Min far har vert utro

[AnonymBruker]

Jeg går rett på sak: Helt siden jeg var liten har min mor hatt et usunt forhold til alkohol, flere ganger har jeg og mine tre søstre komt hjem til at hun har vert kjempe full og hverken klart å gå eller snakke skikkelig. Trist å si, men ble etterhvert en vane. Jeg var redd for å ta med meg venner hjem, fordi jeg var flau. Jeg har aldri vert redd for at min mor skulle komme til å skade meg eller mine søsken, for når hun først var edru var hun verdens snilleste mor, det var bare noe som skjedde i det alkoholen kom i kroppen og hun ble totalt forandret. Min mor har slitt mye psykisk pga bla. div dødsfall av nær familie, uten å gå formye i detalj om akkurat det, slik at nå når jeg har blitt eldre (er 21 år) så har jeg «fortstått» ting litt bedre. Kommer likevel aldri til å kunne tilgi alkoholen som har preget barndommen min så mye som det har gjort. Alkoholproblemene ble bedre med årene, og det kunne gå flere mnd mellom hver gang jeg så min mor drikke alkohol, nå tenkte jeg at ting kom til å bli bedre, men der tok jeg feil. Beskjeden kom, mine foreldre skulle skillest. Helvette startet igjen, værre en noen gang. Alkoholen var tilbake, og i en relativt alkoholisert tilstand presterte min mor å fortelle meg at min far hadde vert utro, dette med en kvinne jeg hadde kjennskap til og som bodde i nærheten av oss. Jeg var rasende. Ikke før noen mnd etter seperasjonen begynte min far å prøve å presentere denne nye kvinnen til oss søskenene. Jeg var klar fra starten om at denne kvinnen ønsket jeg ikke noe kontakt med, og har siden nektet å omgås henne. Mye fordi jeg ser hvordan det påvirker min mor, men mest fordi jeg selv har slitt mye etter det som skjedde. Hun visste min far var gift, og hun visste at han hadde barn. Min far er jeg også usikker på om jeg noengang kommer til å klare å tilgi for å ha utsatt sine egne barn for noe så grusomt. Han prøver hele tiden å få meg med på ting med henne, men dette er jeg rett og slett ikke interresert i. Jeg har prøvd å ta det opp med han på en skikkelig måte at jeg ikke ønsker kontakt med dette menneske, men møter null forståelse og det hele bare ender med at han blir rasende og kaller meg stygge ting. Jeg har ikke nektet han i å være sammen med henne, men jeg personlig har ingen interresse eller ønske om å omgås henne. Hvordan hadde du selv reagert på denne situasjonen? Er det feil av meg og ikke ønske noe kontakt med denne nye kvinnen?

Anonymous poster hash: e018d...409

[AnonymBruker]

Det virker som om begge dine foreldre har problemer på hver sin kant som de må ta tak i. Og det er deres jobb.

Din mor skulle ikke fortalt deg om din fars utroskap (dersom dette er sant), det er en sak mellom de to. Jeg hadde nok blitt sint men hadde også forstått noe av det når omstendighetene er som de er og dine foreldre antakeligvis har hatt problemer og et skrantende ekteskap i årevis. Forhold som starter med utroskap varer som regel ikke, men det får bli din far og hans nye kvinnes problem, ikke ditt.

Det er opp til deg om du vil omgås henne men jeg hadde nok ikke bidratt til mer drama i familien enn det som allerede er. Dette skjedde mellom din far og mor, ikke mot deg, og nå som du er voksen kan du takle det på en annen måte enn om du var barn.

Anonymous poster hash: e8726...55f

[snuppa1234]

Det virker som om begge dine foreldre har problemer på hver sin kant som de må ta tak i. Og det er deres jobb.

Din mor skulle ikke fortalt deg om din fars utroskap (dersom dette er sant), det er en sak mellom de to. Jeg hadde nok blitt sint men hadde også forstått noe av det når omstendighetene er som de er og dine foreldre antakeligvis har hatt problemer og et skrantende ekteskap i årevis. Forhold som starter med utroskap varer som regel ikke, men det får bli din far og hans nye kvinnes problem, ikke ditt.

Det er opp til deg om du vil omgås henne men jeg hadde nok ikke bidratt til mer drama i familien enn det som allerede er. Dette skjedde mellom din far og mor, ikke mot deg, og nå som du er voksen kan du takle det på en annen måte enn om du var barn.

