Negativ og sur unge...

[Polly Ester]

Jeg skjønner ikke hva det er med 8-åringen min om dagen... Håper noen kan se litt mer enn subjektive meg her...

Han blir 8 år til uka. I går sa jeg at siden han skal til pappa neste helg, så kan vi feire bursdagen hans på søndag, med mor og bestefar og onkler og tanter og kusiner osv... Vi hadde da ikke snakket om barnebursdag.

Han smilte ikke engang. Han bare sank sammen og fikk et surt uttrykk i ansiktet; ååååh, kan jeg ikke ha barnebursdag, 'a?!

Når han skal på skolen om dagen og det regner, blir han sur; åååh, det regner, da er det så kjedelig...

Ellers; Jeg har ingen å leke med på skolen, det er så kjedelig...

"Får jeg ikke lov å spille data? Ååååh, så kjedelig, det er ingenting annet å finne på..." Og hvis han får lov å spille data; "Hvor er R (storebror på 15 år)? Er han ikke hjemme fra skolen? Ååååh, det er så kjedelig å spille alene..."

Uansett hva jeg sier eller prøver på så er det kjedelig. Han gruer seg til vinteren for da må han bruke dress, han gruer seg til babyen kommer for da blir det masse skriking... Han gleder seg til han skal på leirskole om 5 år, men det er så lenge til...

Lista er ganske lang. Og jeg prøver å finne på ting sammen med han, prøver å komme med forslag, men alt er kjedelig.

Det tristeste oppi det hele her er at han egentlig er en humørspreder. Han har alltid vært så blid og fornøyd og sosial. Han hadde ikke noe imot å gå ut til klassevenner før, men nå vil han ikke utenfor døra engang.

Jeg har tenkt på om det kan være noe på skolen, eller om det kan være fordi jeg er gravid og han er redd for å bli glemt. Men dette begynte før han begynte på skolen nå i ferien, og før jeg sa at vi skal få en baby...

Det rare er at når jeg tenker tilbake, pleier han å være sånn rundt bursdagstider (har som sagt bursdag om en uke) - helt siden han var et par år.

Men, det er slitsomt. I går da han for n'te gang sa åååh og ble sur pga det med bursdag på søndag som jeg faktisk trodde han ville bli glad for, ble jeg så lei meg at jeg begynte å gråte. Før har jeg blitt sint når han er så negativ, men i går ble jeg skikkelig lei meg. Og da ble han lei seg fordi jeg ble lei meg. Og jeg sa også at det er så trist at han syns alt er så kjedelig og leit, og at jeg ikke engang vet om jeg tør å gi han bursdagsgave, for da er det vel feil gave jeg gir han...

Det så ut som han fikk litt å tygge på da, men jeg vet ikke... Jeg ble så frustrert etter flere uker med negativitet - der jeg har prøvd å snu ting rundt at jeg fikk nok i går...

Noen tanker, tips, erfaringer...

[Gjest Anonymous]

Har du forsøkt å godta at han kan oppleve tilværelsen vanskelig av og til? La han få lov til å være lei. Sett deg rolig ned sammen med han. Si at du forstår at han er lei. At du er glad i han uansett. Om det er noe du kan gjøre for at han skal føle det bedre? I en slik samtale får han lov til å føle på og sette ord på følelsene sine. Da kan det bli en god og oppklarende samtale mellom dere. Kanskje han er frustrert eller lei for noe som er vanskelig å prate om? Kanskje han føler at dette er forbudte følelser hvis du blir sint eller lei deg? Dette kalles validering.

Barn i den alderen kan også ha vanskelige dager uten at det nødvendigvis er noen grunn til det. Kanskje han bare er trett eller har hatt en uenighet med en kompis? At han føler seg trygg på deg og har behov for å få ut frustrasjonene et sted?

