Samboer som IKKE GJØR NOE

[Gjest Gjest_for_denne_gang]

Typen min og jeg har bodd sammen i noen mnd nå. Jeg trives veldig godt og har ikke noe lyst til å avslutte forholdet eller flytte.

Men problemet er at han ikke gjør noe. Verken i leiligheten eller andre steder. Han er sykemeldt fra en jobb han ikke har, og han kan godt jobbe 100 %, men gidder det rett og slett ikke. "Jeg får jo sykepenger".

Enda så har han ikke motatt det og vi venter uten å ha andre penger å bruke.

Jeg har en 100% stilling + en anne deltidsjobb. Utenom det så må jeg vaske hele leiligeheten og alt som hører med der.

For å gjøre en meget lang historie mye kortere så ..

-Han jobber ikke, men sover hele dagen. Når han vokner drar han ut sammen med venner og jeg må gjøre husarbeid.

-Jeg spør om han kan vaske opp. "JADA" sier han, men i kjelene vokser det og det kan stå i mange dager før han sa ja, til han faktisk gjør det.

-Han kjøpte seg nytt kabinett til pc'en. Greit nok det, skulle leve med det. Men så solgte han det gamle + noen andre deler. For de pengene skulle vi egentlig ha mat og betale litt regninger, men han gikk å kjøpte seg et pc spill så han kunne spille med kameraten. Han vet ikke at jeg vet dette og spurte han om hvor det spillet kom i fra. Nei, han hadde lånt det fra en kamerat. KYSS MEG MITT I... sier jeg bare..

Her bruker han masse med penger som vi trenger for å i det hele tatt kunne leve, kjøper seg masse og jeg jobber ræva av meg og har ikke råd til å kjøpe meg noe som helst. Syntes ikke akkurat dette er riktig.

Jeg har prøvd å snakke med han, men det hjelper ikke. Han skjerper seg jo ikke. Er det noen her som har noen gode råd å kommer med?

Vil nødig flytte fra han, men hvis det er siste utvei så må jeg gjøre det for sånn kan jeg ikke leve rett og slett.

---

Linn

[aline]

Jeg har vært akkurat der! Og jeg kom meg ut altfor sent! sliter fremdeles med gjeld jeg tok opp for å klare å betale husleie og annet nødvendigheter for oss begge, mens de gangene han fikk penger gikk det til gitarutstyr eller øl med gutta!

KOM DEG UT!!!!!! dersom du som du sier har prøvd å prate med ham om det, si klart ifra en gang til, fortell ham at dersom han ikke skjerper seg så er du nødt til å flytte fra ham!

Du risikerer altfor mye ved å bli i ett slikt forhold! Du risikerer å ødelegge både deg selv, forholdet og din egen tro på samliv og mannfolk! Jeg holdt ut mye, og sank dyyyypt før jeg klarte å rive meg løs, og ønsker INGEN andre samme helvete!

Vær yderst forsiktig med deg selv!

[Kristian (71)]

  Gjest_for_denne_gang skrev:

Typen min og jeg har bodd sammen i noen mnd nå. Jeg trives veldig godt og har ikke noe lyst til å avslutte forholdet eller flytte.

Linn, les den første setningen du skrev en gang til!!!

Deretter leser du resten av innlegget ditt, da vet du hva du har å gjøre.

Allerede etter et par måneder viser typen din at han ikke er den typen mann du forventer at han skal være. Dette er en som ikke tar ansvar for noenting i hjemmet, han har ikke økonomisk sans, og han tar ikke særlig hennsyn til deg.

Og jeg kan love deg at dersom du tillater at han oppfører seg slik nå, tror du virkelig det vil bli bedre om 1 år eller 2?

Nei, hør på aline og hennes erfaringer..... få avsluttet dette nå. Lykke til.

[Gjest Linn]

Dette er ikke mye lett. Han bruker penger vi ikke har og vi må låne 6000 av en kamerat for å betale husleie som skulle vært betalt på mandag. Jeg føler meg ikke akkurat så høy i hatten p.g.a det.

For litt siden så lot jeg alt stå for å se hvor lang tid han brukte på å gjøre noe. Nesten en uke tok det. Han satt heller foran pc'en og var ute sammen med kamerater. Var skikkelig flau over hvor suggete det så ut der. Fysj !

