Sjalu mor.

[AnonymBruker]

Jeg og barnefar gikk fra hverandre for 1 år siden, og har en datter på 5.

Forholdet hadde skrantet en god stund, og vi var mer venner enn kjærester på slutten.

Han innledet ett forhold til en venninne av seg (la oss kalle henne Lise), men brøt med meg før de ble fysiske. Det gjorde sinnsykt vondt når det stod på, men jeg er kommet over akkurat den biten nå.

Da Lise er hans livs kjærlighet og det at hun har vært rundt datteren vår før de ble sammen, resulterte i at vi ikke lagde regel om å "vente så og så lenge før vi introduserer nye partnere".

Lise og bf flyttet sammen første mnd, og hun har vært en sentral del av vår datters liv siden. Hun har en kjempegod kjemi med datteren vår, og jeg er veldig takknemlig for at min datter trives i selskap med henne og omvendt.

Problemet mitt er at jeg gjennom dette året har kjent på sjalusimonsteret. Dette har ikke noe med at hun "stjal" min mann, men pga forholdet mellom henne og min datter. Hun er en klassisk tivoli-mamma, og dette hadde forsåvidt vært greit hadde de hatt henne annen hver helg. Men vi har 50/50 ordning.

i motsetning til meg selv oppdaterer Lise instagram og facebook daglig. Og det er stort sett bilder av min datter de ukene de har henne. Det er alt fra bilder hvor de dropper barnehagen for å gå på café, filmsnutter av min lille propell som er full i sukker sent på kveld da de har spist seg kvalme på is rett fra boksen, datteren min som er med henne på jobb etc. Med andre ord; mange koselige og kjekke ting.

Og hun får flust i fine kommentarer, og "skulle ønske du var min mor" etc.

Jeg har luftet noen av disse tingene med eksen. At jeg ikke ønsker så mye eksponering av min datter på sosiale medier, det at sengetidene blir tøyd pga. sukker og morsomheter (skjer ofte) og det å droppe barnehagen er mer regel enn unntaket i deres uker.

Han ler og sier jeg er sjalu. Og det er jeg, absolutt! Jeg føler meg veldig utilstrekkelig da jeg selv ikke har muligheten til å gjøre alt det morsomme som min datter og Lise gjør i ukedagene. Og jeg merker endringer i min datters holdninger i mine uker. Det blir mer og mer vanskelig med konseptet "lørdagsgodt", hun har problemer med å finne roen på kvelden, og det er en evig kamp for å komme seg til barnehagen. Samt at jeg føler meg rett og slett som en jævlig døll mor.

Min datter sier hun har to mammaer. Og selv om det stikker i hjertet (da det er jeg som er mammaen! ), er jeg veldig glad for at min datter føler det slik og er omsvøpet av så mye kjærlighet. Men jeg klarer bare ikke å forsone meg alt dette! Jeg er så fryktelig misunnelig at jeg kan ligge og riste av sinne på nettene hvor jeg er alene og ser for meg alle mulige scenarioer i hodet! Hva i all verden kan jeg gjøre for å endre dette tankemønsteret?? Er det noen som har eller opplever det samme? Vil det bli bedre med tiden? Eller er jeg dømt til å være bitter og sjalu resten av livet? Jeg prøver virkelig å endre tankemønsteret mitt, men jeg får det virkelig ikke til!

Uff, dette ble lengre enn jeg hadde trodd, håper noen orker å lese! Og til sist kan jeg nevne at jeg aldri sier ett vondt ord om eksen eller Lise til datteren min, men er redd hun likevel kan fange opp mine tanker uansett hvor mye jeg smiler og roser når hun snakker om dem. Barn skjønner mer enn vi tror

Anonymous poster hash: 3acb5...6fc

[Fluffe]

Jeg er ikke så god på dette tema, men jeg vil gjerne slenge inn noen ord og det er at jeg syntes du tar det faktisk mye bedre enn eks jeg hadde gjort. Å være sjalu her vil jeg se på som normalt. For meg virker det som om dama gjør alt for å bli venn med ditt barn. Du burde etterhvert ta en prat med begge to ang regler og at dere alle er enig om felles regler for dette barnet, så ikke de ender opp som venner, mens du ender opp som store stygge mammma som har masse teite strenge regler. Eksen din må forstå at ett barn trenger en person som faktisk passer på og oppdrar, ikke ei vennine som tøyer reglene i det vie og breie for å bli likt av ett barn. Jeg ønsker deg masse lykke til og jeg håper det ordner seg for deg.