Men selvsagt skal også du få lov til å være sint og lei deg. Barn trenger også tilbakemeldinger på atferd som man oppfatter som negativ. Vær der for han, men sett også grenser når det føles nødvendig. Lykke til!

[Gjest Anonymous]

Bare la ham være i fred du.la han være sur.

Men ikke gi ham for mye oppmerksomhet når han er sånn.

da kan det bli slik senere at han kommer inn i en ond sirkel og er sur hele tiden for at du skal synes synd på ham,trøste,dulle,snakke og forstå deg ihjel.

Ingen har dødd av kjedsomhet enda så vidt jeg vet.

La heller de positive stundene gi utslag på ditt gode humør,smil,skratt og skravling. Da vil han se hva han selv må gjøre for å oppnå noe.

Han er riktignok bare 8 år,så du må jo se ann hva som er forsvarlig og ikke.

Men 8 år er både stort og lite.

Han må gjøre noe selv for at alt ikke skal bli så KJEDELIG.

Hilsen mor til 3.

[Gjest Pjusk]

Æsj, lei situasjon...

Men har du spurt læreren han om hvordan han er på skolen? Er alt "kjedelig" der også?

[Polly Ester]

Det er nok kanskje slik at han trenger et sted å avreagere, for han er ikke slik på skolen, tror jeg. Jeg har spurt og læreren er grei og det virker ikke som han har det tråkig annet enn hvis de skal på skogstur eller om det regner ute, for da blir det så kjedelig i friminuttene.

Men, jeg har ikke snakket med læreren hans.

Og - det som gjør det så veldig frustrerende er at han ikke er sur bestandig. Sånn som nettopp nå; han kom hjem fra skolen og var svett og varm, han drakk masse vann på kjøkkenet og kom inn og vi satt og pratet litt. Han var helt rolig og fin - og fortalte om dagen sin. Og han hadde hatt en fin dag på skolen i dag. Han ramset opp 4-5 guttter han leker med på skolen, og det pleier de å gjøre.

Jeg er en ganske positiv person selv, når jeg snakker med folk generelt går det på det positive framfor det negative.

Det er klart det kan være noe som plager han nå. Men jeg skjønner ikke hva det kan være. Jeg har ikke blitt sint på han pga negativitet før nå de to-tre siste dagene. Når han har vært sur og negativ tidligere har jeg enten oversett det, eller jatttet med eller prøvd å finne noen andre løsninger. Men, hvis han skal få gjøre det sånn at han syns det er gøy hele tiden, så innebærer det at han kan spille data hele tiden - og helst sammen med storebror.

Jeg har snakket rolig med han om dette før - før jeg hadde det lille utbruddet mitt i går kveld og begynte å grine. Har spurt hva han syns er gøy, siden det er kjedelig og det er kjedelig osv. Da svarer han data, det er det eneste han syns er gøy. Og å være hos pappa, for der får han spille playstation når han vil...

Men, han er jo ikke sur og negativ hele tiden. Men de gangene han er det så er han det så veldig.

Takk for svar. Håper det gir seg...

[LilleBille]

Alle har vi perioder vi er mer positive eller negative enn ellers. Det er mange ting som spiller inn. Selv om han vel er litt ung til å føle alderen tynge.. i og med at han ofte blir sånn rundt bursdager.. kan det jo kanskje ha noe med at "alle andre" feirer bursdagen sammen med både mamma og pappa (nå vet jeg jo ikke hvor lenge dere har bodd fra hverandre..) .. og at det oppleves litt ekstra sårt at ikke alle han er glad i kan være der sammen.

Unger avreagerer på mange måter, og hjemme - der vi føler oss trygge er ofte det stedet vi tar det ut. Selv om de har det stort sett bra på skolen, har kamerater de er sammen med - foregår det masse ting i hodet på barn.

Og de fleste barn kjeder seg innimellom (var det ikke en bok om Albert Åberg om hvor viktig det var å kjede seg litt innimellom .. )

Jeg tror også det er viktig at vi har lov til å vise følelser hjemme .. både barn og foreldre.