Han klager på at han aldri ser meg. Jeg jobber 2 jobber, har en hest jeg tar meg av. Jobber (maler) for familie for å tjene penger og besøker mamma og pappa. Jeg er mye borte.. det skal jeg si meg enig i. Orker ikke være i leiligheten der jeg må være flau for at det ikke ser ut. Jeg har ikke sååå mye energi til å rydde hele dagen. Har sagt det også til han, men enda så gjør det ikke noe..

Jeg har ikke tenkt til å ta opp lån for å betale noe som helst. Ta flytter jeg heller. har ikke tenkt å være gjeldsslave resten av mitt liv..

En annen ting også. Han tjener/tjente dobbelt så mye som meg (er lærling) og han var klar over at han måtte betale mer når vi flyttet. Han har sin gjeld og jeg har min. Vi ble enige om felles økonomi, men da trodde jeg at vi hadde vært vårt lån og resten var felles. Det tror ikke han. Tror at alt er felles. Hva gjør jeg?

Har depositum på 18.000. Lån jeg har tatt (egentlig min mor). Jeg betaler og trodde det var mitt. Som jeg skulle betale tilbake på lånet da vi flyttet. Men han tror at 9000 av disse er hans. Hmm.. dillemma der ja...

JUPP.. LIVET ER HARDT DERE!!! :D

[Gjest mann 47]

Du er kanskje ung, men et kanskje noe lengre liv har lært meg en ting - kom deg ut av et forhold som dette snarest. Det virker som om du har både pågangsmot og gangsyn nok til egentlig å skjønne at dette ikke er særlig bra. Det finnes faktisk menn/gutter som er villig til å dele på oppgaver rundt omkring. De finner du nok også. Gå litt i deg selv - hva er det som er så bra med samboeren din - ikke gidder han noe, ikke gjør han noe for deg, bruker alle sine penger på seg selv/kamerater, hva slags holdninger representerer han? Gled deg til du får barn (og mye gjeld) med han!

mann 47

[Gjest Linn]

Ja, jeg er kun 18 (snart 19) men har fremdeles 2 lange forhold bak med. 3 med dette. Vet ganske godt med meg selv at dette ikke er særlig bra. Verken for meg eller han. Jeg klarer ikke alt alene og han kommer til å slite med sin latskap lenge hvis han ikke gjør noe.

Med så er det jo det at jeg ønsker jo så gjerne det at han skal forandre seg. Noen gjør det andre ikke. Vet jo ikke om han er den som gjør det. Skal ta enda en prat med han i dag og se hvordan dette går. Hvis ikke noe drastisk kommer til å skjer veldig snart så sier jeg hade bra.

Alle som har svart mener jeg bør komme meg ut. Dere vet jo ikke hele historien med svaret dere gir er det mest fornuftige og egentlig det rette. Skal gi han en liten stund til på seg også skal jeg vel fortelle dere hvordan dette går.

Ønsker meg vel som alle andre en mann som gjør noe, deler på oppgaver og klarer å holde på en jobb. Mann, barn, hus og bikkje. :D

Ja det hadde vært livet det..

[Catzy]

Hva med å ikke gjøre det slutt-slutt, men å flytte ut, og fortsatt være kjærester? Du mister ham ikke, men han tar kanskje hintet om at han ikke er til å leve sammen med slik han oppfører seg nå.

Og hvis dere prøver å flytte sammen igjen, så skriv ned regler for økonomien, både det som er felles og det som er hver for seg. Så har dere en skriftlig avtale å gå tilbake på, når man krangler om hvem som gjør hva.

Men i første omgang, så bør du kanskje flytte. Du kommer IKKE til å bli mere glad i ham slik som forholdet er nå.

Noen ganger ER penger roten til alt ondt...

Catzy

[Gjest Linn_]

Catzy: Må si at jeg har tenkt tanken, men vet heller ikke hvordan det skal bli. Han flytter da helt sikkert inn til en kamerat, for noe annet valg har han vel ikke enda. Og jeg flytter hjem til min mor og far. Hvor mye ser vi hverandre da? Mindre en vi gjør nå tenker jeg. Han har sine ting å styre med og jeg har mine.

