Mamma skubbet meg vekk etter jeg ble psykisksyk

[AnonymBruker]

For og gjøre en lang historie kort:

Jeg har hatt en grusom oppvekst og barndom, begynte med selvskading i 2007.

Ingen hørte meg, da jeg ropte etter hjelp, ingen så meg. Jeg prøvde og fortelle mamma om at jeg hadde stemmer i hodet, at jeg så ting som ikke andre kunne se, men hun sa bare det var mine egne tanker og at det var noe galt med synet mitt. Så jeg ga opp, etter mange forsøk på og fortelle. For snart 8 mnd siden, ble jeg akutt innlagt, prøvde og ta livet mitt, var lei alt og av å bli kontrollert av stemmene i hodet mitt. Var mye frem og tilbake, var en stund på akutten, så hadde jeg time hos psykologen min, og hun fikk meg overført til en lege som kunne finne ut om jeg var i en psykose, noe jeg var - så jeg ble innlagt på psykose posten på psykriaten, var der i 6-7 måneder, de fant ut at jeg hadde en veldig alvorlig og sterk schizofreni.

Min mor + familie, fikk vite om denne diagnosen. Etter den diagnosen kom frem så ble alt verre, min mor kuttet meg sakte men sikkert ut, hun lovde å være der gjennom alt, men istedenfor kuttet hun meg ut, kastet meg vekk som jeg var søppel. Jeg prøvde å kontakte henne flere ganger, uten respons. Så en dag fortalte jeg henne hva jeg følte, fra de fant ut at jeg var syk, oppholdet mitt( hun var på besøk 1 gang), hun reagerte med sinne og skubbet meg helt ut av livet sitt. Nå er vi ikke på talefot, og jeg aner ikke hvorfor.

Er det fordi jeg har schizofreni? Er det fordi jeg må gå på medisiner? Er det fordi jeg ikke er som de andre ungene hennes? Er jeg ikke god nok nå som jeg er syk? Skammer hun seg fordi jeg er syk?Elsker hun meg ikke fordi jeg er syk? Det er ting som går gjennom hodet mitt hvert sekund.

Jeg skjønner ikke, og jeg vil så gjerne ha tilbake min mamma mer enn noe annet. Jeg klarer ikke denne sykdommen alene, den er så krevende, eter opp all energi og krefter jeg har. Øking på medisiner stadig vekk, fordi de ikke funker slik de skal, er oppi 800mg nå, og legen skal øke de ennå engang neste uke. Jeg er så sliten,utmattet også oppå det hele skal min mamma, min eneste mor - forlate meg.

Jeg vil så gjerne være frisk, kanskje mamma hadde beholdt meg. Jeg er så lei av kontrollerende stemmer, som bestemmer over meg, hva jeg kan gjøre og hva jeg ikke kan gjøre, feks: Jeg kan ikke prate i telefonen før klokken er 14 om dagen, da blir stemmene sinte og skriker til meg, dørhåndtaker beveger på seg, dører åpner seg, lys går av og på, jeg ser døde mennesker og de snakker til meg, jeg tørr såvidt og være ute fordi jeg føler at alle kan se at jeg er syk, at de kan lese tankene mine og oveføre sine tanker til meg. Så jeg holder meg inne stort sett hele tiden.

Og etter at mamma kuttet meg ut, har alt bare falt sammen, ikke sovet/spist på et par dager nå, jeg bare griner og lar stemmene ta full kontroll over livet mitt og hverdagen min..Og medisinene funker ikke, så lite vits og ta dem ;/

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, ville bare få det ut..Og kanskje noen å prate med, som har samme diagnose eller bare som vil lytte..

Anonymous poster hash: 190c4...057

Anonymous poster hash: 190c4...057

[AnonymBruker]

Har ikke samme diagnose eller vært gjennom innleggelse og slik, men det skjer nok snart med meg og.

