Blir sjokkert over enkelte her som lever en dag om gangen

[AnonymBruker]

Jeg blir mildt sagt sjokkert over enkelte her på KG og ellers i samfunnet som tar livet som det kommer, planlegger ikke fremtiden, sparer ikke buffer, lever fra hånd til munn, sier opp jobber uten å ha en ny å gå til, får barn uten å ha grunnlag for å forsørge dem etc. Hvordan får dere sove om natta?

Jeg er livredd for å miste jobben, har fast jobb med 6 måneders prøvetid. Jeg har virkelig stått på pinne disse seks månedene, har møtt opp på jobb selv om jeg har var syk, har ALDRI kommet sent, de gangene jeg har forsovet meg har jeg tatt drosje for å rekke fram i tide.

Jobben er ikke det eneste jeg er redd for. Jeg har til en hver tid en buffer som tilsvarer 3 månedslønn, alt av møbler og innbo er forsikret. Alle regninger betales i tide, og det er alltid satt av en fast sum til variable utgifter eller uforutsette utgifter.

Til tross for dette er jeg stadig bekymret for det økonomiske. Jeg tenker daglig på hvordan jeg skal få det så stabilt og forutsigbart som mulig, økonomi er virkelig grunnleggende for at jeg skal ha det bra.

Hvordan greier dere å leve? Dere som ikke har buffer? Og dere uten fast jobb og inntekt? Dere som er på midlertidige stillinger, stønader fra nav etc. Tenker dere ikke på den dagen det tar slutt?

Anonymous poster hash: b06ac...76f

[AnonymBruker]

Høres veldig slitsomt ut å være deg med alle de bekymringene...

Anonymous poster hash: f252f...c0a

[AnonymBruker]

Jeg lever på AAP. Hadde jeg tenkt som deg hadde jeg vært død for lenge siden. Jeg vet at jeg aldri blir frisk og aldri vil klare å være i fast jobb over tid, men skulle jeg gårr rundt å tenkt på det hver dag hadde jeg ikke levd idag. Jeg må ta en dag om gangen for å holde ut.

Anonymous poster hash: 307fa...108

[Havbris]

Det høres ut som du har mer enn nok å bekymre deg over - om du ikke skal bekymre deg for medlemmene på KG også!

[AnonymBruker]

Noen av oss har faktisk ikke noe valg. Jeg går også på jobb selv om jeg føler meg dårlig, men å gå på jobb om man er syk, er rett og slett uprofesjonelt. Jeg kommer heller aldri for sent.

Jeg burde kanskje vært mer bekymret enn jeg er, men hva skulle det være godt for? Jeg gjør mitt ytterste, og mer kan man ikke forlange heller.

Anonymous poster hash: 8f9d0...04e

[Gjest gjestvest]

Nå skal det sies at de som tar en dag av gangen er som oftest de som er langt nede: De med psykiske plager, de i dyp sorg, eller de som av en eller annen grunn ikke får jobb etc.

De skal videre sies at de dagene er av de lengste dager som finnes.

En skal videre ta i betraktning av denne folkegruppen har mest bekymringer, plager som preger de i hverdagen, og nå snakker vi ikke kun det økonomiske, som den type bekymrer deg.

Du snakker om å være livredd, hvordan du skal leve. Ja, da kan du tenke deg hvordan disse har det. Folk i svært sårbare situasjoner. Folk som også er svært syke: Tar en dag av gangen. Folk som også i tillegg lever fra munn til munn, som du selv også nevner, som de forøvrig ikke kan hjelpe for,

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke hvordan du greier deg, med alle disse bekymringene. Det løser jo ingenting, og får deg bare til å sove dårlig om natta.

Veldig mange som ikke bygger buffer eller får seg fast jobb lever slik fordi de må, fordi dette er de eneste jobbene man får, og fordi man lever på minimum og det ikke er noe å spare. Så de gangene jeg har vært der har jeg ikke bekymra meg, fordi jeg vet at jeg har gjort mitt beste, og fordi jeg vet at med en gang jeg har mulighet kommer jeg til å begynne å spare osv.

De fleste jeg kjenner som er varig ufør ol vet selv at de lever på samfunnets nåde, at alle disse stønadene kan reduseres kraftig eller falle bort ved en krise. Men hvorfor bekymre seg, når de hverken har ressurser til å lage en backup, og vi heller ikke vet noe om hvordan muligheter de vil ha, i et hypotetisk samfunn hvor dette inntreffer? Man får bare magesår og forsterker sykdomstilstanden sin hvis man skal male tankene sine rundt dette.

Anonymous poster hash: 71b73...6b8

[AnonymBruker]

Jeg lever slik fordi jeg må. Skulle jeg gått rundt å tenkt på det hele tiden hadde jeg gått rett i kjelleren, så det går helt enkelt ikke. Jeg nyter øyeblikket og gjør det beste ut av det. Du burde prøve det samme.

Anonymous poster hash: 39c2b...396

[Sola de]

Tror du tenker for mye.

[Gjest Lille-pus]

Jeg kjenner jeg er høyst imponert over at i løpet av 6 mnd. har samlet deg en bufferkonto som tilsvarer halve prøveperioden (3 mnd) du har vært i jobb.

De fleste bruker litt lengre tid og setter inn eventuelle skattepenger og/eller feriepengene 2dre året de er i arbeid.

[Gjest Wanda Maximoff]

Alt ordner seg tilslutt

[AnonymBruker]

Jeg blir mildt sagt sjokkert over enkelte her på KG og ellers i samfunnet som tar livet som det kommer, planlegger ikke fremtiden, sparer ikke buffer, lever fra hånd til munn, sier opp jobber uten å ha en ny å gå til, får barn uten å ha grunnlag for å forsørge dem etc. Hvordan får dere sove om natta?

Jeg er livredd for å miste jobben, har fast jobb med 6 måneders prøvetid. Jeg har virkelig stått på pinne disse seks månedene, har møtt opp på jobb selv om jeg har var syk, har ALDRI kommet sent, de gangene jeg har forsovet meg har jeg tatt drosje for å rekke fram i tide.

Jobben er ikke det eneste jeg er redd for. Jeg har til en hver tid en buffer som tilsvarer 3 månedslønn, alt av møbler og innbo er forsikret. Alle regninger betales i tide, og det er alltid satt av en fast sum til variable utgifter eller uforutsette utgifter.

Til tross for dette er jeg stadig bekymret for det økonomiske. Jeg tenker daglig på hvordan jeg skal få det så stabilt og forutsigbart som mulig, økonomi er virkelig grunnleggende for at jeg skal ha det bra.

Hvordan greier dere å leve? Dere som ikke har buffer? Og dere uten fast jobb og inntekt? Dere som er på midlertidige stillinger, stønader fra nav etc. Tenker dere ikke på den dagen det tar slutt?

Anonymous poster hash: b06ac...76f

Noe av det du skriver er en selvfølge for meg. Buffer, aldri komme for sent, leve økonomisk og holde meg frisk, men jeg husker på å leve og nyte livet innimellom

Anonymous poster hash: 52926...9dd

[AnonymBruker]

Jeg kjenner jeg er høyst imponert over at i løpet av 6 mnd. har samlet deg en bufferkonto som tilsvarer halve prøveperioden (3 mnd) du har vært i jobb.

De fleste bruker litt lengre tid og setter inn eventuelle skattepenger og/eller feriepengene 2dre året de er i arbeid.

Jeg begynte ikke å jobbe for bare seks måneder siden. Jeg har jobbet siden jeg var 18 år gammel, har alltid hatt en jobb ved siden av studiene. Jeg begynte å jobbe 100% for 6 måneder siden. Den bufferen er definitivt ikke spart opp på 3 måneder, det tok lengre tid.

Anonymous poster hash: b06ac...76f

[AnonymBruker]

Noen er bare sånn. De lever i nuet, og ser de noe de ønsker seg i dag tenker de ikke over at strømregninga kommer i morgen.

Har en sånn en i familien. Hun shopper visakortet varmt og kjøper fjas og dill, og resten av måneden syter hun over at hun ikke har råd til mat og medisiner. Men hun lære aldri å legge av penger, dessverre, så det er den samme klagesangen hver måned.