Vet nesten ikke hva jeg vil selv heller. Ser han ikke før i kveld hvis han i det hele tatt er hjemme så jeg får se hva som skjer da. Tør jeg konfrontere det man han igjen eller lar jeg det ligge til det en dag kommer opp helt av seg selv?

[Carine]

Hei Linn!

Ser at du har fått så mange svar jeg sier meg helt enig i, så jeg skal ikke gå lengre i mine råd enn å si: Kom deg ut!

Som Catzy sier, så trenger dere jo ikke gjøre det slutt av den grunn!

Du bør alldeles ikke finne deg i en samboer som oppfører seg slik! Pengene er èn ting - men han bør heller bruke litt tid og krefter på å ta et tak i huset enn å spille dataspill. Det at han prioriterte som han gjorde med de pengene, tror jeg har mest med alderen å gjøre...han tenkte kanskje ikke lenger??

Jeg bodde sammen med en type som oppførte seg akkurat som din fra jeg var 17 til jeg var 21. Da var jeg lut lei av å ha en latsabb hengende rundt meg, som jeg i tillegg måtte forsørge. Når han hadde penger, gjorde han akkurat som samboeren din - kjøpte "leketøy" til seg selv... Vi fikk også en sønn sammen, så jeg har fortsatt kontakt med ham - og han er AKKURAT slik nå også, ti år senere!!

Derfør bør du sette hardt mot hardt - enten så får han gå kraftig inn for å bidra både huslig og økonomisk...ellers synes jeg du bør flytte fra ham! Tid til å treffes finner dere uansett - det man vil, får man tid til

Lykke til!

Klem fra

[Leia]

Jeg foreslår at du setter et ultimatum med tidsfrist! han skal ha skjerpet seg betraktelig innen en måned er omme. Enten skal huset skinne hver dag og maten stå på bordet flere ganger i uka når du kommer sliten hjem fra jobb, eller han skal være ute i jobb igjen selv, slik at økonomien bedrer seg.

Skjer dette ikke innen mådeden, flytter du ut. På denne måten får han en sjanse til å fatte hvordan det står til og prøve å rette det opp/ vise vilje til å te seg voksnere, og du har en plan å forholde deg til.

Egentlig synes jeg 19 år er litt i tidligste laget for å bli samboere. Å flytte ut kan være en midlertidig retrett på et litt for tidlig steg. det går an å flytte sammen igjen om et eller flere år. Jeg er ikke så sikker på at han er umoden for alderen. Jeg tror ikke jeg var mer beredt til å tenke økonomisk da jeg var 19. Jeg tror heller det er deg som er voksen og ansvarlig for aldreren.

-Men pass på at du tar ansvar for deg selv og hvordan DU har det også, ikke bare andre...

[Gjest mann 47]