Har en slik mor som bare skal skylde på meg og få meg enda lengre ned. Det er visst hun det er synd på som ikke har et normalt friskt flink-pike barn. Hun sier jo ikke det høyt, men handlinger og holdning gjør det ganske tydelig hva hun mener. Har aldri tatt narkotika, har middels bra karakterer, ikke trøbbel med politi, så jeg driver ikke sånn sett å drar familien med ned. Blir likevel møtt mot en kald og oppgitt mor fordi jeg ikke er ''flink-pike'' med alt på stell.

Det må være enda vanskeligere å være schisofren da det belaster de rundt kanskje litt mere. Kanskje moren din ikke orker og er litt psykisk syk selv? Eller bare stiller seg i offerposisjonen og vil beholde fasaden? Å vende ryggen når ungen trenger de som mest er bare iskaldt. Da burde heller foreldre snakke om hva den faktiske grunnen er - kanskje hun selv sliter psykisk og ikke orker?

Det er tungt å vite at den du har følt var din største trygghet fra du ble født har helt gitt deg opp. Man føler seg alene og hjelpesløs da en mor ikke skal slutte å elske sin unge. Når du innser det har skjedd så forsvinner en del av deg som person. Det er vondt og ingen burde oppleve slik.

Liker ordtaker: love me when I deserve it the least - that's when I need it the most.

Håper du får god hjelp der inne. Det fortjener du!

Anonymous poster hash: e6fec...bbb

[AnonymBruker]

Det siste du skal gjøre er å slutte å ta medisiner. Kjenner noen som er syk, og som noen perioder nekter ta medisinen. Hun har innrømmet selv at hun selv på medisiner har vanskelige dager med stemmer, hallusinasjoner osv. Men, uten medisinene, blir det ti ganger verre. Og det er IKKE bra og ta det her og der, og så gå noen dager uten osv. Poenet er å gå på medisiner hele tiden, og gjøre som leger/psykologer sier. KJenner jeg blitt litt bekymret når du innrømmer du ikke synes det e rnoe vits å ta det. JO, ta medisinene. Gjør så godt du kan. Nå vet jeg ikke eksakt hvordan du har det ift til mitt bekjentskap, men mitt bekjentsskap er så sykt at hun ikke har jobbet siden hun var 20. (Er nå snart 50) Har ikke kunnet leve et normalt liv, men gått på medisiner i det siste ganske jevnt. Hn har nektet psykolog, men med jevnlig psykolog, riktig medisiner, veiledning og muligheter for småjobber, kunne nok ting vært mye bedre. Men er dessverre noen som er så syke at de ikke klarer fungere, og det går ikke an å tvinge mennesker heller. Ikke er det lovlig i Norge heller... Men medisiner er fortsatt veldig viktig.

Anonymous poster hash: c3f32...7ee

[AnonymBruker]

