Hva gjør man om kun en part i forholdet ønsker seg barn?

[AnonymBruker]

Dette er ikke en aktuell problemstilling for oss nå, men noe vi har snakket endel om; hva skjer om vi kommer dit?

Vi er et par sent i tyveårene som har vært sammen i ti år. Per idag ønsker ingen av oss egne barn, og det har vi begge vært enige om hele veien, men begge har også vært åpne for muligheten for at det kan endre seg. Men, vi har også tenkt på; hva skjer om den ene finner ut at den ønsker seg barn, og den andre fortsatt ikke vil ha barn? Uansett hva man velger, går man på akkord av den enes ønsker. Og vi kan ikke se for oss å gå fra hverandre over noe slikt heller; vi er fortsatt utrolig glad i hverandre og har det kjempefint sammen.

Noen som har vært i en slik situasjon, hvordan løste dere det? Og dere andre, hva tenker dere at dere hadde gjort om dere kom i en slik situasjon?

Må igjen bare presisere at dette er rent hypotetisk altså, jeg er oppriktig nysgjerrig og interessert i deres meninger

Anonymous poster hash: f33a3...a5d

[AnonymBruker]

Den parten som ikke ønsker barn må aldri få barn om det ikke føles riktig. Det er et ansvar man har resten av livet, og livet må tilpasses det barnet på alle måter. Da må man heller se om man kan leve sammen uten barn, eller faktisk gå fra hverandre.

Anonymous poster hash: c4928...261

[AnonymBruker]

Enig med den over her. Den parten som ikke ønsker barn må ikke presses til å få barn fordi den andre ønsker det. Å få barn må være noe man faktisk selv vil.
Jeg kjenner flere som har valgt å gå fra hverandre fordi den ene følte at de trengte barn i livet, mens den andre ikke ville.
Det må nok bli slik at den parten som ønsker seg barn må avgjøre om det å få barn veier tyngre enn partneren. Så spørsmålet må bli, kan jeg leve uten barn? Hvis ikke så må man gå hver til sitt og finne en partner som ønsker barn.

Anonymous poster hash: c713d...937

[AnonymBruker]

Nå er det som sagt hypotetisk; kan like gjerne bli han som ønsker seg barn og jeg ikke. De siste to ordene der kunne du spart deg, det synes jeg er på grensen til frekt

Anonymous poster hash: f33a3...a5d

Endret 2. mai 2015 av Kosemose

[AnonymBruker]

Da er det vel egentlig bare å slå opp, om ønsket om barn er sterk). Hvis ikke kommer vel den som ønsket barn til å angre når det er for sent, og det igjen vil gå ut over den andre parten og den parten vil få skyldfølelse.

Ganske vanlig grunn for å gå fra hverandre, ofte er det også den som ikke ønsker barn som gjør det slutt fordi den parten er sikker i sin sak og ikke vil at den andre parten skal gå glipp av dette, mens den parten som vil ha barn gjerne står i fordi han/hun så gjerne vil at den andre skal endre mening.

Anonymous poster hash: a2cb8...017

[Tibbie]

Vanskelig problemstiling! Jeg gikk inn i denne tråden bare for å følge med.

Har også ofte tenkt at dette må være supervanskelig! Hva gjør man om den man er "ment å være med" ikke ønsker det samme som deg? Det er jo ikke akkurat snakk om middag eller farge på soveromsveggene.

Jeg vil selv ha barn, og finner jeg ut at han jeg elsker ikke vil ha det... Aner ikke HVA jeg ville gjort! Har jo ikke barn fra før, og har alltid drømt om å bli mamma.

[Fireflies]

Barn er gjerne den ene tingen det ikke går ann å inngå et kompromiss på.

Vil en ha barn, og en ikke - så er det ikke noe vits i å fortsette forholdet. Det er ikke rettferdig mot noen parter.

[AnonymBruker]

Har vært i et forhold i 10 år. Og har selv ønsket barn de siste 8 årene. Han har vært mye frem og tilbake. Noen ganger sa han at han ønsket barn "en gang" og andre "om x mnd/år", og han sa også "kanskje aldri". Vi snakket selvsagt om det et par ganger i året, og vi fant grunner til at vi burde vente. I fjor sommer kom jeg raskt på en tanke om en plan jeg håpet kunne bli en felles plan om et første barn Det tok noen samtaler, noe latter og tårer (fra oss begge) før vi hoppet i det Vi var redde for og hadde regnet med at det å bli gravid ville ta tid (har jo selvsagt hadde uhell med prevensjon i løpet av 9 år, men aldri blitt gravid). Men allerede etter 2 mnd var jeg gravid Nå venter vi i spenning på lillejenta som kommer til sommeren!

