...

[nordlending]

...

Endret 27. september 2015 av nordlending

[AnonymBruker]

Tenker at du følte altfor mye altfor fort og at du sikkert innser selv at det er lov å ombestemme seg etter en date, selv om den gikk bra.

Når det er sagt finner man ikke drømmemannen i løpet av to treff.

Anonymous poster hash: 79182...b57

[AnonymBruker]

Du følte ganske enkelt mye mer enn han når det kommer til stykket. Det er lett å la seg blende av likhetene i begynnelsen, men når man graver litt dypere finner de fleste ut at de også har en del ulikheter.

Anonymous poster hash: d0024...750

[nordlending]

Jeg fatter det ikke selv.

Men må si at jeg sitter her som et spørsmålstegn når man nesten diskuterte fremtida..

[nordlending]

Takk for svar

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd noe lignende som deg.

Følte at vi var to halvdeler som hadde funnet hverandre. Samme erfaringer, bakgrunn, tanker og følelser. Ting gikk altfor fort i svingene, og det endte med et kræsj etter 5 uker. Jeg brukte et halvt år på å komme over han, selv om jeg fortsatt tenker på ham et år etterpå.

Det er ikke bra når ting går så fort. Det er ikke sunt å få følelser for noen med en gang, men det er jo nesten umulig når man først er i den situasjonen.

Easy come, easy go...

Jeg skal hvertfall bruke lang tid neste gang og holde tilbake alt jeg kan, man kjenner ikke noen etter så kort tid selv om man tror det.

Anonymous poster hash: cec33...9dc

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd noe lignende som deg.

Følte at vi var to halvdeler som hadde funnet hverandre. Samme erfaringer, bakgrunn, tanker og følelser. Ting gikk altfor fort i svingene, og det endte med et kræsj etter 5 uker. Jeg brukte et halvt år på å komme over han, selv om jeg fortsatt tenker på ham et år etterpå.

Det er ikke bra når ting går så fort. Det er ikke sunt å få følelser for noen med en gang, men det er jo nesten umulig når man først er i den situasjonen.

Easy come, easy go...

Jeg skal hvertfall bruke lang tid neste gang og holde tilbake alt jeg kan, man kjenner ikke noen etter så kort tid selv om man tror det.

Anonymous poster hash: cec33...9dc

På hvilken måte skar det seg mellom dere?

Anonymous poster hash: 8486b...2b8

[AnonymBruker]

Det hjelper ikke å finne drømmemannen hvis du ikke er drømmedama hans. It takes two to tango.

Anonymous poster hash: 72ba3...9fa

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke det der at noen tror man skal passe så godt med en person som nesten er lik en selv. For meg virker det veldig lite spennende. Jeg har slett ikke lyst å møte en mannlig utgave av meg selv. Det ville vært lidderlig kjedelig, for jeg kjenner meg selv ut og inn!

Anonymous poster hash: b3a7e...7b1

[AnonymBruker]

Det hjelper ikke å finne drømmemannen hvis du ikke er drømmedama hans. It takes two to tango.

Anonymous poster hash: 72ba3...9fa

TS skjønner selvsagt det. Det som er vanskelig å forstå, er jo nettopp dette at noe som føles så riktig og så sterkt kan være ensidig. Jeg opplevde det samme i fjor. Jeg datet en mann og tilbrakte noen fantastiske uker med ham i den tro at vi begge hadde funnet nøyaktig det vi ventet på. Så viste det seg at jo da, han likte meg godt, men han følte ikke det helt store og valgte å trekke seg unna. Spørsmålet man sitter igjen med da er nærmest eksistensielt: Hvordan kan noe så eksplosivt oppstå i meg uten at det skjer hos den andre? Det er en forferdelig følelse.

Selv hadde jeg aldri følt på maken, og jeg tror ikke jeg kommer til å føle maken igjen noen gang heller. Jeg har truffet en ny mann som jeg begynner å bli svært glad i, og denne gangen er det gjensidig. Denne voldsomme tilhørigheten, disse eksplosjonene, denne følelsen av at jeg kunne svømt over Atlanterhavet for å være med ham, den har jeg ikke, men jeg tror faktisk det er bedre på denne måten. I min forelskelsesrus i fjor var jeg nær ved å utslette meg selv emosjonelt, jeg ble rett og slett sinnssyk og kjente ikke igjen meg selv. Kanskje hadde jeg nå vært verdens lykkeligste kvinne dersom følelsene mine hadde blitt gjengjeldt, men jeg tror ikke det. Faktum er at det jeg følte, gikk skremmende fort over etter at han forlot meg, og det forsterker bare mitt inntrykk av at jeg var gal og helt på siden av meg selv en periode. Nå har jeg kontroll.

Anonymous poster hash: 8486b...2b8

[nordlending]

Jeg har opplevd noe lignende som deg.

Følte at vi var to halvdeler som hadde funnet hverandre. Samme erfaringer, bakgrunn, tanker og følelser. Ting gikk altfor fort i svingene, og det endte med et kræsj etter 5 uker. Jeg brukte et halvt år på å komme over han, selv om jeg fortsatt tenker på ham et år etterpå.

Det er ikke bra når ting går så fort. Det er ikke sunt å få følelser for noen med en gang, men det er jo nesten umulig når man først er i den situasjonen.