For meg blir dette litt for dumt.(men jeg har gjort - og gjør dumme ting enda) Jeg tror ikke tidsfrister hjelper - det er holdningsendring som må til. Og det til det meste her tydeligvis. Dette innlegget er forøvrig "det samme" som "sånn har jeg det" - bare om ca 3 år. Og mange andre innlegg. Da jeg flyttet sammen med kona (vi giftet oss litt senere) inngikk vi en meget lang og innholdsrik samboerkontrakt. Etter å ha hatt hvert vårt samboerforhold først hvor det meste skar seg ble vi enige om at hvis vi flyttet sammen skulle vi SATSE ALT og SAMMEN. Vi har delt på (nesten) alt, fra å vaske gulv til å male huset. Vi sto opp annenhver natt da barna var små, vi har 2- etter at hun begynte å jobbe igjen. Jeg tok også 1/2 år pappaperm. Fra dag 1 har vi hatt felles økonomi, riktignok med hver vår lønnskonto, men vi har ALLTID diskutert hvis vi skulle kjøpe noe annet enn "mat og underbukser". Da er det mye fint? du får lov å bruke penger på. Vi har tjent nokså likt bestandig og har ikke spesielt god råd. Jeg er ingen helt og noe "kjeft" har også jeg fått etter 20 års samboer/gift. Ikke alle dager vært en dans på roser. Faktisk har jeg/vi mange venner som har det temmelig likt. Det gjelder å prøve å se hva som er viktig - at det heller er noen hybelkaniner av og til og istedet sette seg ned og kose seg, nyte øyeblikket. Ikke bare vaske gulv/tøy osv selv om det også er viktig. Vanskelig å kose seg når du blir irritert bare du kikker omkring. Det er ikke lett, det kan jeg alt om - skal bare...... Dessuten har vi noen venner. Noen har vi felles, andre hver for oss. De har blitt færre med årene, men de vi har er viktige. Det tar tid å pleie de gode vennene, men venner på hver sin kant har aldri vært noe problem. For meg virker det helt underlig når en part i et forhold sier: dine venner orker jeg ikke/gidder ikke være sammen med osv. Når vi legger oss om kvelden har vi som mål at alle uoverenstemmelser skal være avklart. Det har vi som oftest klart, men ikke alltid. Mitt råd til alle som flytter sammen er : lag en god samboerkontrakt, som om du skulle flytte ut i morgen. Det sparer deg/dere for utrolig mye unødig bråk. Skriv også om økonomi. Kausjonér aldri for noen. Det kan bringe deg virkelig i ulykke. Har du så skral økonomi at du ikke får lån i bank e lign er det ille stelt. Med en kontrakt er alt klart og det er ingenting å diskutere. Ihverfall ikke så mye. Det blir som med arv, ingenting nedskrevet - bare krangel. Dette kunne jeg skrevet en (dårlig) bok om, men ...Kjærlighet er ikke lett, men meget godt! Å ville er viktig.

Til slutt vil jeg bare si at hele historien din vet vi naturlig nok ikke. Det er helt sikkert noe bra også, men det virker som om tendensen er temmelig tydelig - og noen slik forhold har sikkert flere enn meg sett. Det er ikke ofte slikt endrer seg, men det skjer. Lykke til.

[ElleVille]

Gidder du bruke tiden din på en slik slabbedask? Gidder du bruke pengene dine på ham? Gidder du bruke kreftene dine på å rydde etter ham?

Du sier du "trives veldig godt" - trives du godt med at samboeren ikke løfter en finger, mens du står på alt du kan? Sier ikke dette litt om ham?

Å ikke "gidde" å jobbe fordi du får sykepenger, virker på meg som helt ufattelig. Å ikke jobbe fordi du engang får sykepenger, er enda verre.

Hvem har sagt at du må ha to jobber og samtidig vaske hele huset? Mener du at fyren sitter på rumpa hele dagen, også skal du ta huset når du kommer hjem? :o

Jeg håper du ber ham kysse seg selv mitt i... , og kreve forandring. Jeg fatter virkelig ikke at du gidder. PC-spill for deres felles penger som skal dekke regninger? Hvor gammel er dette mennesket egentlig? Tydeligvis ikke gammel nok til å være sambo ihvertfall.

Du har prøvd å snakke med ham, det hjelper ikke. Flytt ut. Så fort du har pakket kofferter og ordnet det praktiske, stikk. Du er 19 år, ikke sløs bort livet ditt på en slik tafatt tufs.

[Gjest Linn_]

Vil nå skrive et lite svar til Amanda:

Ja, jeg trives veldig godt i leiligheten. Ikke så mye i forholdet lenger. Eller så hadde jeg ikke skrevet innlegget tror jeg. Greit å flytte hjem til foreldrene, men digg å bo alene også.

Ja, han er sløv og ikke bare litt heller. Men min tolmodighet er stor og jeg tror vel (eller vil tro) at han kan forandre seg.

Stort sett så vasker jeg hele leiligheten. Vi er egentlig enig om at han skal vaske opp, henge opp klær og rydde rundt seg osv. Mens jeg skal vaske gulvene og badet. (Han klarer ikke vaske gulv). Greit nok ordning det syntes jeg. For så ofte skal man ikke vaske gulvene. Det han må gjøre er daglig. Nei, det gikk visst ikke sånn for nå gjør jeg alt.

Jeg har bedt han kysse meg midt i ... flere ganger under diskusjoner og krangler. Jeg har sagt i fra, og jeg har tenkt til å gjøre det flere ganger.

