Føler meg sviktet av de voksne...

[AnonymBruker]

Jeg er ung voksen som nå studerer for å bli lærer. Da jeg gikk på barnskolen døde en av søskene mine. Jeg var bare et barn, foreldrene mine var knust og jeg hadde ikke noe særlig godt forhold til de andre to da de var eldre enn meg.

I ettertid hadde vi en minnestund på skolen og lærerne fortalte klassen at jeg kanskje kom til å være litt andeledes en stund. Jeg husker ikke å ha pratet med noen på skolen. Kanskje vi tok en prat når det nettopp hadde hendt, men i så fall husker jeg det ikke. I ettertid var det ingen som spurte meg hvordan jeg hadde det. Jeg fikk aldri noe tilbud å prate med noen, jeg viste ikke at jeg kunne prate med noen om det. Jeg var et barn, jeg ville bare ikke at mamma og pappa skulle vite hvor lei meg jeg egentlig var fordi jeg ville ikke se dem lei seg, det var så vondt.

Så nå er jeg student og jeg vil bli lærer. Jeg tar pedagogikk og jeg lærer om å være en omsorgsperson for mine fremtidige elver, og jeg har lyst til å være en støtte hvis noen har det vondt og trenger noen å komme til.

Jeg føler at nå som jeg er voksen så skjønner jeg hva det vil si å være der for et barn, og det gjør meg så sint og skuffet over de voksne i mitt liv fordi ingen var der for meg da jeg hadde det vondt. Det var en ganske traumatisk opplevelse. Mamma og pappa var kanskje ikke i stand i begynnelsen, men hva med tanter og onkler? Lærere? Jeg fikk ikke en gang tilbudet om å snakke med en psykolog.

I dag må jeg snakke med psykolog fordi det var så mye vondt jeg hadde inni meg alle de årene. Det var så mye vondt som jeg var alene om, som jeg burde ha fått ut. Det handler ikke bare om et dødsfall, det er så mye mer som kommer etter. Ja, jeg mistet en bror og bestevenn, men det er også vondt å se sine egne foreldre helt knust, eldre søsken stenger seg inne på rommene sine, og jeg yngstemann var alene med mine tanker og følelser fordi ingen utenfra var der heller. Det ødelegger familien på en måte.

Hva mener dere? Er det riktig at et barn skal gå gjennom noe slikt alene? Har jeg rett til å være skuffet? Jeg tenkte ikke den gang "Hvorfor er det ingen her for meg?" Jeg visste ikke at det burde være noen der. Skal det være barnets ansvar å oppsøke hjelp som de ikke vet de bør få? Noen ganger har jeg bare lyst til å skrive alt sammen ned i et åpent brev og sende det til lokalavisen slik at de skal alle få med seg at "nei, jeg hadde det IKKE bra." Det er ikke noe jeg faktisk ville gjort, men da hadde de kanskje kunne reflektert over det og passet på at det ikke skjedde med noen andre.

Anonymous poster hash: 4bc63...c9b

Anonymous poster hash: 4bc63...c9b

[AnonymBruker]

Jeg tenker det at i en slik situasjon så kan aldri alt blir gjort alt rett. Og det som kan være rett for en blir feil for en annen. Selv om du vet hva som ville vært riktig i din situasjon så betyr ikke det at det ville vært det riktige for noen andre. Jeg personlig prater hvis jeg vil, vil jeg ikke prate om noe så prater jeg ikke. Slik var jeg og som barn. Hvis noen skulle ha presset meg til å prate om noe så jævlig som det å ha mistet søskenet mitt.

Du har selvfølgelig all rett til å være skuffet, det hadde kanskje jeg og vært hvis jeg var deg, men som sagt i en slik situasjon så kan aldri alt bli gjort alt. Foreldrene dine mistet noe av det kjæreste de hadde, tantene og onklene dine vare kanskje redd for å si eller gjøre noe feil, de forsto kanskje ikke at det å ikke gjør noe var feil.

Nå vet ikke jeg hva slags omstendigheter din bror døde under og ikke vet jeg hva som er vanlig for skoler og helsevesen og tilby under slike omstendigheter. De fleste jeg kjenner som har mistet noen har ikke fått tilbud om noe psykolog eller noe uten at de har bedt om det selv eller det har vært en "stor" ulykke der det har vært flere dødsfall.