Anonymous poster hash: 77c1d...fa7

[Gjest Lille-pus]

Jeg begynte ikke å jobbe for bare seks måneder siden. Jeg har jobbet siden jeg var 18 år gammel, har alltid hatt en jobb ved siden av studiene. Jeg begynte å jobbe 100% for 6 måneder siden. Den bufferen er definitivt ikke spart opp på 3 måneder, det tok lengre tid.

Anonymous poster hash: b06ac...76f

Da henger den biten 'på greip', og da tror jeg du også forstår at for dem som av ulike grunner ikke har noe å spare så er det vanskelig å spare noe de ikke har.

[AnonymBruker]

Jeg begynte ikke å jobbe for bare seks måneder siden. Jeg har jobbet siden jeg var 18 år gammel, har alltid hatt en jobb ved siden av studiene. Jeg begynte å jobbe 100% for 6 måneder siden. Den bufferen er definitivt ikke spart opp på 3 måneder, det tok lengre tid. Anonymous poster hash: b06ac...76f

Du har kanskje ikke et sikkerhetsnett?

Jeg har alltid hatt grei kontroll på økonomien min, men kunne aldri falt meg inn å bekymre meg slik som du gjør. Men jeg vet at selv om jeg aldri har hatt, eller sannsynligvis aldri vil ha bruk for det, så ville foreldrene mine hjulpet meg om jeg skulle fått sparken eller fikk store uforutsette utgifter.

Anonymous poster hash: 32424...22d

[Gjest Vinglepetra]

Jeg synes du skal ta det litt mer med ro

Mange av de tingene du beskriver: aldri komme sent på jobb, alltid ha en buffer, leve økonomisk etc. er også en selvfølge for meg. Men så lenge de tingene er på plass, tar jeg det helt med ro Det burde du også! Skjønner egentlig ikke hva de bekymringene dine dreier seg om, når alt dette er på plass?

Du er fornuftig som har alt ting på stell, og det er noe du burde være glad for og nyte.

Endret 3. mai 2015 av Vinglepetra

[AnonymBruker]

Jeg lever på AAP. Hadde jeg tenkt som deg hadde jeg vært død for lenge siden. Jeg vet at jeg aldri blir frisk og aldri vil klare å være i fast jobb over tid, men skulle jeg gårr rundt å tenkt på det hver dag hadde jeg ikke levd idag. Jeg må ta en dag om gangen for å holde ut.

Anonymous poster hash: 307fa...108

Samme her. AAP, kronisk syk og må ta en dag om gangen for å overleve.

Anonymous poster hash: 5750a...b30

[Gjest Wanda Maximoff]

Noen er bare sånn. De lever i nuet, og ser de noe de ønsker seg i dag tenker de ikke over at strømregninga kommer i morgen.

Har en sånn en i familien. Hun shopper visakortet varmt og kjøper fjas og dill, og resten av måneden syter hun over at hun ikke har råd til mat og medisiner. Men hun lære aldri å legge av penger, dessverre, så det er den samme klagesangen hver måned.

Anonymous poster hash: 77c1d...fa7

Jeg har også hatt noen som klager over dårlig råd. De spiser ute hver eneste dag, har alltid nye klær og er førstemann til å shoppe når det er noe. Når regningene kommer er det rykning på nesa over så dårlig råd. Hadde jeg levd på samme måte hadde jeg vært personlig konkurs! Samtidig, jeg som betaler tre ganger så mye i boligutgifter og har ett barn får kommentarer at jeg er så heldig som har så god råd... Ja heldig meg som har 2.000 kroner mer enn dem i måneden. Endret 3. mai 2015 av Steve Rogers

[Gjest Stinky]

Du har kanskje ikke et sikkerhetsnett?

Jeg har alltid hatt grei kontroll på økonomien min, men kunne aldri falt meg inn å bekymre meg slik som du gjør. Men jeg vet at selv om jeg aldri har hatt, eller sannsynligvis aldri vil ha bruk for det, så ville foreldrene mine hjulpet meg om jeg skulle fått sparken eller fikk store uforutsette utgifter.

Anonymous poster hash: 32424...22d

Du løper til mamma og pappa når du ikke gidder ta ansvar for eget liv?

Jaja, deg om det. Tror du ikke foreldrene dine vil nyte pengene sine selv?