Føler sterkere kjærlighet for barnet med ny partner

[AnonymBruker]

Må bare dele noen tanker, og håper jeg ikke halshugges totalt.

Det jeg lurer på, er om det er flere foreldre her som opplever at de følelsesmessig "favoriserer" barna med den nye partneren?

Selv har jeg to barn fra tidligere ekteskap, hvor jeg og min eksmann skilte lag da barna var små og har hatt 50/50-ordning siden. De er nå tidlig i tenårene og veldig greie unger, som jeg selvsagt er veldig glad i.

Så har jeg en datter på seks år med min nåværende samboer. Og jeg kjenner på en måte sterkere følelser for henne. Jeg er utrolig utrolig glad i alle barna mine, men min yngste datter kjenner jeg virkelig at jeg elsker høyere enn det går an å beskrive, og jeg kjenner meg nok nærmere knyttet til henne. Når jeg ser på henne, føles det som om hjertet nesten brister, mens jeg har ikke hatt den samme følelsen og ekstreme beskyttelsesinstinktet for mine to eldre barn - selv om kjærligheten absolutt er der.

Det kan jo ha med å gjøre at min yngste har bodd med meg 100% av tiden, og at vi derfor er nærmere hverandre. Jeg har også tenkt på om det har å gjøre med hvem som er pappaen hennes? At jeg virkelig elsker ham og har mye sterkere følelser for ham enn jeg hadde for min eksmann - og at vårt felles barn derfor føles mer spesielt for meg, siden det er hans?

Dette er veldig tabu, og det er vel derfor jeg spør her. Jeg vil bare understreke at jeg gjør så godt jeg kan, jeg tror ikke jeg kunne gjort noe annerledes - og jeg vil aldri, aldri la dette komme til syne for ungene mine. Men følelsen er jo der, innerst inne. Er det flere som har kjent på noe lignende?

Anonymous poster hash: 307d3...3cd

[AnonymBruker]

Nå har jeg bare et barn, som jeg elsker overalt på jord, men føler absolutt det motsatte for hans biologiske far, så kan umulig tenkte meg at det har noe å si iallfall.

Anonymous poster hash: e58ec...f8d

[AnonymBruker]

Nei, kjenner meg overhodet ikke igjen.

Jeg har et særkullsbarn, og så tre barn sammen med min mann. Både jeg og mannen min er minst like tussete når det kommer til særkullsbarnet mitt.

Sorry, men jeg kan overhodet ikke forstå hvordan du tenker.

Anonymous poster hash: abb46...f81

[AnonymBruker]

Nei, kjenner meg overhodet ikke igjen.

Jeg har et særkullsbarn, og så tre barn sammen med min mann. Både jeg og mannen min er minst like tussete når det kommer til særkullsbarnet mitt.

Sorry, men jeg kan overhodet ikke forstå hvordan du tenker.

Anonymous poster hash: abb46...f81

[frøkna]

Kan det være at siden ditt yngste barn vekker mer beskyttelsesinnstinkt enn hva dine eldre tenåringsbarn gjør? Bare en tanke.

[AnonymBruker]

Vi har ikke felles, men jeg tror det blir motsatt her, at det sterke båndet far og barn har skapt i de årene de hadde samvær alene kanskje vil overgå det han vil føle for fellesen (vi venter barn). Jeg synes ikke det er rart at tilknytningen kan bli påvirket når familier splittes og barna flytter frem og tilbake. Man må jo tilpasse seg så man ikke savner seg i hjel. Her tror jeg tosomheten var nødvendig for optimal tilknytning for far, han var mer distansert når de bodde sammen alle tre.

Anonymous poster hash: 14cdc...7e1

[AnonymBruker]

Nei, kjenner meg overhodet ikke igjen.

Jeg har et særkullsbarn, og så tre barn sammen med min mann. Både jeg og mannen min er minst like tussete når det kommer til særkullsbarnet mitt.

Sorry, men jeg kan overhodet ikke forstå hvordan du tenker. Mener du at hvis du og mannen skilte dere, ville du hatt mindre følelser ovenfor seksåringen din?! Eller henger du følelsene dine for barna på en knagg som handler om voksenfølelse? Rimelig sært i så fall, det må jeg si.

Anonymous poster hash: abb46...f81

[AnonymBruker]

Nei, kjenner meg overhodet ikke igjen.

Jeg har et særkullsbarn, og så tre barn sammen med min mann. Både jeg og mannen min er minst like tussete når det kommer til særkullsbarnet mitt.

Sorry, men jeg kan overhodet ikke forstå hvordan du tenker. Mener du at hvis du og mannen skilte dere, ville du hatt mindre følelser ovenfor seksåringen din?! Eller henger du følelsene dine for barna på en knagg som handler om voksenfølelse? Rimelig sært i så fall, det må jeg si.

Anonymous poster hash: abb46...f81

Trenger du virkelig å skrive det samme 3 ganger i tråden? Vi har hørt deg!!!!

Anonymous poster hash: 16bd0...20b

[Fireflies]

Nei, kjenner meg overhodet ikke igjen.

Jeg har et særkullsbarn, og så tre barn sammen med min mann. Både jeg og mannen min er minst like tussete når det kommer til særkullsbarnet mitt.