Anonymous poster hash: 9abfe...838

[AnonymBruker]

En venn av meg var på slutten av barneskolen da et søsken med psykiske problemer (over 20) tok sitt liv. Det var litt samme historien, min venn fikk ikke komme i begravelsen, og foreldrene klarte ikke å snakke om den døde. Min venn var helt alene om sin skyldfølelse for hva som hadde skjedd de siste dagene før det gikk galt. Det var lite kunnskap før om barns sorgreaksjoner og hvordan man kan hjelpe barn til å forstå situasjonen og formidle sine egne følelser. Husk at foreldrene dine har vært i sin vanskeligste krise noensinne, og at de kanskje hadde mer enn nok med å klare å overleve det. De skulle hatt hjelp til å se hva du trengte, men hadde det antagelig ikke. Det er noe bedre nå, i hvertfall når den døde var syk. Sykehusavdelinger har egen sykepleier som har ansvar for barn som pårørende blant annet. To barn jeg kjenner mistet faren sin etter et sykeleie hvor han var bevisstløs. Det var en profesjonell fra sykehuset med på samtale om at han ikke kom til å våkne igjen, som også ga råd til mor. Det var ingen psykolog oppfølging av barna. Det tror jeg ikke var nødvendig heller, de åpnet seg for moren sin og var inkludert. Jeg tror de med fordel kunne ha fått snakke om døden tidligere. De har nok hatt en del tanker som ikke har kommet fram, fordi man var redd for å skremme dem før utfallet var sikkert.

Anonymous poster hash: 222d4...5e4

[Puny]

Først vil jeg bare gi en stor klem til deg! Det der hørtes ikke så greit ut,og du har selvfølgelig rett til å føle deg skuffet. Man har da rett til å føle det man føler? Så fint at du har reflektert over hvordan du vil hadde ønsket å blitt møtt og hvordan du ønsker å møte barn.

Jeg relaterer meg veldig til det du skriver. Jeg tror jeg valgte min utdannelse litt på bakgrunn av ting jeg har opplevd som barn. Jeg gikk inn i studiet med tanken om at når jeg møter barn 'som meg,' så vil jeg være en bedre voksenperson, enn de jeg møtte da jeg hadde det vanskelig. Men nå har jeg begynt å jobbe og har insett at jeg må bearbeide mine egne følelser rundt dette, før jeg kan være en støtte for andre. Jeg må hele tiden minne meg selv på at alle barn er forskjellige. Det stikker nok litt ekstra i meg, når jeg ser barn som var i samme situasjon som jeg var, men jeg må ikke tillegge dem mine følelser for det. Jeg er nødt til å ha et avklart forhold til dette for å kunne være den støttespilleren jeg ønsker å være. Jeg tror absolutt mine erfaringer gjør at jeg har noe ekstra å tilby, fordi jeg vet så såre godt hvordan det er å sitte på andre enden av det bordet, det vil sikkert du også kjenne. Samtidig tenker jeg det er viktig å ikke komme med sine egne ubeatbeidede åpne sår, når man skal hjelpe andre...

[niniel]

Noen skulle ha sett deg! Utrolig trist å lese om hvordan du har hatt det. Heldigvis begynner det å bli satt mer søkelys på slike ting nå, men det er veldig varierende Hvordan den enkelte skole/barnehage følger opp og hvilken kompetanse de sitter på. LUB (landsforeningen for uventet barnedød) har utviklet hefter og kurs om barn i sorg, med spesielt fokus på barn som mister søsken. Les mer om det på lub.no . Som lærer kan du bidra til at situasjonen for disse barna blir bedre i fremtiden.

[AnonymBruker]

Først vil jeg bare gi en stor klem til deg! Det der hørtes ikke så greit ut,og du har selvfølgelig rett til å føle deg skuffet. Man har da rett til å føle det man føler? Så fint at du har reflektert over hvordan du vil hadde ønsket å blitt møtt og hvordan du ønsker å møte barn.