Anonymous poster hash: e8726...55f

Jeg personlig syns bare det er veldig vanskelig! føler på en måte at jeg har mistet foreldrene mine på et vis, da spesielt min far. Vi omgåes fint, men jeg kjenner liksom ikke på den "familiefølelsen" lenger. Selvfølgelig er jeg glad i mine foreldre, men jeg føler bare at jeg gang på gang har blitt sviktet gjennom livet mitt. Utroskapet har min far innrømmet, og i tillegg prøvd å få det til å virke som at det var min mor sin feil og at han bare gjore det som var rett for seg selv. Også her med null forståelse for at jeg mener det var egoistisk gjort. Jeg bor fortsatt hos min far da jeg er student med dårlig råd (betaler selvfølgelig for meg, om noen skulle lure på det) men driver nå å leter etter et annet sted å bo, selv om jeg egentlig knapt har råd. (dyrt å leie her jeg bor). Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men var godt å tømme seg litt da dette ikke er noe jeg er konfertabel med å snakke om med mine venner/annen familie.

Endret 27. april 2015 av snuppa1234

[King in the North]

Jeg personlig syns bare det er veldig vanskelig! føler på en måte at jeg har mistet foreldrene mine på et vis, da spesielt min far. Vi omgåes fint, men jeg kjenner liksom ikke på den "familiefølelsen" lenger. Selvfølgelig er jeg glad i mine foreldre, men jeg føler bare at jeg gang på gang har blitt sviktet gjennom livet mitt. Utroskapet har min far innrømmet, og i tillegg prøvd å få det til å virke som at det var min mor sin feil og at han bare gjore det som var rett for seg selv. Også her med null forståelse for at jeg mener det var egoistisk gjort. Jeg bor fortsatt hos min far da jeg er student med dårlig råd (betaler selvfølgelig for meg, om noen skulle lure på det) men driver nå å leter etter et annet sted å bo, selv om jeg egentlig knapt har råd. (dyrt å leie her jeg bor). Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men var godt å tømme seg litt da dette ikke er noe jeg er konfertabel med å snakke om med mine venner/annen familie.

Jeg hadde vært så rasende på min far at jeg ikke vet hvor jeg skulle gjort av meg. Om han hadde prøvd å påtvinge meg et godt forhold til kjerringa han har vært utro med, og som ødela min mor totalt... Nei da skulle han fått som hatten passet.

Edit: og om han i tillegg kallte meg stygge ting da jeg tok opp problemet.. Håhå, jeg kjenner jeg blir uvel av tanken.

Endret 27. april 2015 av King of the North

[AnonymBruker]

Jeg personlig syns bare det er veldig vanskelig! føler på en måte at jeg har mistet foreldrene mine på et vis, da spesielt min far. Vi omgåes fint, men jeg kjenner liksom ikke på den "familiefølelsen" lenger. Selvfølgelig er jeg glad i mine foreldre, men jeg føler bare at jeg gang på gang har blitt sviktet gjennom livet mitt. Utroskapet har min far innrømmet, og i tillegg prøvd å få det til å virke som at det var min mor sin feil og at han bare gjore det som var rett for seg selv. Også her med null forståelse for at jeg mener det var egoistisk gjort. Jeg bor fortsatt hos min far da jeg er student med dårlig råd (betaler selvfølgelig for meg, om noen skulle lure på det) men driver nå å leter etter et annet sted å bo, selv om jeg egentlig knapt har råd. (dyrt å leie her jeg bor). Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men var godt å tømme seg litt da dette ikke er noe jeg er konfertabel med å snakke om med mine venner/annen familie.

Dette minner veldig om en situasjon hos en familie jeg kjenner til. Der hadde mor og far diverse problemer (mor også slet psykisk), han var utro og etter bruddet snudde moren alle barna mot far. Han er nå "djevelen" I alles øyne, og var det også I mine frem til jeg ble kjent med alle og kunne se situasjonen for det den var.

Jeg mener ikke å motsi deg eller det du føler, bare poengtere slik det kan fremstå. Som 21-åring er du voksen, og en del av det er at man ikke lenger er like svart-hvitt I tankegangen. Man gir også opp noen av illusjonene man hadde om foreldre og det perfekte familieliv. Man ser at ens foreldre er vanlige mennesker, fulle av feil som alle andre. Og man ser at forhold er komplekse og at begge parter bidrar når konflikter oppstår. Slik du formulerer deg virker du veldig "ung" I tankegangen og som om du kanskje holder litt fast på at foreldrene dine fortsatt har et ansvar for din velvære. Dette har kanskje noe med at du fortsatt bor hjemme - selv om jeg forstår at det er økonomiske årsaker til det, kan det hende at du også ikke er helt 'utvokst'.