Kjære deg,
leit å høre at du sliter. Det er jo slik at de rundt en person som er syk også vil bli påvirket av det, at familien din har trukket seg litt vekk fra deg nå som du har fått en diagnose og er i behandling er IKKE fordi du ER syk, men fordi du HAR en sykdom som er vanskelig for omgivelsene å forholde seg til. Jeg vet av erfaring hvor vanskelig det er å forholde seg til ordentlig syke mennesker, en av mine bestevenninder var det, og jeg har selv vært psykisk syk i over 15 år. De gangene jeg har vært akuttinnlagt har heller ikke familien min besøkt meg der. Jeg var så syk at de ikke kunne hjelpe meg, og de hadde det så vanskelig med at jeg var syk at de ante ikke hvordan de skulle takle det. Når man går på medisiner blir man også ganske anderledes, jeg følte at jeg mista hele personligheten min men greide ikke å formidle det men i ettertid har både venner og familie bekreftet det - jeg var nesten som en neddopet zombie som hverken greide å se noen i øynene eller svare på andre spørsmål enn "ja/nei/vet ikke", sa jeg noe annet så var det eksploderingsrant eller rant om hvor mye alle var imot meg og hvor fæl og ubrukelig jeg selv var. Fikk aldri ros av mamma og i oppveksten følte jeg hun bare var grei mot vennene mine og aldri meg, favoriserte alle andre untatt meg, bare kjefta selvom jeg var flink. Så vokste opp og følte meg forferdelig utstøtt og torturert av alle rundt meg, og enda mer når jeg ble psyk fordi de ikke behandla meg vanlig, men jeg var jo ikke vanlig de periodene.. På det lengste gikk jeg 7 mnd uten å snakke med familien min, ble kastet ut hjemmefra når det stod på som verst og vendte aldri tilbake igjen midt under en psykose jeg hadde (som jeg tok som nok et bevis på hvor lite familien min ønska meg) , og jeg følte at de rotta seg sammen og levde lykkelig uvitende uten meg, og at jeg var den største failen av alle og en stor skuffelse for ikke bare meg selv og venner men også familien min som liksom skulle støtte meg så når ikke de engang greide å holde ut med meg kunne jeg hvertfall bare dø tenkte jeg. Har prøvd i alt å ta livet mitt 8 ganger pga hodet mitt, og når de rundt meg behandler meg som at jeg var så syk så følte jeg meg jo bare enda mere syk!

Jeg er fortsatt syk med depresjon til tendenser bipolar, og mild paranoid-schizofren, men har trappet ned på medisiner og føler meg mere som meg selv igjen. Kontakten med familien er tilbake, og nå har vi en mye hyggeligere kommunikasjon enn noen gang! Det tok tid og var fryktelig vondt, men mamma sa til meg mens jeg hulket foran henne at hun alltid vil være glad i meg selvom hun ikke alltid takler meg følelsesmessig selv. Fikk vite at min mor også var kjempe deprimert, som hun har holdt skjult i alle år og da skjønner jeg godt at det er fryktelig vanskelig og belastende å se datteren sin sånn.
Om du ikke fortsatt går hos psykolog bør du starte opp på det minst en gang i mnd, helst to eller fler, det er viktig å ha oppfølging når man er medisinert og jeg syns du skal snakke med både psykologen din og fastlegen om andre medisiner. Nå vet jeg ikke hvilke du går på, men 800 mg er MYE. Jeg gikk på høyest tillatt dose, og det var pga det jeg fikk psykose. Og det er sånn med alle psyk-medisiner at de funker så individuelt og det finnes jo massevis av forskjellige varianter til hver lidelse, så det er mye å velge mellom og "prøve og feile" før man finner den som passer for SIN hjernekjemi. Da bytter du heller til noen som passer bedre så du kan gå på lavere dose. Mammaen din elsker deg like mye selvom du har en sykdom, du vil alltid være dattern hennes men tenk for deg selv hvor vanskelig og usikker du ville følt deg om det var en av dine barn eller bestevenner som slet, hva kan man gjøre liksom? (Vi vil jo bare bli behandlet vanlig og med omsorg men folk som ikke har vært syke selv er helt grønne på hvordan de skal oppføre seg mot en) Og hvis personen er helt ute og har en annen virkelighetsoppfatning så er det vanskelig for mennesker i den andre virkeligheten igjen å kommunisere og forholde seg til det. Ingen vil se barna sine lide så det kan også være grunn til at noen trekker seg vekk. Skjønner at du har det skikkelig leit akuratt nå, håper at du snakker med psykologen om dette, og kanskje kan få han til å invitere familien med på en psykologtime med deg slik jeg gjorde, da var det lettere for de å se mitt perspektiv og få faglige tips uten at vi trengte å krangle og lage helvete ut av det. Du kan finne likesinnede og psykisk syke som søker vennskap der man forstår hverandre på sidetmedord.no

Anonymous poster hash: 0c106...518

[AnonymBruker]

Anonymous poster hash: 8b152...73a