Personlig så mener jeg min psyke er meget sterk og jeg er ikke dum nok til å la dette vare i en all evighet. Ikke har jeg tenkt til å sitte med masse gjeld heller. Bare dumt det :D

Vel, han er 22 år gammel. Jeg er 19. Vi har vært sammen i litt over 1 år og bodd sammen i noen mnd. 4 mnd er det nå.

Exen hans og han bodde sammen. Da fortalte han meg at hu ikke jobba, mens han jobbet noen ganger sene kvelder osv. Hu hadde bare vært sammen med venner i byen og han måtte støvsuge osv da han kom hjem.

Jeg har nevt dette for han. At du vet jo hvordan jeg har det nå for det var det samme med deg her tidligere.. " Nei, det var ikke det samme" sa han da!

Uff.. nå ble jeg irritert også.. =)

Prate med han i dag eller i morgen. Vet ikke om jeg orker ikke dag for jeg skal jobbe 13 timer. Blir helt sikkert i morgen.

Tnx så mye for svar. Setter kjempe stor pris på det.

[aline]

en 22 åring som ikke kan vaske gulv????? neppe! Har han vært i militæret? Dersom ja, så har han ihvertfall lært seg at av og til så må man ting man kanskje ikke synes er moro! Om han velger å "glemme" sin lærdom sier mer om han en om hva han kan eller ikke kan!

Bare sånn for å ha sagt det, (ikke for å provosere, men jeg kjenner meg litt for godt igjen i deg), jeg har opplevd mye av det samme som deg, som jeg nevnte før her. Ikke bare sitter jeg igjen med økonomiske "sår", men jeg sitter igjen med sår i hjertet og i sjelen også! Fordi jeg ble for lenge.

Jeg er også ett sterkt menneske! Jeg har en sterk personlighet, og blir av de fleste sett på som tøff. Jeg trodde selvfølgelig også at jeg hadde kontroll på dette forholdet, at jeg bare skulle gi han litt mer tid til å forandre seg.... Men det skjer noe med en. Det skjer noe med både ens egne følelser, når man endelig innser at det du sitter å tror og håper på at skal være rett er noe alle andre har skjønt for sinnsykt lenge siden at er håpløst. Jeg fikk ett hardt slag i trynet og følte at jeg hadde skuffet meg selv noe enormt. At JEG kunne finne på å gi så etter? Hadde jeg ALDRI trodd om noen hadde fortalt meg det i forkant!

I tillegg ble noe av tilliten til menn svekket, jeg har i dag problemer med å stole på menn, og stole på at noe forhold kan fungere i lengden. Jeg elsket jo denne fyren! Og han elsket meg! Allikevel ble det som det ble. Den er vond å svelge dersom du venter for lenge!

Jeg sier ikke at dette skjer deg selv om det skjedde meg, men det er utrolig viktig tror jeg at du er obs på dine egne følelser. Tenk over hvorfor du blir og hva du føler for denne gutten. Vær bevisst på at slik han oppfører seg faktisk ikke er noe du burde finne deg i. Og snakk om det med ei nær venninde. Jeg tror mye kan reddes i dine egne følelser bare man er ærlig med seg selv og også ser de sidene man kanskje ikke setter pris på.

(Jeg vet jeg lærte å se mange sider ved meg selv som jeg egentlig ser på som svakheter, og jeg hater svak, men etter ett par kraftige tryningser så var det liksom ikke annet å gjøre en å godta at av og til så er man ikke slik man liker å tro.)

lykke til uansett. Og ikke utsett for lenge å snakke med han igjen, det bør bare gjøres! Det er aldri gøy, det kommer ikke til å bli noe bedre i morgen en det det er i dag. Men i morgen kan bli en bedre dag for DEG dersom du snakker med han i dag!

[Gjest Linn_]

Nei han har ikke vært i militæret. Og ikke skal han det heller. Slipper det tullet der ..

[Thea]

Nå blir jeg samboer for 1. gang om en mnd tid,men jeg vet hvertfall at den slags oppførsel hadde ikke vært aktuell i mitt forhold.

Har man flyttet sammen er man to om husholdet.Det kjæresten din gjør mot deg vitner bare om en enorm umodenhet fra hans side.