Det hadde nok blitt slutt dersom han hadde holdt på "aldri", spesielt om vi hadde nådd de mål vi ønsket først(fast full stilling, hus og bil). Det er, slik som flere sier, ganske så umulig å inngå et kompromiss angående det å få barn. Enten ønsker man, eller så gjør man det ikke. Det eneste man kan inngå kompromiss rundt er NÅR dette barnet evt. skal komme. Dette føler jeg at jeg har gjort, jeg har smurt meg med tålmodighet og ventet. Og aldri lagt skjul på AT jeg ønsker barn.

Anonymous poster hash: 48045...db2

[Kosemose]

tråd ryddet for avsporing. Opprett gjerne egen tråd om bruk av termen "akkord" i egnet forum.

Kosemose, mod

[AnonymBruker]

Et vennepar av meg ble sammen og gift på tross av at han ikke ønsket barn. Etter mer enn 10 år ble de skilt for hennes ønske om barn fremdeles var sterkt. Som han sa: Du visste hva du gikk til da du giftet deg med meg. Hun var alene noen år, han også, men kjærligheten mellom dem var så sterk og de fant tilbake til hverandre og forble barnløse.

Anonymous poster hash: 9c981...47d

[Berit]

Den parten som ikke ønsker barn må aldri få barn om det ikke føles riktig. Det er et ansvar man har resten av livet, og livet må tilpasses det barnet på alle måter. Da må man heller se om man kan leve sammen uten barn, eller faktisk gå fra hverandre.

Anonymous poster hash: c4928...261

Enig.

Synes ikke det er rett å sette barn til verden hvis en av fordelderen ikke ønsker barn.

[AnonymBruker]

Dere filosoferer over emne som begge er enig i. Det er unødvendig hvis dere er bestemt i sin sak,altså å ikke ha barn. til meg høres det som om dere er ikke så sikker,siden dere bruker tid til å diskutere om den andre vil eller ikke. det er veldig vanlig å ønske seg barn rundt 30åra.

Jeg ønsket ikke barn som 25åring men nå som 34åring har jeg 2 barn. I mitt tilfelle ville jeg aldri hatt en mann som ikke ønsker seg minst 2 barn. Da vi møttes,diskuterte vi ikke om vi ønsker oss barn men hvor mange. Så ja,kjærlighet handler også mye om hvor godt to mennesker passer sammen i viktige og mindre viktige spørsmål. vi kan ha forskjellige hobbyer men barn,hus, ol skal vi ha sammen.

Anonymous poster hash: b4fff...8dd

[Cata]

Hvis ønsket om barn er viktigere enn forholdet for den ene parten, så må forholdet brytes og den som ønsker barn får bare håpe at han/hun finner en med de samme ønskene.

Ingen bør "tvinges" til å bli forelder mot sin vilje.

[AnonymBruker]

Man kan ikke tvinges, nei.

Vi har også vært sammen i over ti år, og jeg er nå i tenkeboksen. Da vi var yngre var vi helt enige om at vi ikke ville ha barn. Nå nærmer vi oss 35, og det er bare jeg som vil ha.

Problemet er at jeg har ventet så lenge på å ta tak i dette. Det er jo tvilsomt at jeg vil finne meg en ny med det først, og man hopper jo ikke bare rett inn i et nytt forhold og starter prøvingen.

Angrer på at jeg ikke tok valget med en gang jeg merket at jeg hadde mer lyst på barn, det er vel et par år siden nå (altså da jeg var 32-33). Burde skjønt det med en gang, hvor mye det hastet.

Anonymous poster hash: f2a90...3e4

[AnonymBruker]

Det skjedde oss. I begynnelsen av 20-årene ville han ha barn (en gang), mens jeg ikke ville. Da jeg nærmet meg 30 hadde jeg ombestemt meg, og det hadde han også.

Jeg ville ikke tvinge ham til noe, så jeg sa at jeg ville vi skulle gå fra hverandre og hvorfor. Han ba om å få litt tid til å tenke, og etter en liten stund fant han ut at han ville at vi skulle holde sammen, så han gikk med på å gi barn en sjanse.

Nå har vi to små og stortrives, men perioden etter førstemann var ganske tøff.

Anonymous poster hash: f146a...623

[AnonymBruker]

Da får man ikke barn.

Anonymous poster hash: 47b03...0ab

[AnonymBruker]

Vanskelig problemstiling! Jeg gikk inn i denne tråden bare for å følge med.