[Drua]

TS, du har etter min oppfatning en veldig naturlig reaksjon, og jeg reagerer ikke negativt på noe av det du skriver. Tror mange hadde tatt en slik situasjon dårligere enn du gjør. Det viktigste er at datteren deres har det bra, det er fint å lese at du unner henne det. Jeg tror kanskje at dere må samarbeide enda bedre om datteren deres, du må forklare enda bedre hva du mener og prøv å velg ut de viktigste tingene, for eksempel det med sosiale medier. Hvis du kunne snakket med stemor direkte og forklart at du synes det blir for mye eksponering, så kan det godt hende at hun forstår. Du vil nok uansett komme lenger med saklige argumenter, hvis ikke får du igjen slengt til deg at du "bare er sjalu". Etter hvert som datteren deres blir eldre er det også viktig at dere har blitt enige om regler og grenser, det vil bli testing av disse grensene fra hennes side.

Lykke til, TS

[AnonymBruker]

Hei. Jeg har dessverre ikke noen tips å komme med,men du har min fulle medfølelse og vil si at jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver..

Bare det at her var Lise byttet ut med svigermor m/familie,og med min manns aksept førte det i praksis til at de tok hele regien i mitt barns oppvekst.Mitt barn tilbragte mer og mer tid hos dem og til sist flyttet hun praktisk talt inn hos dem.

Jeg hadde ikke noenting jeg skulle ha sagt. Jeg prøvde men ettersom årene gikk fant jeg ut at det var spilte krefter.

Da min datter var ti år tok jeg henne med til lege som målte at hun hadde alt for mye cpeptid i blodet. Konsekvensene av alt godteriet hun stappet i seg, som de gav henne. Idag er hun voksen og bærer preg av å ha et dårlig kosthold.Alle mine gode insentiver for fremtiden ble fra hun var spebarn av vasket bort som løs grus i en bratt og regnfull bakke.

Det e vondt å føle seg overkjørt som forelder men jeg tenker det er utrygt for barnet å se at foreldrene ikke kan kommunisere og slik jeg oppfatter dette er det IKKE din feil.Det å føle seg som statist i oppdragelsen av sine barn "tar på" om jeg får og si det mildt.

Jeg har dessverre ingen veldig gode tips å komme med annet enn at du ikke må slite deg ut,vær den beste moren du kan være,ha konsevente forutsigbare rammer hos deg og fortell barnet ditt at "slik har vi det her"

Anonymous poster hash: 98673...394

[regine]

Her mener jeg du er i din fulle rett til å sette ned foten. Når barnet er hos far såpass mye, så er det ikke sånn at det bare er fest og moro. Barnet har krav på en forutsigbar hverdag også hos far, som innebærer at hun skal være i barnehagen, normale sengetider etc. At du mener dette betyr overhode ikke at du er sjalu, bare at du er bekymret for barnets oppvekst. Jeg stusser også over hvor far er når barnet er hos han, det er jo hans unge, ikke nydama. Hvorfor overlater han ungen i så stor grad til henne, antar at han ville ha 50% for å ha like mye tid m barnet som deg....Hvis du og far har et ok forhold ville jeg forsøkt å ta en samtale om noen felles rammer for oppdragelsen. Det kan ikke være slik at du skal bli den 'strenge' og 'slemme' fordi far avfeier det m at du er sjalu. Går ikke det, ville jeg koblet inn familievernkontoret og innkalt til samtale der. Men forbered deg godt, alltid lurt å kunne vise til konkrete eksempler og ikke bare synsing. Dette handler om barnet ditt og hennes oppvekst.

[AnonymBruker]

Slutter meg til de fleste svarene du har fått, TS, og legger til:

Her oppfatter jeg at FAR svikter totalt.

Barnet har en far og en mor og det er dere to foreldrene som må enes om felles rutiner og leggetider.

Barnet har to hjem og går på skolen: det betyr at selv om hjemmene er noe ulike så må rutiner og søvn være likt.

Barnet har best av kontinuitet og forutsigbarhet! Alt dette sukkeret må fars kjæreste få kommando og krav på seg om at hun kutter ut alt slikt! Far må følge med og passe på!

Jeg ville aldri ha godtatt at fars kjærestens ut bilder inspektør medier at mitt barn! Jeg ville ha fortalt henne dette md en eneste gang!! Dette er jo ikke ålreit, forstår ikke at du bare godtar så mye...:-(

Anonymous poster hash: 40148...428

[AnonymBruker]

Til mor som så barnet bli "tatt" av svigerfamilien. Vond lesning. Stor klem til deg <3

Anonymous poster hash: 9d5a3...6d9

Anonymous poster hash: 9d5a3...6d9

[Sunnfjording]

Noen regler er helt selvsagte i mitt syn:

1. Man poster ikke barn på sosiale medier. Dette var det en tråd om for et par dager siden.

2. Barn har krav på gode rutiner i hverdagen.

3. Daglig inntak av mye raffinert sukker er ekstremt helsefarlig for små barn. Her kan du få testet blodsukkeret til barnet ditt for å se hvor mye skade som forhåpentligvis ikke er gjort.

4. Det er flott at de har et godt forhold. Men det skal ikke kjøpes gjennom bestikkelser, det skal bygges gjennom god oppdragelse.