Easy come, easy go...

Jeg skal hvertfall bruke lang tid neste gang og holde tilbake alt jeg kan, man kjenner ikke noen etter så kort tid selv om man tror det.

Anonymous poster hash: cec33...9dc

Er liksom den personen som trenger lang tid for å falle for noen, så ble veldig overraska over meg selv her... Takk for svar

Jeg skjønner ikke det der at noen tror man skal passe så godt med en person som nesten er lik en selv. For meg virker det veldig lite spennende. Jeg har slett ikke lyst å møte en mannlig utgave av meg selv. Det ville vært lidderlig kjedelig, for jeg kjenner meg selv ut og inn!

Anonymous poster hash: b3a7e...7b1

Jeg mener ikke at man "må" være lik på alle mulige måter. Men jeg synes det er veldig fint å ha de samme verdiene og bakgrunn, da forstår man jo hverandre på en annen måte tenker jeg. Mye bedre det enn at noen skal fnyse over ting en har vært igjennom, som har påvirka mye.

TS skjønner selvsagt det. Det som er vanskelig å forstå, er jo nettopp dette at noe som føles så riktig og så sterkt kan være ensidig. Jeg opplevde det samme i fjor. Jeg datet en mann og tilbrakte noen fantastiske uker med ham i den tro at vi begge hadde funnet nøyaktig det vi ventet på. Så viste det seg at jo da, han likte meg godt, men han følte ikke det helt store og valgte å trekke seg unna. Spørsmålet man sitter igjen med da er nærmest eksistensielt: Hvordan kan noe så eksplosivt oppstå i meg uten at det skjer hos den andre? Det er en forferdelig følelse.

Selv hadde jeg aldri følt på maken, og jeg tror ikke jeg kommer til å føle maken igjen noen gang heller. Jeg har truffet en ny mann som jeg begynner å bli svært glad i, og denne gangen er det gjensidig. Denne voldsomme tilhørigheten, disse eksplosjonene, denne følelsen av at jeg kunne svømt over Atlanterhavet for å være med ham, den har jeg ikke, men jeg tror faktisk det er bedre på denne måten. I min forelskelsesrus i fjor var jeg nær ved å utslette meg selv emosjonelt, jeg ble rett og slett sinnssyk og kjente ikke igjen meg selv. Kanskje hadde jeg nå vært verdens lykkeligste kvinne dersom følelsene mine hadde blitt gjengjeldt, men jeg tror ikke det. Faktum er at det jeg følte, gikk skremmende fort over etter at han forlot meg, og det forsterker bare mitt inntrykk av at jeg var gal og helt på siden av meg selv en periode. Nå har jeg kontroll.

Anonymous poster hash: 8486b...2b8

Kan jeg spørre hvordan han virka i begynnelsen? Godt å høre at det ordnet seg til slutt, i alle fall

Akkurat nå prøver jeg å være følelsesløs, fordi de neste dagene blir tunge på studiet. Har ikke tid til å tenke på noe annet. Så her og nå går det greit, men det er jo da siden jeg stenger alt ute...

Uansett, jeg bare klarer ikke helt å forstå ting utifra det han selv sa. Hadde det var jeg som, hva skal jeg si, nevnte ting fremover og sånt, så hadde det vært noe annet. Men det var han. Og det var han som hadde vanskelig for å gå kvelden før.

Så jeg vet ikke. Jeg skremte han visstnok ikke bort. Men jeg vet at han følte noe. Kan man virkelig vite at følelsene ikke kommer til å utvikle seg?

[AnonymBruker]

Så jeg vet ikke. Jeg skremte han visstnok ikke bort. Men jeg vet at han følte noe. Kan man virkelig vite at følelsene ikke kommer til å utvikle seg?

Nå skal det vel litt til å faktisk "skremme" noen bort.

Det virker her som du har fått et ganske konkret avslag. "Ser på deg mer som en venn" er en snill måte å pakke det inn på. Du kan snu på det: dersom han anså en mulighet for noe mer og at han kunne bli forelsket selv om han var litt i tvil, så hadde han ikke delt tvilen med deg. Han hadde bare fortsatt å date deg.

Etter to dater kaller man det ikke engang forelsket, men betatt. Det skjer med alle iblant, at det er gjensidig. Det at det ikke har skjedd deg tidligere er ikke unaturlig, det er ikke noe som skjer med alle hele tiden.

Du må rett og slett se på det slik, det er mange lag av en person som man blir kjent med bedre og bedre. Du tilbringer tid med noen og blir kjent med lag en, lag to, lag tre osv. Mange ganger består hvert lag av noe du liker og misliker, men det positive veier opp for det negative. I ditt tilfelle var det full klaff på de 'overfladiske' tingene - det du umiddelbart blir kjent med, og det ledet til å tro at det var klaff på alle de resterende sidene av ham - som egentlig er 90% av hans person. Men det er det ikke.

Og han delte simpelthen ikke disse tankene. Kanskje han ikke verdsetter på samme måte at dere er like på punkt x og y. Kanskje den fysiske tiltrekningen ikke var 100% fra hans side. Kanskje samtalene dere hadde ikke var eksepsjonelle for ham, hvis han kjenner mange mennesker og har hatt like gode samtaler med andre.

Anonymous poster hash: de817...d56