Jeg relaterer meg veldig til det du skriver. Jeg tror jeg valgte min utdannelse litt på bakgrunn av ting jeg har opplevd som barn. Jeg gikk inn i studiet med tanken om at når jeg møter barn 'som meg,' så vil jeg være en bedre voksenperson, enn de jeg møtte da jeg hadde det vanskelig. Men nå har jeg begynt å jobbe og har insett at jeg må bearbeide mine egne følelser rundt dette, før jeg kan være en støtte for andre. Jeg må hele tiden minne meg selv på at alle barn er forskjellige. Det stikker nok litt ekstra i meg, når jeg ser barn som var i samme situasjon som jeg var, men jeg må ikke tillegge dem mine følelser for det. Jeg er nødt til å ha et avklart forhold til dette for å kunne være den støttespilleren jeg ønsker å være. Jeg tror absolutt mine erfaringer gjør at jeg har noe ekstra å tilby, fordi jeg vet så såre godt hvordan det er å sitte på andre enden av det bordet, det vil sikkert du også kjenne. Samtidig tenker jeg det er viktig å ikke komme med sine egne ubeatbeidede åpne sår, når man skal hjelpe andre...

Veldig enig i det du skriver her! Jeg tror også det er veldig viktig å bearbeide sine egne følelser før man hjelper andre. Samtidig betyr ikke det at de som har hatt 'sitt å stri med' ikke har noe spesielt å tilby.

Til TS: Du kommer sikkert til å bli en god lærer som SER sine elever, det er gull verd!

Anonymous poster hash: e358b...abf

[AnonymBruker]

Det var veldig traumatisk for meg. Det var veldig plutselig. Jeg var den siste som fikk vite det. De løy og sa at han ble operert når alle andre viste at han var død. Det var en misforståelse fordi foreldrene mine visste ikke at jeg ikke visste det (det var noen familie medlemmer som kjørte meg til sykehuset) så de ble ganske paff da jeg pratet som om han kanskje kom til å overleve. Jeg husker nesten alt selv om det er over ti år siden, bortsett fra da jeg besvimte på et eller annet tidspunkt. Jeg fikk heller ikke noe advarsel om at de tok meg for å se han. Det var ganske ubehagelig å bare bli tatt med til et rom hvor liket til lillebror ligger uten noen som helst advarsel.

Det verste er hvor detaljert hukommelsen er når man husker slike ting. Tiden hjelper liksom ikke, jeg husker det like godt når som den gangen.

Jeg vet at jeg er nødt til å bearbeide mine egne følelser, og jeg vet at jeg ikke kan la min opplevelse påvirke mitt forhold til andre. Jeg vil bare se elevene mine. Jeg vil at de skal vite at jeg er der.

Jeg husker at jeg fortalte en foreleser i pedagogikken hvordan jeg hadde det som barn, hun begynte å gråte... det var ikke meningen. Å se elevene og være tilstede for dem var jo tema, så da følte jeg at det passet å fortelle om hvordan ingen var der for meg og at jeg hadde satt pris på det. Jeg håper at de andre studentene som var der tok det med seg videre.

TS

Anonymous poster hash: 4bc63...c9b

[AnonymBruker]

Jeg er ung voksen som nå studerer for å bli lærer. Da jeg gikk på barnskolen døde en av søskene mine. Jeg var bare et barn, foreldrene mine var knust og jeg hadde ikke noe særlig godt forhold til de andre to da de var eldre enn meg.

I ettertid hadde vi en minnestund på skolen og lærerne fortalte klassen at jeg kanskje kom til å være litt andeledes en stund. Jeg husker ikke å ha pratet med noen på skolen. Kanskje vi tok en prat når det nettopp hadde hendt, men i så fall husker jeg det ikke. I ettertid var det ingen som spurte meg hvordan jeg hadde det. Jeg fikk aldri noe tilbud å prate med noen, jeg viste ikke at jeg kunne prate med noen om det. Jeg var et barn, jeg ville bare ikke at mamma og pappa skulle vite hvor lei meg jeg egentlig var fordi jeg ville ikke se dem lei seg, det var så vondt.

Så nå er jeg student og jeg vil bli lærer. Jeg tar pedagogikk og jeg lærer om å være en omsorgsperson for mine fremtidige elver, og jeg har lyst til å være en støtte hvis noen har det vondt og trenger noen å komme til.