Sorry, men jeg kan overhodet ikke forstå hvordan du tenker. Mener du at hvis du og mannen skilte dere, ville du hatt mindre følelser ovenfor seksåringen din?! Eller henger du følelsene dine for barna på en knagg som handler om voksenfølelse? Rimelig sært i så fall, det må jeg si.

Anonymous poster hash: abb46...f81

Tre identiske innlegg. Seriøst?

[AnonymBruker]

Tre identiske innlegg. Seriøst?

Tydeligvis en person som bare MÅ stikke seg frem: "se på meg, se på meg, se på meg". I tillegg vrir og vender AB på det TS skriver - motbydelig.

Anonymous poster hash: 16bd0...20b

[Gjest Magdalene]

Jeg kan tenke meg at det er en naturlig følelse. Ikke fordi du har henne med en ny partner, men pga hun er mer avhengig av deg, og trenger mer "beskyttelse" av deg, i forhold til de store barns som er mer selvstendig.

At man er mer tilknyttet noen av barna går vel på kjemi, som ved alle andre forhold.

[Gjest O___o]

Det er like vanlig som det er tabu.

Folk får det inn med teskje fra de er født at alle barn blir elsket like høyt av begge foreldre.

Som om det er en genetisk umulighet og fullstendig uhørt at foreldre føler ulikt for barna sine.

[AnonymBruker]

Har opplevd dette som barn. Min far fikk meg først, ble skilt fra min mor og fikk nye barn med sin kone. Han har aldri sagt dette rett ut, men det er veldig tydlig at han er mye sterkere knyttet til de enn meg. Egentlig så skjønner jeg på mange måter også det. Men nå i voksen alder hender det at jeg blir ekskludert fra familietreff og feiringen rett og slett fordi de glemmer å invitere meg.

Anonymous poster hash: a1475...76b

[needinspiration]

Kanskje det har noe med at hun er minst i flokken?

[AnonymBruker]

Må bare dele noen tanker, og håper jeg ikke halshugges totalt.

Det jeg lurer på, er om det er flere foreldre her som opplever at de følelsesmessig "favoriserer" barna med den nye partneren?

Selv har jeg to barn fra tidligere ekteskap, hvor jeg og min eksmann skilte lag da barna var små og har hatt 50/50-ordning siden. De er nå tidlig i tenårene og veldig greie unger, som jeg selvsagt er veldig glad i.

Så har jeg en datter på seks år med min nåværende samboer. Og jeg kjenner på en måte sterkere følelser for henne. Jeg er utrolig utrolig glad i alle barna mine, men min yngste datter kjenner jeg virkelig at jeg elsker høyere enn det går an å beskrive, og jeg kjenner meg nok nærmere knyttet til henne. Når jeg ser på henne, føles det som om hjertet nesten brister, mens jeg har ikke hatt den samme følelsen og ekstreme beskyttelsesinstinktet for mine to eldre barn - selv om kjærligheten absolutt er der.

Det kan jo ha med å gjøre at min yngste har bodd med meg 100% av tiden, og at vi derfor er nærmere hverandre. Jeg har også tenkt på om det har å gjøre med hvem som er pappaen hennes? At jeg virkelig elsker ham og har mye sterkere følelser for ham enn jeg hadde for min eksmann - og at vårt felles barn derfor føles mer spesielt for meg, siden det er hans?

Dette er veldig tabu, og det er vel derfor jeg spør her. Jeg vil bare understreke at jeg gjør så godt jeg kan, jeg tror ikke jeg kunne gjort noe annerledes - og jeg vil aldri, aldri la dette komme til syne for ungene mine. Men følelsen er jo der, innerst inne. Er det flere som har kjent på noe lignende?

Anonymous poster hash: 307d3...3cd

Nei.

Er like mye glad i barna overalt på jord som de forskjellige vesener de er.

Anonymous poster hash: 939db...76b

[AnonymBruker]

Jeg kjenner to damer som har fått nye barn med mann nr to. Og i begge tilfellene er jeg forundret over hvor mye de ser ut til å ha "glemt" sine første barn. Så det er nok vanlig, dessverre.

Anonymous poster hash: 96788...02e

[AnonymBruker]

Jeg kjenner to damer som har fått nye barn med mann nr to. Og i begge tilfellene er jeg forundret over hvor mye de ser ut til å ha "glemt" sine første barn. Så det er nok vanlig, dessverre.

Anonymous poster hash: 96788...02e

Du kjenner to damer og konkluderer med at det "dessverre er vanlig"...tsk, tsk.

Anonymous poster hash: 939db...76b

[Xanadus]

Jeg tenker at det kanskje kan ha med at de eldste er tenåringer som løsriver seg, og den yngste er liten og fortsatt veldig avhengig av foreldrene og veldig søt og sjarmerende, på en måte som tenåringer vanligvis ikke er. Alle som har hatt tenåringer vet at de kan gi en mange grå hår, og at de kan oppføre seg noe uspiselig til tider. Til tross for det er de like høyt elsket (håper jeg) som de mye yngre barna.

TS må i alle fall ikke gå rundt og ha dårlig samvittighet for sine følelser. De er sikkert helt normale. Selv om mange ikke kjenner seg igjen. Det er nok for at vi alle er forskjellige og er på forskjellige steder i livet.