Har også ofte tenkt at dette må være supervanskelig! Hva gjør man om den man er "ment å være med" ikke ønsker det samme som deg? Det er jo ikke akkurat snakk om middag eller farge på soveromsveggene.

Jeg vil selv ha barn, og finner jeg ut at han jeg elsker ikke vil ha det... Aner ikke HVA jeg ville gjort! Har jo ikke barn fra før, og har alltid drømt om å bli mamma.

Når man når en viss alder, er dette noe som bør avklares tidlig, nesten på første date. Så hvis du ikke allerede har funnet han du er "ment å være med", finn ut dette før følelsene utvikler seg!

Anonymous poster hash: 5d496...cfc

[AnonymBruker]

Dere filosoferer over emne som begge er enig i. Det er unødvendig hvis dere er bestemt i sin sak,altså å ikke ha barn. til meg høres det som om dere er ikke så sikker,siden dere bruker tid til å diskutere om den andre vil eller ikke. det er veldig vanlig å ønske seg barn rundt 30åra.

Anonymous poster hash: b4fff...8dd

Nei vi er begge enige nå, og har vært det helt fra begynnelsen. Men vi har også levd i veldig spesielle omstendigheter, med mye sykdom hos begge to. Nå begynner både sykdom, økonomiske problemer osv å roe seg, og livet vårt begynner å endre seg ganske mye (til det bedre!). Vi ser jo også begge to at det er ting en eller begge har endret meninger om siden vi ble sammen; helt naturlig, siden vi blir eldre og klokere Vi snakker veldig åpent om alt. Det vi personlig har vært enige om på denne fronten så langt, er at ingen av oss ønsker egne barn (har også endel med arvelighet av sykdommer og slikt å gjøre, ingen av oss er villige til å ta sjangsen på at et evt barn skulle arvet hver våre sykdommer...), men vi vurderer veldig å bli fosterhjem. Grunnen til at vi begynte å snakke om dette, er fordi jeg hadde en graviditetsskrekk (falsk alarm), og da ble det et tema; tenk om en av oss endrer mening, og ikke den andre? Dermed denne tråden

Anonymous poster hash: f33a3...a5d

[AnonymBruker]

Nei vi er begge enige nå, og har vært det helt fra begynnelsen. Men vi har også levd i veldig spesielle omstendigheter, med mye sykdom hos begge to. Nå begynner både sykdom, økonomiske problemer osv å roe seg, og livet vårt begynner å endre seg ganske mye (til det bedre!). Vi ser jo også begge to at det er ting en eller begge har endret meninger om siden vi ble sammen; helt naturlig, siden vi blir eldre og klokere Vi snakker veldig åpent om alt. Det vi personlig har vært enige om på denne fronten så langt, er at ingen av oss ønsker egne barn (har også endel med arvelighet av sykdommer og slikt å gjøre, ingen av oss er villige til å ta sjangsen på at et evt barn skulle arvet hver våre sykdommer...), men vi vurderer veldig å bli fosterhjem. Grunnen til at vi begynte å snakke om dette, er fordi jeg hadde en graviditetsskrekk (falsk alarm), og da ble det et tema; tenk om en av oss endrer mening, og ikke den andre? Dermed denne tråden

Anonymous poster hash: f33a3...a5d

Om dere er begge enige om å ikke ha barn, da er saken løst. Fosterhjem kan dere være som 40 åringer også. Om det ikke er så viktig for deg å ha barn, kan dere vente litt også. Venninna mi hadde begge barn med 18 måneders mellomrom da hun og mannen var 38 år.

Problemet ligger bare om du ønsker deg barn så veldig og ikke han. Da har du ikke tid å kaste. Når det gjelder sykdommer i familien, det har jeg også, mye autoimmune sykdommer og ja, genetisk betinget. Men en kan ikke tenke på det nå for fremtiden bringer nye metoder, nye legemidler og ny måte å leve på enn min tante, mora eller bestefaren har levd. Det betyr ikke at den samme sykdommen gir utslag på kommende generasjon. En diagnostiserer tidligere og har bedre oppfølging enn før.

Anonymous poster hash: b4fff...8dd

[Tibbie]

Når man når en viss alder, er dette noe som bør avklares tidlig, nesten på første date. Så hvis du ikke allerede har funnet han du er "ment å være med", finn ut dette før følelsene utvikler seg!

Anonymous poster hash: 5d496...cfc

Tror man skremmer bort mannen om man på første date spør om han vil ha barn