Om å miste venner etter man har fått barn

[AnonymBruker]

Har dere opplevd det? At noen personer bare sklir bort etter du fikk barn, selv om du er en god venninne og tar kontakt.

Anonymous poster hash: 630ff...d95

[Gjest Wei Wei]

Har ikke opplevd dette selv, men har sett dette skje med andre. Årsaken var at de fleste vennene tror du er nå opptatt av barnet og familien og ikke har mulighet til å finne på noe med dem (vennene). Så de slutter å ringe først selv.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke barn, men har "mistet" flere venninner som ahr fått barn. De har aldri mulighet til å treffes eller snakkes, og etterhvert er det rett og slett liten vits i ta kontakt, for jeg blir bare avvist. De vil også helst være med andre som har barn, de barnløse vennene er ikke lenger interessant.

Anonymous poster hash: 5d98b...a70

[AnonymBruker]

Ja. Har så og si ingen venner lenger.

Anonymous poster hash: 86c58...062

[AnonymBruker]

Jeg har mistet bestevenninnen min etter at hun fikk barn. På et tidspunkt overlever ikke et vennskap at bare en tar initiativ og vil møtes.

Anonymous poster hash: f1514...e9f

[AnonymBruker]

Jeg har ikke barn, men har "mistet" flere venninner som ahr fått barn. De har aldri mulighet til å treffes eller snakkes, og etterhvert er det rett og slett liten vits i ta kontakt, for jeg blir bare avvist. De vil også helst være med andre som har barn, de barnløse vennene er ikke lenger interessant.

Anonymous poster hash: 5d98b...a70

Så trist. Det kan jo gå begge veier dessverre :-( Det er så viktig å ikke glemme venninnene selv om man har fått barn. Det er viktig å fortelle dem også, og de må jo også forstå at barnet krever jo sitt, men at jeg fremdeles er "venninne" og ikke bare "mamma".

TS

Anonymous poster hash: 630ff...d95

[AnonymBruker]

Har ikke opplevd dette selv, men har sett dette skje med andre. Årsaken var at de fleste vennene tror du er nå opptatt av barnet og familien og ikke har mulighet til å finne på noe med dem (vennene). Så de slutter å ringe først selv.

For en rar tankegang. De burde jo være "tøffe" nok til å spørre selv om en har fått barn, syns nå jeg. Hvis de kaller seg selv for venninner..

TS

Anonymous poster hash: 630ff...d95

[AnonymBruker]

Ja jeg har mistet kontakt med mine venninder som har fått barn og syntes det er kjempe leit. Det er nok mye min skyld, men også hele livsofrandringen til de som får seg familie. Jeg lagde en tråd for noen uker siden her i Barn og Familie forumet som ligger et par sider bak nå, om hva vi som barnløse venninder kan gjøre for å bevare vennskapet med de som har fått barn. Kanskje noen flere vil bidra med tips der?

Jeg vil jo ikke være en dårlig venninde, men syntes det er vanskelig å dra på hjemmebesøk fordi jeg ikke aner hva vi skal snakke om eller hvordan jeg skal forholde meg til barnet. Jeg har tilbudt meg å være barnevakt noen ganger, men det ender opp med at jeg ikke blir spurt når det trengs.

Anonymous poster hash: 28240...328

[AnonymBruker]

Jepp, jeg blir aldri ringt til lenger hvis noen skal ut. Syns det blir teit å ringe for å spørre om jeg kan bli med i bursdagsfeiringer når jeg egentlig ikke er bedt :/

Anonymous poster hash: 05a63...0ef

[AnonymBruker]

Mange som får barn er bare opptatt av barn, og snakker ikke om annet. Det kan bli litt slitsomt for oss som ikke er interessert i det.

Anonymous poster hash: d8e05...ef4

[Sausenebbet]

Ikke pga jeg har fått barn, men Pga jeg ble alenemamma. Da mistet jeg plutselig mange vennePAR. Plutselig oppdaget jeg at de unnlot å invitere meg med på ting som før. Søndagsturer, hytteturer, ferier... Slikt som vi gjorde sammen før...