Barna må tåle å se at vi også kan være slitne, være lei oss - og det er ikke alltid en spesifik grunn til det. Av og til er det bare "litt for mye".. og sånn kan det være med unger også. Men er det noe spesielt som tynger er det viktig at de vet at vi voksne er der for dem .. når de er klare til å snakke om noe.

For mine barn har det ofte vært lettere å snakke når det er natt/mørkt - om det er noe som er vanskelig.. Det at de ikke må "vise" ansiktet om de gråter litt osv. gjør at det er lettere å snakke om ting.

Så barna får av og til ligge på soverommet mitt.. og prate utover natten .. Det har fungert veldig fint for oss..Det blir dessuten en flott nærhet av å ligge å skravle litt i mørket både om ting som er triste .. og da kommer det ofte mange positive ting også.. for da har vi roen (selv om det kan bli litt sent)

[Polly Ester]

Det kan kanskje hende at han tenker på bursdagen sin, ja... Men, jeg tror ikke han tenker på å feire med mamma og pappa. For han får jo to - gjerne tre - bursdager; en hos mamma, en hos pappa og gjerne en hos farfar og farmor...

Men, da han ble fem gjorde han meg en smule flau. Da hadde han også gått rundt og vært litt sur og grinete og ikke vært seg selv en stund. Men når bursdagen kom var han blid igjen.

Han hadde skrevet ønskeliste slik at han kanskje kunne få det han ønsket seg. Der sto bl.a fjernstyrt bil/båt/fly... Mormor kjøpte fjernstyrt traktor. Og det ble han sur for, han hadde ikke skrevet det på lista si! Han har til dags dato ikke lekt med den traktoren...

Jeg ble lei meg på mors vegne og prøvde å le det litt bort med en unnskyldning. Sa at han sikkert ikke mente det slik og slik og at han hadde vært så opphengt i lista si. Men, jeg ble lei meg på mors vegne, ja.

Og han er stort sett blid og fornøyd, så jeg får kanskje bare arkivere de gode stundene og være ekstra blid og glad da og være ekstra positiv og gi mye oppmerksomhet i de periodene, og heller la de sure og negative gli forbi i stillhet...

Jeg regner med at det kommer mye mer siden om babyen som er ventet. Han sier allerede nå at han gruer seg til barneskrik, så heldigvis har vi god tid til å forberede oss. Vet at det ikke er lett å måtte gi slipp på den "lillebror-oppmerksomheten" han har fått fram til nå. Og å være midterste barn er sjelden kult... Og det er jeg veldig forberedt på, og har heldigvis en pappa til babyen som er kjempefin og kommer antakeligvis til å dulle med babyen enda mer enn meg så jeg får tid til 8-åringen.

Takk for dere som orket lese hele avhandlingen min og takk for svar.

:-)

[alisia4]

Jeg vil tro at årstiden påvirker han som med mangen andre. Vi går mot mørkere og kaldere tider. Klart det påvirker.

Prøv å prat med ham og hør om det er noe som plager han. Du sier at han kjeder seg, bruk fantasien, og sett gutten i sving med aktiviteter. Det pleier å hjelpe. Prøv å være positiv og fortell om hva godt han har i vente.

[Gjest Anonymous]

Kankskje han rett og slett syntes at det er leit at han ikke kan feire bursdagen sin sammen med dere og de nærmeste vennene. Kanskje han har "nærere" venner hos deg enn hos faren, og at det plager han i forhold til bursdagen... bare en tanke...

[Polly Ester]

Kankskje han rett og slett syntes at det er leit at han ikke kan feire bursdagen sin sammen med dere og de nærmeste vennene. Kanskje han har "nærere" venner hos deg enn hos faren' date=' og at det plager han i forhold til bursdagen... bare en tanke...[/quote']

Jeg vet ikke om jeg misforsto innlegget ditt, men han får feire bursdag både sammen med oss og min famile, og sammen med venner og familie hos faren sin - så han får liksom i pose og sekk.