Akkurat dette observerte jeg med mine venns familieliv - hans barn er på min alder, I tyveårene. Selv om jeg forstår deres innvendinger og kritikk av sin far, ser jeg også at de krever mye og at de ikke er blitt veldig selvstendige mennesker. De føler at det deres far har gjort mot deres mor er egentlig gjort mot dem, at de har like mye rett til å føle seg såret og at han har knust det perfekte familielivet, som de mener skulle vedstått selv om de egentlig nå er voksne.

Det er vel ingen som ikke er enige I at utroskap er dårlig moral og elendig. Det jeg er litt uenig i er at det er et svik som står over absolutt alt annet. Mange på KG har opplevd utroskap og det er veldig sårende og de ter seg omtrent som om utroskap er det verste som noensinne kan skje, som om det ikke finnes en handling som er verre. Din mor har her sviktet på utallige vis - ikke bare overfor sin mann, men faktisk direkte overfor sine barn. Likevel har hun fått stempel som "offer" og han som den skyldige. Hva er grunnen til det? Er moren deres typen som selv anser seg som et offer, i den grad at dere også kjøper denne forklaringen?

Grunnen til at jeg har noen innvendinger her er rett og slett fordi jeg har observert en eksakt lik situasjon med et vennepar og der var ting annerledes når man kom litt i dybden. Moren snudde barna mot faren og det gjorde vondt verre. Det å fremstå bastant, nekte å se saken fra to sider etc. er et veldig umodent trekk som er mer typisk for unge mennesker. Så i stedet for å åpne opp såret, se på situasjonen for det den er, og kanskje jobbe seg frem til et nytt og annerledes (men likevel tålbart) forhold, snudde de ryggen til. Og resultatet er at ingen har det bra.

Anonymous poster hash: e8726...55f

[AnonymBruker]

I denne tråden vil du antagelig få vidt forskjellige svar - og svaret kommer helt an på om man selv er blitt utsatt for utroskap eller om man selv har vært "den andre kvinnen".

Nei, utroskap er ikke det verste som kan skje i en familie - men jeg har selv sett hvordan utroskap har ødelagt en kvinne helt totalt.

Dersom jeg hadde sett min mor bli totalt ødelagt som menneske etter min fars utroskap så hadde jeg garantert tatt min mors parti. Jeg ville aldri hatt noe å gjøre med den kvinnen som var med på å forårsake dette.

Anonymous poster hash: bd67d...98e

[AnonymBruker]

I denne tråden vil du antagelig få vidt forskjellige svar - og svaret kommer helt an på om man selv er blitt utsatt for utroskap eller om man selv har vært "den andre kvinnen".

Anonymous poster hash: bd67d...98e

Dette stemmer nok. Dog rent statistisk faller de fleste kvinner hverken i den ene eller den andre campen. Utroskap i ekteskap forekommer ikke på langt nær like ofte som man får inntrykk av på KG. Men mange har nok erfaring om det så er fra vennepar eller bekjente, og svaret kommer selvsagt an på hvilken side man stod på.

Jeg har hatt venner på begge sider og jeg har hatt vennepar der den ene parten var utro og jeg brydde meg om dem begge. Det er vel så "nøytralt" man kan få det til.

Anonymous poster hash: e8726...55f

[HubroTuppa]

Dim mor har ansvar for sitt eget liv. Ingen andres feil at hun drikker enn hun selv. På innlegget ditt forstår jeg det som alkohol problemet hennes kom før utroskapen.

Selvsagt galt å være utro mot noen. Her har han håndtert situasjonen hel feil. Men feil er noe alle kan gjøre. Og siden de fortsatt har en relasjon så var det ikke bare et ligg heller. Jeg syns du skal ta deg sammen. Oppføre deg voksent og sivilisert ovenfor denne kvinnen. Du trenger ikke tilbringe masse tid med hun men er hun din fars kjæreste så syns jeg du bør forholde deg til henne.

din mor er din mor og din far din far. Hva slags problemer de har hatt i ekteskapet har du ingenting med. Har du et godt forhold til pappan din og mamman din uavhengig av hverandre så fortsett med det.

Det er ikke lett å være sammen med en som sliter og har et rusmisbruk.

[AnonymBruker]

Du fremlegger saken på en måte slik at jeg forstår at du er relativt ung og umoden. Du bor også fremdeles hjemme.

