at jeg hadde vært menneske iallefall 2 ganger før...hva menes med det? Og hvorfor kommer enkelte sjeler tilbake? Er det her vi kan finne meningen med livet? At en sjel skal få oppfylt en slags nirvana-tilstand, før dens jobb er slutt? Hvis enegrgi ikke kan oppstå eller forsvinne, men bare gå over i andre former - hvor blir det av alle sjelene som ikke lever på nytt? Er det kanskje slik at det i en dimensjon vi ikke kan oppfatte, pågår en kamp mellom "gode" og "onde" sjeler? Hvordan foregår "utvelgelsen"? For vi kan vel ikke alle "move on" når vi dør? eller smelter kanskje vår energi sammen med noe/noen?

Blir rett og slett sliten av all denne tenkingen..Har alltid vært slik at jeg heller tenker over slike ting enn å bare leve livet. Det sa den gamle damen at hun kunne se på meg - at jeg aldri har følt at jeg passet inn i noen sammenheng (familie, venner, skole - u name it) og at dette var fordi sjelen min er så gammel og har så mange erfaringer som ikke passer inn idag....eller noe i den duren...

Noen som har noen synspunkter eller erfaringer å komme med?

Mener ikke å "disse" noens livssyn/religion her, men påpeker bare hva jeg personlig tror at jeg tror...tror jeg..

[Gjest gjest1]

Det finnes ingen mening med livet. Mennesket er Jordens kreftsvulst, vi er en mutasjon som aldri skulle skjedd.

[Gjest Chrizzy]

Er nok ganske garantert at vi ikke blir å overleve i det lange løp - enten (mest sannsynlig) kommer vi til å utrydde oss selv, eller så kommer naturen (universet) til å ordne opp....Så hva er vi egentlig her for?

Har ingen religiøs tro, og synes ærlig talt at det er alt for lettvindt å "skylde" på at noen/noe har en plan med oss...Har vanskelig for å tro at det er så enkelt...og isåfall hva "oppgaven" vår er...og ikke minst hvem "arbeidsgiveren" er..

Jeg tror at vi mennesker er spesielle, ikke bedre enn andre arter, men at vi på en måte kan oppheve noen "jordlige lover" (de at jorden kommer til å dø, arter forsvinner osv), ved at vi faktisk kommer til å utvikle rom teknologien og kunnskapen vår så drastisk at den dagen jorden "går under", har vi allerede sendt oss selv ut i verdensrommet, fått andre planeter beboelige og funnet andre planeter som er beboelige, slik at vår art vil overleve. At vi ikke kommer til å forsvinne ved naturlig utvelgelse osv. Kanskje vi har med oss gammel dna fra mammuter o.l., slik at andre arter på jorden også har en fremtid (det er jo en helt annen og litt søkt diskusjon og tanke da ). Å da blir, for meg en del av meningen med livet overlevelse. Men det er nok så mye mye mer, å jeg får så ondt i meg når jeg tenker på at jeg ikke skal leve lenge lenge lenge, slik at jeg får være med på alt det vi får vite og alt det som kommer til å skje. Men jeg har et optimistiskt syn på vår fremtid, kampen mellom noe som er godt og vondt den håper jeg også at menneskeheten kan vinne, for jeg tror alt det vonde vi mennesker gjør i bunn og grunn kommer av redsel og frykt, kanskje vi en dag blir så kloke at vi slipper å være så redde, slik at vi kan ta vare på oss selv, plassen vi bor på og andre

[Gjest gjest1]

Jeg tror at vi mennesker er spesielle' date=' ikke bedre enn andre arter, men at vi på en måte kan oppheve noen "jordlige lover" (de at jorden kommer til å dø, arter forsvinner osv), ved at vi faktisk kommer til å utvikle rom teknologien og kunnskapen vår så drastisk at den dagen jorden "går under", har vi allerede sendt oss selv ut i verdensrommet, fått andre planeter beboelige og funnet andre planeter som er beboelige, slik at vår art vil overleve. [/quote']

Da har vi vel strengt tatt ikke opphevet 'loven' om at jorden går under? Selv om avkommet ditt er på en annen planet, går jo denne jorden fremdeles adundas? Mye takket være mennesket, antar jeg.

Hva baserer du denne troen på? Alt tyder jo på det motsatte? At vi bare blir reddere og reddere, og gir oss stadig mer det onde i vold?

Se for deg huleboer-mennesket: redd for rovdyrene rundt seg og kanskje en og annen nabo som var hypp på partneren. Få mennesker rundt seg, mye natur, særdeles få verdenskriger.

Se for deg mennesket det siste århundret: redd for naturen og andre mennesker. Mennesker over alt, det er nesten umulig å unnslippe. Naturen blir mindre og mindre, asfaltlandskapet og rovdyrene der brer seg stadig mer. To verdenskriger bare de siste hundre årene, antall mord fortsetter å stige, nye våpen blir oppfunnet og iverksatt.

Hvorfor tror du mennesket blir klokere? Hva baserer du optimisen din på?

Mennesket er en kreftssvulst som aldri skulle skjedd. Hva er kreft? Celler som gror ukontrollert og til slutt tar livet av verten. Hva er mennesket? En art som formerer seg ukontrollert og kveler sin egen boplass. Ser ikke forskjellen jeg.

[Gjest Chrizzy]

Da har vi vel strengt tatt ikke opphevet 'loven' om at jorden går under? Selv om avkommet ditt er på en annen planet, går jo denne jorden fremdeles adundas? Mye takket være mennesket, antar jeg.

Hvorfor skriver du at rovdyrene brer seg, er du bonde og er redd for ulv og bjørn? Eller er det mennesket som rovdyr du tenker på?

Jeg synes synd på deg som har et slikt pessimistiskt syn på livet! Jeg er glad for at det er flere som meg, som har et optimistisk syn og tru på mennesket! Ellers så hadde jeg gått å knasket nervetabletter hele dagen

[Gjest gjest1]

Hm... underlig sitat du valgte å bruke, når det er rovdyrene du vil snakke om...

Det opprinnelige sitatet som forvirret deg er:

Naturen blir mindre og mindre, asfaltlandskapet og rovdyrene der brer seg stadig mer.

Siden du har litt vanskelig for å forstå, skal jeg forklare det for deg.

Punkt 1: Jeg skriver at naturen blir mindre.

Punkt 2: Jeg skriver at asfaltlandskapet og rovdyrene DER brer seg stadig mer.

Når du leser gjennom denne setningen igjen, hva tror du jeg mener med uttrykket 'rovdyr'?

Og nei, jeg er ikke bonde. Jeg for at ulven skal få leve fritt i Norge. Det er ikke ulven som er problemet, men mennesket.