Du er jo fornuftig nok til å se at slik du har det nå er feil,da bør du også være foruftig nok til å se at om du ikke gir han et ultimatum,flytter ut igjen eller gjør det slutt vil ikke denne gutten forandre seg.

Jeg vet selv hvordan det er å være "låst" i et forhold man egentlig ikke vil være i.Jeg vet ikke om dette gjelder akkurat deg,men det er temmelig jævlig.

Jeg synes Kristian sitt innlegg fortjener å bli lest igjen.Det inneholdt mange gode poenger.

Lykke til

[Venus]

Kjære deg Linn...

Nei, DETTE hørtes ikke bra ut !!! Du fortjener jo så MYE bedre, og det vet vi begge to !!! :blunke:

La dette være klart: Jeg tviler sterkt på at han ser noen grunn til å endre adferd ovenfor deg. For dette har nå blitt en "ond sirkel,"et mønster som har fått lov til å "sette seg" - over tid !!! :-? Meget synd !!!

Det jeg lurer på er følgende: Har ikke dine følelser FALMET veldig - grunnet hans oppførsel ??? :evil:

Og er det et slikt liv som dette du vil ha ??? Neppe... :cry:

Herregud Linn, du er bare 19 år. Kom deg ut av dette mens du ennå har krefter til det !!!

I tillegg et godt råd: Vær ALDRI kausjonist for noen...uansett hvem og hvilken situasjon !!!

Du jobber 150 %, mens han jobber 0 %.

Bare DET sier jo det meste.

Les mann 47 sitt innlegg én gang til, han hadde mye fornuftig å si !!! 8)

Jeg ville aldri klart å holde på mine varme følelser for en slik tiltaksløs mann... Dessuten ville jeg aldri akseptert å bli behandlet på en en slik

nedverdigende måte !!!

Husk for ALL del at du fortjener MER enn dette !!! Lykke til. :kgsmil:

Medfølende hilsen fra Venus.

[Lilly]

Jeg er helt enig med Venus.

Sannsynligheten for at han vil endre seg nå er ikke så veldig stor.

Jeg får inntrykk av at dere har diskutert/kranglet om temaet mange ganger allerede. Du kjefter og krever endring og han gir faen. Hittil har ikke dette gitt annen konsekvens for ham enn at du kjefter og det kan han nok fint klare å leve med. Skal det være noe håp om bedring må du sette klare grenser. Gjør gjerne som noen her foreslår. Når tidsfristen du har satt for forbedring (KRAFTIG forbedring) er utgått uten at noe er skjedd: Flytt ut!! Gjerne uten å gjøre det slutt. Da ser han i hvertfall at oppførselen hans får konsekvenser

Lykke til!!

Klem fra

Lilliy

[Gjest Anonymous]

Kan bare si som de andre: Kom deg ut! Eller kanskje heller Kast ham ut! Jeg antar at dere leier leiligheten, hvem sitt navn står i kontrakten? Står leiligheten i ditt navn forslår jeg at du ber ham pakke sakene sine og flytte ut. Du vil nemlig heller dele leiligheten med en som både betaler for seg og tar ansvar for rengjøring: En leieboer.

Hvis dere bor i en ettroms kan det være vanskelig å dele leiligheten med andre enn en kjæreste. Har dere to rom eller flere er saken grei. Dere kan ha hvert deres soverom eller dele soverom og ha stua som stue.

Jeg har delt både rom og leilighet med andre enn kjæresten min i mange år. Har bare én negativ erfaring, etter ni "samboere"! Skifter du ut den udugelige samboeren med en trivelig leieboer kan du fortsette å bo borte fra foreldrene dine, du får mer øvelse i å stå på egne bein og du kan fortsette å være kjæreste med samboeren din om du ønsker det.

Jeg har mange råd å komme med, nevner her de viktigste.

1. Sjekk kontrakten, bl.a. om framleie

2. Finn noen å dele med, gjerne gjennom avisannonse. Ofte er det bedre å bo med fremmede enn en god venninne.

3. Lag en kontrakt dere i mellom som styrer det økonomiske og en "arbeidsavtale" etter at dere har snakka sammen om hvilken standard dere ønsker å ha (renslighet) og hvilke forventninger dere har til å bo sammen.

Lykke til!

[Ingy]

Jeg skreiv sist innlegg.

Ingy