Det hele ble litt rart rett og slett. Så da mistet vi kontakten.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke mistet mine venninner etter jeg har fått barn, og det syntes jeg egentlig er ganske rart. For jeg skjemmes over hvor dårlig venninne jeg har blitt..

Det er bare det at jeg har ikke overskudd akkurat nå, det er ikke det at jeg ikke vil, men jeg bare orker ikke å gå ut når kvelden kommer etter en lang dag på jobb.

Heldigvis har jeg tålmodige venninner og jeg prioriterer de og tar initiativ når jeg en sjelden gang har overskudd.

Jeg merker dog at det begynner å bedre seg nå som barnet mitt har bikket to år, men nå planlegger vi å straks starte produksjonen av nummer to.

Anonymous poster hash: 0e35b...6a6

[AnonymBruker]

Jepp, jeg blir aldri ringt til lenger hvis noen skal ut. Syns det blir teit å ringe for å spørre om jeg kan bli med i bursdagsfeiringer når jeg egentlig ikke er bedt :/

Anonymous poster hash: 05a63...0ef

Jeg har som barnløs opplevd det motsatt, vennindene mine med barn ringer ikke meg lenger de kveldene de har barnefri og skal ut, selvom vi alltid dro ut sammen før. Nå skal de kun ut med andre mødre, til og med på de samme stedene vi pleide å dra sammen til før. Føler egentlig at det blir litt sånn gjengdeling, med "barnløse" og "mødre", som er dumt siden vi alle egentlig er venner og kunne hatt det like koselig i samme gjeng ute.

Anonymous poster hash: 28240...328

[tussi84]

Det går begge veier tror jeg. Det er oftere lettere å omgås med venner om de har barn selv. Praten går ofte i barna og de har en felles forståelse rundt emne. Eller de samles og tar med barna på aktiviteter. En som ikke har barn i venneflokken vil derfor fort falle ut. Jeg har både venner med barn og uten barn men jeg merker fort at jeg faller ut av samtalen med de som har barn siden jeg ikke har noen selv enda. Det er begrenset hvor interessant det er å høre om småbarnsproblemer i lengden hos en som ikke har barn. Livet forandres og derfor skifter man også fokus og får andre interesser.

[AnonymBruker]

Jeg er barnløs og har bare en veninne med barn siden vi er ganske unge (20 år). Det jeg opplevde med henne var å konstant bli avvist når jeg ringte, og hun ringte aldri. Når hun først var med på en middag på restaurant f.eks. snakket hun KUN om gulp, besj, bleier, amming, såre pupper, smerter etter fødsel osv. Og det takles veldig dårlig hos meg, spesielt når jeg spiser. Barnet var alt hun snakket om, og hun var kjempe oppglødd når barnet spiste sin første skjei grøt.

Jeg skjønner at dette er det største i livet hennes og at barnet er altoppslukende osv., men synes også at hun må forstå at puppestatusen og besjebleiene ikke er det vi andre vil snakke om. Så vi har mistet kontakten. Vi andre i veninnegjengen sluttet å ta kontakt, det er kanskje dumt av oss men hun sa alltid nei. Og hvis hun sa ja måtte vi sitte timesvis å høre på babyens kroppsvesker. Siden hun aldri tar kontakt, så ble det liksom ikke.

Anonymous poster hash: cd976...009

[AnonymBruker]

Jeg tør ikke ta kontakt med venner med barn, siden jeg er redd for å vekke ungen eller gjøre noe annet galt.

Jeg har opplevd litt for mange ganger at utslitte småbarnsforeldre blir direkte sure og sinte når de blir bedt med på ting. For vi uten barn må jo skjønne at de er slitne og har dårlig tid og er stresset og ikke har tid til tant og fjas, og så vekker vi ungen når vi ringer, og det er utidig av oss å invitere dem med på moro vi burde vite de ikke kan være med på, osv osv...