Jeg føler at nå som jeg er voksen så skjønner jeg hva det vil si å være der for et barn, og det gjør meg så sint og skuffet over de voksne i mitt liv fordi ingen var der for meg da jeg hadde det vondt. Det var en ganske traumatisk opplevelse. Mamma og pappa var kanskje ikke i stand i begynnelsen, men hva med tanter og onkler? Lærere? Jeg fikk ikke en gang tilbudet om å snakke med en psykolog.

I dag må jeg snakke med psykolog fordi det var så mye vondt jeg hadde inni meg alle de årene. Det var så mye vondt som jeg var alene om, som jeg burde ha fått ut. Det handler ikke bare om et dødsfall, det er så mye mer som kommer etter. Ja, jeg mistet en bror og bestevenn, men det er også vondt å se sine egne foreldre helt knust, eldre søsken stenger seg inne på rommene sine, og jeg yngstemann var alene med mine tanker og følelser fordi ingen utenfra var der heller. Det ødelegger familien på en måte.

Hva mener dere? Er det riktig at et barn skal gå gjennom noe slikt alene? Har jeg rett til å være skuffet? Jeg tenkte ikke den gang "Hvorfor er det ingen her for meg?" Jeg visste ikke at det burde være noen der. Skal det være barnets ansvar å oppsøke hjelp som de ikke vet de bør få? Noen ganger har jeg bare lyst til å skrive alt sammen ned i et åpent brev og sende det til lokalavisen slik at de skal alle få med seg at "nei, jeg hadde det IKKE bra." Det er ikke noe jeg faktisk ville gjort, men da hadde de kanskje kunne reflektert over det og passet på at det ikke skjedde med noen andre.

Anonymous poster hash: 4bc63...c9b

Anonymous poster hash: 4bc63...c9b

Jeg tror ikke dette er så uvanlig dessverre. Barn har lett for å bli oversett fordi de ikke klarer å gi uttrykk for at de har det vondt.

Jeg mistet min far som barn, og jeg opplevde det samme som deg. Ingen så meg eller spurte meg om hvordan jeg hadde det.

På mange måter mistet jeg min mor også, for hun taklet ikke tapet av far og jeg ble overlatt helt til meg selv. Jeg synes det er sårt og vanskelig, men jeg vet ikke om skuffet er det rette ordet for meg. Jeg klandrer ikke moren min, jeg tror at hadde hun forstått så hadde hun vært der.

Anonymous poster hash: 13609...61f

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke dette er så uvanlig dessverre. Barn har lett for å bli oversett fordi de ikke klarer å gi uttrykk for at de har det vondt. Jeg mistet min far som barn, og jeg opplevde det samme som deg. Ingen så meg eller spurte meg om hvordan jeg hadde det.På mange måter mistet jeg min mor også, for hun taklet ikke tapet av far og jeg ble overlatt helt til meg selv. Jeg synes det er sårt og vanskelig, men jeg vet ikke om skuffet er det rette ordet for meg. Jeg klandrer ikke moren min, jeg tror at hadde hun forstått så hadde hun vært der. Anonymous poster hash: 13609...61f

Jeg klandrer ikke mine foreldre heller. De hadde det skikkelig vanskelig. For min del, så er jeg mest skuffet over lærerne mine på skolen. De så meg hver dag. Jeg hadde de samme lærerne i flere år, de kjente meg godt, men likevel spurte de ikke om hvordan jeg hadde det. Jeg hadde trodd at alle fall klassekontakt hadde vist litt mer støtte.

Anonymous poster hash: 4bc63...c9b

[AnonymBruker]

Jeg klandrer ikke mine foreldre heller. De hadde det skikkelig vanskelig. For min del, så er jeg mest skuffet over lærerne mine på skolen. De så meg hver dag. Jeg hadde de samme lærerne i flere år, de kjente meg godt, men likevel spurte de ikke om hvordan jeg hadde det. Jeg hadde trodd at alle fall klassekontakt hadde vist litt mer støtte.

Anonymous poster hash: 4bc63...c9b

Jeg opplevde det samme. Men jeg var så opptatt av å verne om min mamma fordi jeg var så redd for å miste henne også at jeg gjorde alt for ikke å bli sett. Samtidig ønsket jeg at noen skulle se meg.

Jeg tror det er mye mer fokus og hjelp å få i dag når slike ting skjer.

Anonymous poster hash: 13609...61f