[Berit]

Det ser mye mer rosenrødt ut på facebook enn det er i virkeligheten hvor bare et lite glimt er tatt fra en sammenheng som faktisk kan være helt annerledes.

[AnonymBruker]

Så lenge barnet blir ivaretatt som det jo beviselig blir her, selv om det strider mot dine premisser TS, så må du faktisk bare godta dette. De ukene far har barnet er han ansvarlig og motsatt.

Anonymous poster hash: f0787...1b6

[Rotemor]

Jeg synes reaksjonene og refleksjonene dine er høyst naturlige og lett å forstå.

Sjalusi er vanskelig å håndtere og det er vanskelig å skille fornuft fra følelser når du ikke blir tatt på alvor av BF. Da øker jo frustrasjonen og sjalusien med den.

Jeg synes du skal snakke skikkelig med noen, over tid. Gå gjerne på familiekontoret alene for din egen skyld. Da vil du få rettleiing til å holde på det gode, fornuftige tankesettet du har pr i dag.

[AnonymBruker]

Tusen hjertelig takk for alle svar! Jeg tar til meg hver og en av dem.

Jeg ser at fler av dere etterspør fars rolle i hans uker. Han er like mye tilstedet som Lise, mange av bildene hennes er av den lykkelige familien på en eller annen aktivitet. Men han har en jobb som ikke er like fleksibel som Lises, så det er hun som har mulighet til å ta jenta ut av bhg eller ha henne med på jobb. Men han er en god far, og finner på mye med jenta både alene og sammen med Lise:)

Jeg har som nevnt i HI prøvd å ta dette som plager meg opp med bf, og dette blir avskrevet som sjalusi. Jeg er inne i en vanskelig periode(?) nå hvor jeg ikke vet hvor mye jeg tørr å "tirre" bf og Lise, da jeg er redd de vil kjempe for hovedansvaret på vår datter.

De bor i enebolig (vår datters barndomshjem) på beste vestkant, mens jeg selv leier en liten 2-roms i en mer belastet del av byen. Jeg jobber dobble skift i ukene til far, og prøver å spare opp nok EK til å kjøpe en leilighet, men det går tregt.

Bf vil at vår datter skal gå på skolen tilknyttet hans område, og det er jo dette som har vært planen siden hun ble født. Han har ymtet frempå at det blir lettere for vår datter å ha fast bosted hos ham i nærheten av skole og venner. Og jeg er jo enig i det, men det gjør vondt å tenke på at jeg skal se henne enda mindre.

Selv om jeg sparer penger for harde livet så vil det ta år før jeg kan kjøpe leilighet i deres nærområde.

Jeg stryker derfor bf med hårene, samtidig som jeg prøver å samle "bevis" på oppdragelsen på jenta i hans uker dersom jeg faktisk må kjempe for å ha henne 50%, for den kampen kommer til å bli hard. Men det er ikke særlig til bevisbyrde å opparbeide seg, da ingenting kan kategoriseres som neglisjering selv om jeg er uenig i måten deres.

Men jeg vet rett og slett ikke helt hvordan jeg kan tilnærme meg dem uten å helle bensin på bålet.

Anonymous poster hash: 3acb5...6fc

[AnonymBruker]

Hei. Jeg har dessverre ikke noen tips å komme med,men du har min fulle medfølelse og vil si at jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver..

Bare det at her var Lise byttet ut med svigermor m/familie,og med min manns aksept førte det i praksis til at de tok hele regien i mitt barns oppvekst.Mitt barn tilbragte mer og mer tid hos dem og til sist flyttet hun praktisk talt inn hos dem.

Jeg hadde ikke noenting jeg skulle ha sagt. Jeg prøvde men ettersom årene gikk fant jeg ut at det var spilte krefter.

Da min datter var ti år tok jeg henne med til lege som målte at hun hadde alt for mye cpeptid i blodet. Konsekvensene av alt godteriet hun stappet i seg, som de gav henne. Idag er hun voksen og bærer preg av å ha et dårlig kosthold.Alle mine gode insentiver for fremtiden ble fra hun var spebarn av vasket bort som løs grus i en bratt og regnfull bakke.

Det e vondt å føle seg overkjørt som forelder men jeg tenker det er utrygt for barnet å se at foreldrene ikke kan kommunisere og slik jeg oppfatter dette er det IKKE din feil.Det å føle seg som statist i oppdragelsen av sine barn "tar på" om jeg får og si det mildt.

Jeg har dessverre ingen veldig gode tips å komme med annet enn at du ikke må slite deg ut,vær den beste moren du kan være,ha konsevente forutsigbare rammer hos deg og fortell barnet ditt at "slik har vi det her"

Anonymous poster hash: 98673...394

Vondt å lese! takk for at du delte

Anonymous poster hash: 3acb5...6fc