Jeg må tilstå at jeg faktisk forstår din far midt oppe i dette. Tenk deg det han har måttet holde ut i alle år, med din mors alkoholisme og stadige fyllekuler! Jeg kan nesten garantere deg at han sannsynligvis har blitt værende i et uutholdelig ekteskap for barnas skyld, for at dere skulle ha begge foreldre tilstede i oppveksten. Når dere endelig er blitt voksne, og etter sigende skal klare dere selv, kan han endelig skille seg og få et lykkelig liv. Din mor har sannsynligvis druknet alle følelser han måtte ha hatt for henne i alkohol for mange år siden.

Jeg fatter egentlig ikke at han holdt ut så lenge. At han endelig har fått seg en ny kvinne i livet som ikke bælmer i seg alkohol og går på fylla i et kjør, er han vel fortjent og jeg håper han blir lykkelig.

For å si det rett ut; i dette tilfellet har jeg full forståelse for at han gikk hen og hadde en utenomekteskapelig affære. Det å måtte leve med en fyllik er f.... ikke noen dans på roser, og det er et mirakel at han holdt ut, spør du meg. Han fortjener all lykke han kan få.

Hvorfor du degger for din mor nå og mener HUN er offeret her og ingen andre, forstår jeg ikke. Det er HUN som mer eller mindre ødela barndommen din med fyll, så at du holder med henne er uforståelig for meg.

Anonymous poster hash: 867af...be6

[AnonymBruker]

Du fremlegger saken på en måte slik at jeg forstår at du er relativt ung og umoden. Du bor også fremdeles hjemme.

Jeg må tilstå at jeg faktisk forstår din far midt oppe i dette. Tenk deg det han har måttet holde ut i alle år, med din mors alkoholisme og stadige fyllekuler! Jeg kan nesten garantere deg at han sannsynligvis har blitt værende i et uutholdelig ekteskap for barnas skyld, for at dere skulle ha begge foreldre tilstede i oppveksten. Når dere endelig er blitt voksne, og etter sigende skal klare dere selv, kan han endelig skille seg og få et lykkelig liv. Din mor har sannsynligvis druknet alle følelser han måtte ha hatt for henne i alkohol for mange år siden.

Jeg fatter egentlig ikke at han holdt ut så lenge. At han endelig har fått seg en ny kvinne i livet som ikke bælmer i seg alkohol og går på fylla i et kjør, er han vel fortjent og jeg håper han blir lykkelig.

For å si det rett ut; i dette tilfellet har jeg full forståelse for at han gikk hen og hadde en utenomekteskapelig affære. Det å måtte leve med en fyllik er f.... ikke noen dans på roser, og det er et mirakel at han holdt ut, spør du meg. Han fortjener all lykke han kan få.

Hvorfor du degger for din mor nå og mener HUN er offeret her og ingen andre, forstår jeg ikke. Det er HUN som mer eller mindre ødela barndommen din med fyll, så at du holder med henne er uforståelig for meg.

Anonymous poster hash: 867af...be6

Jeg satt og lurte litt på hva jeg skulle svare TS i denne saken, men her skrev du akkurat det jeg tenker. Hadde jeg hatt en alkoholisert mor så hadde jeg nok unnet far å finne seg en ny. Men nå er jeg dobbelt så gammel som TS og har en helt annen erfaring bak meg. At mor drikker seg sanseløs fordi verden går i mot henne viser jo bare hvor ille ute hun er. Greit nok at hun har problemer, men de problemene trenger ikke ødelegge en hel familie. Jeg hadde iallefall ikke holdt ut i et slikt forhold og hadde nok gjort som din far.

Jeg synes du skal være voksen nok til å forstå din fars situasjon oppi dette. Det kan hende denne damen blir lenge hos din far, og da er det du som har mistet din far i stedet for å få en ekstra voksen person å forholde deg til.

Anonymous poster hash: 817fd...515

[snuppa1234]

TS. her. Takk for mange tilbakemeldinger! Noen nevner at de forstår min far og hans valg, jeg skjønner til en viss grad hvorfor - men det å være utro er rett og slett unødvendig! Det må da kunne gå and å gjøre det slutt med den man er sammen med før man finner seg noen andre? Jeg har heller ikke ment å sette min mor i noen offerrolle, dårlig formulert fra min side. Poenge var vell at jeg som sakt skulle ønske han kunne gjøre det slutt med henne før han gikk videre, med tanke på oss "barna", det er vell heller meg og mine søsken jeg ser på som "offerene" her, som har gått gjennom så mye som vi har gjort pga våre foreldre. Det hele er bare et stort rot, og jeg prøver så godt jeg kan å sortere mine egne tanker og meninger, men som dere sikkert merker så er ikke alt helt på plass. Sliter veldig med dette, og det påvirker meg mye i hverdagen.. vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre