normal forelskelse?

[Gjest 90210]

Jeg forelsker meg ikke lett, men det har skjedd og vart i over ett år nå. Er faktisk så usikker på om jeg er forelsket eller holder på å bli gal.

Trenger tilbakemelding på om jeg er litt psykotisk faktisk. Saken er at jeg tenker på denne personen hele tiden. Hver gang en ting skjer fantaserer jeg inni hodet mitt at jeg forteller denne personen dette. Jeg har samtaler med personen inni meg.

Dersom jeg skal no og vet han skal noe annet, velger jeg jeg å bytte til det han skal. Går forbi personen flere ganger og later som jeg skal et sted. Har fått god kontakt som venner. Får rett og slett dårlig samvittighet fordi jeg vil ha no mer. Jeg har gitt intrykk av at han er den eneste jeg kan stole på, og det er vel sant men jeg vil at han skal ha de samme følelsene som jeg har. Har aldri nevnt det for han.

Føler meg bare så utrolig dum her jeg lever og tenker på han HELE tiden, mens han har sitt eget liv og sikkert ikke tenker på meg. Det har blitt veldig slitsomt, klarer ikke konsentrere meg om studiene heller.

Det er skremmende for meg å se at alt han står for plutselig blir riktig, har faktisk begynt å se nærmere inn i hans religion. Blir redd når jeg ser hvor stor påvirkning han har over meg.

Er det vanlige å ha fantasi-samtaler? Tenke på en person konstant? Føler meg så skremmende intens. Samtidig så klarer jeg ikke å være meg selv lenger når vi går sammen, blir helt stille, mens det før alltid var latter. Føler meg som en snikende dust med skjult agenda.

Håper på all tilbakemelding.

[nat26]

Det er ikke uvanlig å tenke på en person man er forelsket i hele tiden.Men hadde jeg vært deg hadde jeg bedt ham på middag eller noe sånt,og fortalt ham akkurat hva jeg følte.Det kan jo hende at han føler det samme for deg men ikke tør å si det.

Uansett du har ingenting å tape på det,det er bedre å si det og vite hvor han står enn å gå og håpe på noe du ikke vet.

Lykke til

[Elle Melle]

Jeg synes at alt du sier høres ut som god, gammeldags forelskelse ja. :-)

Slitsomt og deilig på en gang.

Kos deg med forelskelsen, før eller siden går den over, og da er de minnene flotte og ha.

...men forsøk og ikke slippe taket i deg selv. Du skal ikke bli til en person denne mannen liker, du skal være deg selv og se om han liker deg slik som du egentlig er.

Lykke til!

[Gjest gjest1]

Jeg har snakket med psykologer som mener forelskelse er galskap, en slags psykose, så ja, du er forelsket, og ja, du er 'gal'. Men det er fullstendig normalt, så da kan man jo diskuterer hvor galt denne 'galskapen' er.

Jeg har også samtaler i hodet, ikke bare med mannen min men med folk jeg er sint på etc! Du skulle bare visst alle de kranglene jeg har hatt uten å ha sagt et ord høyt!

[Gjest Anonymous]

litt betrygende å vite at jeg altså ikke er så ekstrem som jeg trodde. Synes det bare til tider kan virke alt for sterkt, når jeg ser hvor mye jeg er villig til å gi slipp på for denne personen.

Forelskelse er en god følelse, husker jeg var i den syvende himmel da jeg først innså det. Men som en kjent sa; det er som berg og dalbanetur, først er man høyt oppe, og i neste sekund befinner man seg på bunnen. Føler seg jeg ikke lenger er glad, men heller deppa. Blir sliten av å bære på følelsene. Noen ganger så tenker jeg at jeg burde fortelle han det. Jeg mener, hvem ville ikke ha likt å høre at en er fantastisk?

Samtidig er jeg redd for å ødelegge vennskapet.