Men, hvis du mener at han kanskje er lei seg for ikke å feire med oss alle sammen samlet, kan det kanskje være noe i det. Jeg vet ikke, for han er ikke vant til det; han var under et år da jeg valgte å flytte fra faren hans, så han husker ikke oss sammen...

Tror kanskje det er som en annen i tråden nevnte; kanskje det rett og slett bare er årstiden... han har jo sagt at han gruer seg til vinteren. Og jeg tror han virkelig, han hater vinteren - litt som meg. Og når det er vinter er det liksom greit nok, men han gleder seg til sommeren igjen...

[Gjest Anki]

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver, har også en som nettopp er blitt åtte og ikke lett å forstå seg på alltid! Han også kan sutre og virkelig gjøre livet surt for oss andre av og til, jeg blir så frustret!

Måtte nesten le da du skrev det med at når han ikke fikk spille så var det bare så kjedelig og INGENTING annet å gjøre, har hørt det en del ganger ja! :-?

Men, jeg prøver å la han få lov til å sutre, hvis han ødelegger for oss andre ber jeg han gå et annet sted og furte. Som regel tar han seg sammen etter en stund.

Kan nok være noe i det at han kanskje har en idè om hvordan bursdagen skulle være, og så ble det ikke sånn? Ikke vet jeg hva de går og tenker på, men jeg føler i hvert fall det at hvis guttungen har sett for seg noe han skulle gjøre eller hvordan dagen skulle bli, og så blir den ikke sånn, nei da kan han gå helt i stå.

Typisk han tror han skal få spille når han har spist middag, men så må leksene gjøres først, da blir det bare sutring, selv om han vet at jo mer han sutrer jo mer sansynlig er det jo at han ikke får spille i det hele tatt!

Så jeg prøver nå hver kveld å gå gjennom med han hva som skal skje dagen etter, da er han forberedt på det og vet hva som skal gjøres. Det går ganske greit, og det er en stund siden vi har kranglet om spillingen. Men det kommer nok flere anledninger ja!

[Polly Ester]

Spille på data er det eneste store, ja. Bortsett fra å være sammen med storebror.

Nå fikk jeg de faktisk ut på tur med hunden begge to.

Og så tror jeg sambo hadde en kjempeide på spilletid; at han får lov til å spille like lenge som han har vært ute. Så jeg sa til han at hvis han er ute en hel dag, så får han spille hele neste dag. Er han ute en time, så får han spille en time. Det godtok han.

Men, så er det tiden i mellom. Han vet at det ikke blir spilling pga den avtalen og aksepterer det, men så blir alt det andre kjedelig da...

Jeg tror som en eller annen nevnte her, at barn har godt av å kjede seg innimellom også. Men, det blir så mye mas av det... hehe...

Det er ikke så mye som har forandret seg fra jeg skrev innlegget til nå, men jeg føler meg mye bedre allikevel. Det hjelper bare å få det ut. Og i dag har han vært veldig blid og fornøyd. Og idol-storebror er hjemme. Og storebror kan nok være slem og banke han opp og sånn, men samtidig er han veldig tålmodig med lillebror.

Fikk en sånn deilig følelse akkurat nå - jeg er veldig priviligert som har de barna jeg har... Og jeg vet storebror kommer til å kose seg glugg ihjel med babyen når den kommer...

Takk igjen :-)

[Gjest Anonymous]

Har en sønn på 9 år nå. Det siste året har vært fyllt av fraser som: det er kjedelig, gidder ikke, hva kan jeg gjøre nå osv.... Til slutt ble jeg så frustrert at jeg tok kontakt med foreldrene til vennene hans. Og vet du hva, dem var sånn hele hurven. Gjett om jeg ble glad...

