Spørsmål til de med FELLES -og STEBARN

[Catia]

Opplever dere at stebarn(a) blir sjalu på felles barn?

Er det stress å takle de dagene stebarna er der, for de trenger så mye oppmerksomhet da, og at det fører til at FELLES barn får mindre oppmerksomhet av faren??

Har lest mye andre steder at dette skjer ofte...

uff uff...

[Gjest Turi]

Vårt felles barn er jo bare 8 måneder, så vi har ikke verdens lengste erfaring, men jeg prøver meg likevel. :-)

Til spørsmål 1 er svaret ubetinget nei.

Til spørsmål 2 er svaret ja. Fordi vi har et eldre søsken, får vårt felles barn mindre oppmerksomhet av faren de første månedene enn om barnet var enebarn. I starten er mor og barn en sterk enhet, med amming og det som hører til. Mor får mindre tid til de eldre barna, og far må trå til der. Det er ikke noe negativt. Det er heller ikke noe som er spesielt for halvsøsken - slik er det for alle søsken.

Hvordan dere føler dette og løser dette er opp til dere voksne. Ut fra det jeg leser deg skrive andre steder, vil jeg anbefale deg å bruke litt mer tid med stebarnet ditt nå før du får egne barn, og du har god tid. Det vil kunne spare deg for frustrasjon senere :-)

[Delfia]

Til en viss grad og ja og ja!

[Ulrikke]

Jeg har enda ingen barn, men vi har startet prøvingen. Jeg vil tro at svaret på begge spørsmålene dine er JA...

Så klart kan storesøsken bli sjalu på babyen. Det er da ikke unikt for ste-/halvsøsken, helsøsken kan i aller høyeste grad ha det på akkurat samme måte.

Og så klart storesøsknene kan føle at det kommer en som kan bo med pappa (i dette tilfellet er det jo pappa det er snakk om) hele tiden, mens de synes de ser for lite til pappa'n sin. Synes det er helt naturlig, jeg. Selvfølgelig kan det være slitsomt å takle sjalusi, men jeg mener ungene er i sin rett til å føle det på den måten.

I starten er babyen så liten at den ikke tar skade av å bli "ignorert" litt (misforstå meg rett, da...) Det er LOV til å ha mesteparten av fokus på de store når de er der i starten... Det er en stor overgang for ungene, uansett om det er hel- eller halvsøsken vi snakker om!

Når det er sagt, så vil jeg kanskje anbefale dere å ikke få barn før du er mer komfortabel med din egen rolle i forhold til din stesønn...

[Gjest Anonymous]

Akkurat sånn er det når alle barna er felles også.

De store er "slitsomme", krever mer enn en liten baby, og man nedprioriterer babyen litt til fordel for de større som har mer omfattende behov.

Det er helt normalt uavhengig av om barna er felles eller ste.

[LilleMy]

Ja og ja fra denne siden også.....

[Gjest Anonymous]

Jeg har enda ingen barn, men vi har startet prøvingen. Jeg vil tro at svaret på begge spørsmålene dine er JA...

Så klart kan storesøsken bli sjalu på babyen. Det er da ikke unikt for ste-/halvsøsken, helsøsken kan i aller høyeste grad ha det på akkurat samme måte.

Og så klart storesøsknene kan føle at det kommer en som kan bo med pappa (i dette tilfellet er det jo pappa det er snakk om) hele tiden, mens de synes de ser for lite til pappa'n sin. Synes det er helt naturlig, jeg. Selvfølgelig kan det være slitsomt å takle sjalusi, men jeg mener ungene er i sin rett til å føle det på den måten.

I starten er babyen så liten at den ikke tar skade av å bli "ignorert" litt (misforstå meg rett, da...) Det er LOV til å ha mesteparten av fokus på de store når de er der i starten... Det er en stor overgang for ungene, uansett om det er hel- eller halvsøsken vi snakker om!

Når det er sagt, så vil jeg kanskje anbefale dere å ikke få barn før du er mer komfortabel med din egen rolle i forhold til din stesønn...

Catia her.

Jeg mener ikke bare når vårt fellesbarn er baby, men når den er et år, to, tre, fire og fem år. For jeg er klar over at det første året er den veldig avhengig av mamma.

[Gjest Anonymous]

Jeg har enda ingen barn, men vi har startet prøvingen. Jeg vil tro at svaret på begge spørsmålene dine er JA...

Så klart kan storesøsken bli sjalu på babyen. Det er da ikke unikt for ste-/halvsøsken, helsøsken kan i aller høyeste grad ha det på akkurat samme måte.

Og så klart storesøsknene kan føle at det kommer en som kan bo med pappa (i dette tilfellet er det jo pappa det er snakk om) hele tiden, mens de synes de ser for lite til pappa'n sin. Synes det er helt naturlig, jeg. Selvfølgelig kan det være slitsomt å takle sjalusi, men jeg mener ungene er i sin rett til å føle det på den måten.

I starten er babyen så liten at den ikke tar skade av å bli "ignorert" litt (misforstå meg rett, da...) Det er LOV til å ha mesteparten av fokus på de store når de er der i starten... Det er en stor overgang for ungene, uansett om det er hel- eller halvsøsken vi snakker om!

Når det er sagt, så vil jeg kanskje anbefale dere å ikke få barn før du er mer komfortabel med din egen rolle i forhold til din stesønn...

Catia igjen her. Jeg kommer ikke til å vente. Jeg og typen er enige om at vi skal få vår første når vi er 30 el rett før 30. Vil ikke være en gammel mor. Det med stesønn får komme naturlig osv etterhvert.

[millemei]

Ja og ja dessverre.

Uansett hvor likt man prøver å behandle barn under samme tak - så er det uungåelig at man har sterkere følelser for egne barn og er spesielt vare for dem.

Her har vi min, din og vår. Min er mellomste - og det er et kjent fenomen at det mellomste barnet ofte faller litt utenfor. Det plager meg ofte. Jeg føler jeg ikke får nok tid til kos og lek og morro med ham. Enten trenger eldsten hjelp (stesønn) med lekser eller han skal på fotball eller han skravler i vei (veldig pratesyk ) ... eller så er det minsten som henger i skjørtene mine for ett eller annet.

Men sånn vil det gjerne være uansett hvis man har 3 barn - om det er egne eller stebarn. Noen vil kreve mer oppmerksomhet enn andre og man må bare prøve så godt man kan å gi alle det de trenger.