Så nå tør jeg ikke lengre ta kontakt. Kontakten får være på de med barns premisser, om det er slik det skal være.

Det er kanskje de helt nybakte foreldrene som er slik, og så husker de ikke lenger dette etter noen måneder, og lurer på hvorfor ingen ber dem med på ting..

Anonymous poster hash: 0b1b0...cae

[AnonymBruker]

Som en av de første mødrene i venneflokken har jeg nok opplevd begge deler. Både de som tar avstand - og de som fortsetter å ta kontakt som før.

Jeg har alltid vært kjempebevisst på å være i stand til å prate om andre ting enn barna mine. Selv om jeg har fått barn ser jeg at det ikke er verdens mest spennende tema for andre. Som mor tar jeg faktisk selv avstand fra de mødrene som bygger opp hele livet sitt rundt barna sine og bæsjebleiene. Livet skal og bør være mer enn dette. Barn ja, men også jobb, interesser og annet kan diskuteres når vennegjengen møtes.

Det som begynner å bli et problem nå (omgangskretsen er i midten av 30-årene) er flere ufrivillige barnløse som trekker seg unna fordi de ikke vil/kan/orker være sammen med oss med barn.

Anonymous poster hash: a23e6...22b

[AnonymBruker]

Som yngre opplevde jeg at de med småbarn var flinke til å inkludere venner uten barn og omvendt. Som voksen i midten av 30-åra har jeg gitt opp å holde kontakten med de vennene som har fått barn de siste åra.

De blir med om de blir invitert, men aldri tilbake. Da blir det litt kleint å høre om alt de har gjort sammen som parvenner m/ barn slik som nyttårsaftener, hytteturer, grilling ved sjøen og så videre. De begynte slik da jeg var den eneste single, og etter å ha fått meg kjæreste orker jeg ikke bli inkludert bare fordi jeg er en del av et par. Da er jeg heller sammen med de som var unge mødre og single venner med eller uten barn.

Vennene mine som fikk barn før 25 er derimot ikke slik. Der er det full rulle, med eller uten par, med eller uten barn.

Anonymous poster hash: 5100e...995

[AnonymBruker]

Jeg har nok opplevd at venninner har sluttet å ta kontakt med de barnløse vennene etter at de fikk barn (gjerne i 20-åra), men nå fra 30+ opplever jeg faktisk at de hovedsaklig er de med store barn (gjerne de samme som fikk bare unge...) som ikke orker å være med de som har småbarn! ironien er jo at da de hadde småbarn var det utrolig mye sutring over at ingen inviterte de med og det sikkert var pga barna blablabla, nå er det de selv som ekskluderer "for vi må jo forstå at DE er fardig med småbarnstida"...

Alt i alt, det er enklere å holde på vennskap med de som er i samme livsfase som en selv, det kreves gjerne litt mer ekstra innsats for å holde på vennskap på tvers av dette. Noen klarer det fint likevel, mens andre ikke gidder.

Anonymous poster hash: e9073...e0f

[AnonymBruker]

Det som begynner å bli et problem nå (omgangskretsen er i midten av 30-årene) er flere ufrivillige barnløse som trekker seg unna fordi de ikke vil/kan/orker være sammen med oss med barn.

Anonymous poster hash: a23e6...22b

Jeg er ufrivillig barnløs, og kan bli veldig sår når andre prater i vei om barn, graviditeter og alle gleder og trivielle sorger rundt det. En mor går fint når vi er to, men når flere mødre er samlet blir man bare sittende der uten noe å bidra med og føle seg helt utenfor. Hva skal jeg si når de diskuterer fødslene sine, og sier at det er den viktigste dagen i livet? Eller de klager over sjefete helsesøstre og nattevåk? Blir jo bare på gråten.

Anonymous poster hash: d0256...252