Om du føler at det han er sånn spesiellt rundt bursdagen, så kan du prøve å snakke med han. Jeg er selv skillsmissebarn og så langt tilbake jeg kan huske har bursdagen min vært noe jeg har grudd meg til. Siste bursdagen jeg hadde mens foreldrene mine ennå bodde sammen var et reint helvette. Krangling... Etter det har jeg på en måte hatt dårlig samvittighet ovenfor den av foreldrene mine jeg ikke var sammen med på dagen min og besteforeldre, tanter, onkler på den siden....

Den følelsen har fulgt meg i mange år, helt opp i voksen alder. Til og med etter at jeg flyttet til en annen kant av landet.

[Gjest Bjørnsdatter]

Har ikke lest alle svarene så nøye, beklager, men det første som falt meg inn er at "voksenbursdag" med tanter og besteforeldre og hele pakka er drepende kjedelig - det synes jeg fortsatt. Kanskje det er det som er litt av problemet? Han vil gjerne ha barnebursdag, men får en voksenbursdag? Voksne sitter rundt stuebordet og drikker kaffe og snakker om voksenting, og joda, han får presanger, men han leker ikke med vennene sine... Han sitter og hører på de voksne som snakker om teite og uviktige ting.

Det kan sikkert være årstiden, han har akkurat begynt igjen på skolen og ting har forandret seg siden sist. Ser liksom ikke enden på visa, hvis du skjønner.

Men du nevner at han er sånn hvert år før bursdagen sin, og blir blid igjen til slutt. La det bare gå over, du.

[kkristin]

Bare la ham være i fred du.la han være sur.

Men ikke gi ham for mye oppmerksomhet når han er sånn.

da kan det bli slik senere at han kommer inn i en ond sirkel og er sur hele tiden for at du skal synes synd på ham,trøste,dulle,snakke og forstå deg ihjel.

Ingen har dødd av kjedsomhet enda så vidt jeg vet.

La heller de positive stundene gi utslag på ditt gode humør,smil,skratt og skravling. Da vil han se hva han selv må gjøre for å oppnå noe.

Han er riktignok bare 8 år,så du må jo se ann hva som er forsvarlig og ikke.

Men 8 år er både stort og lite.

Han må gjøre noe selv for at alt ikke skal bli så KJEDELIG.

Hilsen mor til 3.

Dette var helt motsatt av hva jeg ville sagt. Det er jo tydelig at han har det vanskelig, og jeg mener du må vise ham at du er der HELE tiden, at du ELSKER han, og at han kan snakke med deg om hva som plager ham innerst inne. Du må nå fram til ham!!!! Det er min mening. Jeg syns han virker deprimert, og er han det, må han ikke skyves bort! (det må han forsovet uansett ikke...)Lykke til!

[Polly Ester]

Takk igjen for svar...

Kanskje det er sånn at det er vanlig at alt er kjedelig.

Men, det kan nok være noe i det at det blir kjedelig med voksenbursdag, ja... Jeg har sagt at han skal få ha bowlingtreff, men at det er for seint å bestille bowlinghallen nå - jeg var for seint ute med å tenke på det. Og ikke orker jeg å ha alle guttene i klassen. Så jeg sa til han i går at han skal få lov til å ha med seg en 5-6 kamerater og så drar vi på bowlinga en dag seinere. Og han sa ja til det, så jeg tror det er greit. Hvis ikke han bare sa det fordi jeg ble lei meg i går.

Men, det høres logisk ut dette med voksenbursdag. Jeg trodde det skulle bli morsomt med kaker og gaver og sånn, men... Kusinene hans kommer jo også og broren hans er her, men det er sikkert ikke det samme som venner fra skolen...

Jeg håper han føler at jeg er der for han uansett... Vi klemmer ofte og sier at vi er glade i hverandre, og jeg er tilgjengelig for han. Men, det kan hende det er slik jeg føler det og ikke han. :o

Skal ta en ekstra lang prat i kveld når han legger seg...