Jeg vil flytte tilbake til mitt hjemsted...komplisert.

[AnonymBruker]

Jeg og samboer er begge i 30-årene. Vi traff hverandre for litt over 1 år siden og ble fort sammen. Vi føler begge vi er den rette for hverandre, det går veldig dypt og vi ser for oss å ha resten av livet sammen.

Det startet som et avstandsforhold, noe som ganske fort skulle vise seg å være sjanseløst, pga de persontypene vi er. Siden jeg var litt slik "in between" ift jobb/studier/bosted for rundt et halvt år siden, og han hadde/har fast jobb på sitt bosted, bestemte jeg meg for å satse (noen ganger må man bare slutte å tvinne tomler og bare satse), og tok med meg et lite flyttelass og flyttet til hans sted.

Jeg er i fra østlandet, mens han har bodd på vestlandet nå snart i 10 år. Han er ikke fra Norge, og han har ingen ting som virkelig binder ham her med unntak av jobb. Ikke eiet leilighet/hus, ingen barn, svært få venner/nettverk, ingen hobbyer e.l. som binder han til en gitt plass. Men han trives svært godt på denne delen av landet, og han er utdannet for en jobb på havet og jobber på havet (ikke oljeplattform/båt). Den opplagte jobben han kan få, er på havet. Dog om man er litt kreativ, tror jeg han kan bruke utdannelsen/kunnskapen sin også på andre områder enn på havet.

Saken er den at der jeg kommer i fra, har jeg de fleste venner og all familie. Har vokst opp der, og føler svært sterk tilhørighet. Gikk opp for meg for rundt 5 år siden at det var der jeg skulle bosette meg, er en følelse av å "høre hjemme" der som stikker veldig dypt, og som jeg har begynt å kjenne veldig klart nå de siste årene når jeg liksom har blitt voksen.

Jeg er ferdig utdannet, og er klar for å liksom få en ordentlig jobb og etterhvert kjøpe noe. Vi har ganske mange like planer når det gjelder hvordan vi skal bo o.l., så det er ikke noe problem.

Men. Han trives så godt her (hovedsaklig pga landskapet), sier han. Og han ser ikke for seg hva han skal jobbe med om han evt flytter bort fra havet.

I tillegg er han litt i en usikker periode i hva han vil videre i livet. Han har flere drømmer som han ønsker å følge, og føler ikke jobben gir ham nok. Han vet rett og slett ikke hva han vil framover, når det gjelder jobb o.l.

Jeg føler jeg bare kaster bort dagene her. Prøver å holde spiriten oppe, og tilpasse meg. Søker jobber, men får ikke napp. Føler jeg bare går her å subber, og det føles meningsløst å liksom bygge et liv her, på et sted jeg ikke har lyst til å bo, som kun føles som en midlertidig tilværelse. Føler sterkt jeg er for gammel for denne nomade-leie-lita-leilighet-tilværelsen. Har tusenvis av drømmer og planer jeg bare sitrer etter å starte med. Men ingen av dem kan startes før jeg kommer hjem, for de fleste av dem er avhengige av å nettopp komme tilbake til hjemstedet.

I tillegg skal det sies at sjansen min for å få relevant jobb er mye større på mitt hjemsted (skal også sies at jeg allerede halvveis HAR en veldig spennende utdanningsrelevant jobb der som venter på meg...).

Jeg føler meg i limbo, på vent. Som om jeg sitter på et venteværelse der det ikke finnes noe kontor som kommer til å rope meg inn til noe (som et legekontorventeværelse uten et legekontor), på dette stedet. Alt føles meningsløst (utenom det fine og verdifulle forholdet vårt), og som om alt jeg gjør er betydningsløst - for jeg vil jo egentlig ikke være her!

Vi har pratet om dette flere ganger, han vet hvordan jeg har det og han bryr seg virkelig. Men sier at på nåværende tidspunkt kan han ikke flytte.

Tanker..?

Anonymous poster hash: fe959...cca

Anonymous poster hash: fe959...cca

[AnonymBruker]

Når den ene vil flytte og den andre ikke, så må status quo bli gjeldende. Altså å bli boende.

Anonymous poster hash: a06fe...90d

[AnonymBruker]

Det er då merkeleg å skulle diskutere dette på KG?

Dette er noko berre du og sambuaren kan finne ut av.

Anonymous poster hash: 2cffc...01a

[AnonymBruker]

TS her.

Skal også nevnes at han har null planer om å flytte tilbake til hjemlandet eller til andre land, ikke nå og ikke i framtida.

Anonymous poster hash: fe959...cca

[AnonymBruker]

Det er då merkeleg å skulle diskutere dette på KG?

Dette er noko berre du og sambuaren kan finne ut av.

Anonymous poster hash: 2cffc...01a

Vel, vi har jo diskutert det mange ganger. Bare ønsker andres upartiske tanker ang situasjonen. For å kanskje se ting fra andre vinkler. Ingenting galt i det vel?

Anonymous poster hash: fe959...cca

[AnonymBruker]

Du kan få min erfaring iallefall: To ganger har jeg flyttet etter en mann. Jeg har gitt avkall på alt jeg hadde for å etablere noe nytt sammen med han. Første gangen hadde vi det fint sammen i tre år, før han kom inn i på et studie og med letthet flyttet 10 timer unna der vi bodde. Jeg pendlet 10 timer tur retur mange helger for å være med ham. Etter et år på den måten ble det slutt.

Den andre gjorde jeg det samme med. Flyttet unna mine venner, min livsrytme, min måte å leve på. Har bodd sammen med ham i snart et år, og mistrives sterkt. Er der bare på grunn av ham. Har ønsket å flytte med ham et nytt sted, men han vil ikke snakke om det. Jeg kommer nå til å flytte fra ham.

Neppe særlig oppmuntrende for deg dette, så beklager for det, men min erfaring er iallefall at menn ikke ofrer noe som virkelig koster dem, for kjæresten sin.

Anonymous poster hash: 0a4a8...2ff

[AnonymBruker]

Du kan få min erfaring iallefall: To ganger har jeg flyttet etter en mann. Jeg har gitt avkall på alt jeg hadde for å etablere noe nytt sammen med han. Første gangen hadde vi det fint sammen i tre år, før han kom inn i på et studie og med letthet flyttet 10 timer unna der vi bodde. Jeg pendlet 10 timer tur retur mange helger for å være med ham. Etter et år på den måten ble det slutt.

Den andre gjorde jeg det samme med. Flyttet unna mine venner, min livsrytme, min måte å leve på. Har bodd sammen med ham i snart et år, og mistrives sterkt. Er der bare på grunn av ham. Har ønsket å flytte med ham et nytt sted, men han vil ikke snakke om det. Jeg kommer nå til å flytte fra ham.

Neppe særlig oppmuntrende for deg dette, så beklager for det, men min erfaring er iallefall at menn ikke ofrer noe som virkelig koster dem, for kjæresten sin.

Anonymous poster hash: 0a4a8...2ff

Ikke noe å beklage for - det minner om meg og mine tanker. Jeg tror det er veldig viktig å ikke gi avkall på seg selv, på noe vis. Det er så vanskelig, men likevel så viktig.

Anonymous poster hash: fe959...cca