Moren min oppfører seg sykelig...

[Gjest Anonymous]

Så lenge jeg kan huske har mamma og pappa kranglet så fillene føyk. De ropte og kjeftet. Aldri ro å få, og fikk ikke sove om natta før de hadde gått å lagt seg. For ca fem månter siden holdt de det gåene til tretiden om natta, så jeg ble skikkelig sint selv. Var kjempetrøtt, men fikk jo ikke sove sånn de ropte. Så jeg trasket ut av rommet og skrek ut om de kunne holde kjeft så folk fikk sove. Gikk inn og la meg igjen, hørte noen smelling i dører og så ble alt stille. Men så ble alt verrre...

Dagen etter hadde pappa dratt og mamma slo meg i ansiktet og sa at hun håpte jeg var fornøyd nå. Jeg følte meg tvers igjennom råtten. Ukene som kom var helt forferdelige, enten snakket hun ikke til meg i det hele tatt, eller så kunne hun jage meg rundt i huset. Hun fikk alltid tak i meg, og da slo hun løs på meg med begge hender. Prøvde å slå igjen i begynnelsen, men jeg er liten og spinkel mens hun er større og kraftig, så jeg kunne umulig vinne. Etterpå bare lå hun over meg og storgråt.

I de siste ukene har det ikke godt så volsomt for seg, men hun oppfører seg veldig rart. Hun kan sitte i sofaen og bare holde meg fast i et ppar timer i strekk, noen ganger gråter hun. Hun steller meg som om jeg var en baby, mater meg, kler av og på meg, vil jeg skal ligge sammen med henne i senga hennes om natta. Skal dusje sammen med meg, og vil såpe meg inn, da må hun jo ta på meg visse steder og det er så pinlig at det er til å dø av.

Pappa vet jeg ikke hvor er. Han har jeg ikke hørt fra siden han dro. har er en søster, men hun er voksen og bor ikke hjemme. Besteforeldrene mine bor også langt unna og kommer aldri på besøk.

Måtte bare få det ut og skrive det et sted.

Hilsen 14 år.

[Gjest Anonymous]

Kjære deg! Dette høres ordentlig vondt ut for deg! En ting er helt sikkert, og det er at moren din trenger hjep. Hun er sikkert inn i en dyp depresjon etter at faren din forlot dere. Prøv å få henne til å ta kontakt med en lege slik at hun kan begynne å få timer hos en psykolog. Jeg forstår at du sikkert er veldig glad i moren din og at du synes dette er kjempevanskelig, sikkert tøft å fortelle om til andre også. Synes det var bra at du skrev om dette her!

Vil anbefale deg å ta kontakt med noen i familien som du føler deg trygg på, eller eventuelt en god venn og dens familie som kan støtte deg og hjelpe deg med gode råd.

Du skal selvsagt slippe å la din mor behandle deg som et lite barn selv om hun er veldig fortvilet nå. Si klart ifra om at du er voksen nok til å klare dette selv, og at hun trenger å komme seg til en lege for å få hjelp. Fortell henne dette på en saklig måte, og ikke la det være noe tvil i at du mener det.

Kanskje du skulle prøve å reise på en liten ferie slik at moren din kan få legehjelp til å komme seg videre. Det er nemlig veldig synd på deg som må gjennomgå dette med henne. Og det er ikke meningen at du skal være noe offer for hennes problemer nå.

Håper at dette ordner seg for deg og for moren din.

Det er sikkert flere som kan legge inn innlegg og hjelpe deg med flere forslag her.

Stor klem fra meg

[Gjest ¤_Fairytale_¤]

Hei. Jeg forstår deg så altfor godt. Jeg har nok ikke hatt det like fælt som deg, men har hatt det ille. Har blant annet fått en kommode over meg som mamma rev ned over meg! Og tro meg; det er ikke DEG det er noe galt med! Det trodde jeg i flere år. Jeg trodde at jeg var grunnen til at mamma og pappa gikk fra hverandre, og jeg tok skylden for alt, og smerten hun påførte meg følte jeg bare at jeg fortjente. Det er viktig at både DU og henne får hjelp! Prat gjerne med en venn/venninne om det først, og deretter kan hun eventuelt bli med deg til et barn&ungdoms-senter, hvis dere har det i nærheten?

Lykke til!

[Gjest Anonymous]

Takk for svar det hadde jeg egentli ikke forventet. Men jeg ser ikke noen anen utvei enn og leve med det. Har ingen veninder å fortelle til, og jeg vil ikke fortelle til noen i familien får jeg føler at jeg har ødlagt familien nok som det er. Når skolen var gikk jeg og håpte litt på at noen lærere skulle oppdage at noe var gæærnt, og håpte mest på at de ikke så noen ting. Nå er det ferie så nå slipper jeg å tenke på det.

Jeg tør i hvært fall ikke fåreslå for mamma å få hjelp, for det henner fortsatt at hun slår. Jeg er lav for alderen og undervektig for høyden, så jeg ser ut som ei pingle ved siden av ho, og da er det ikke så lett å si klart fra om hva en mener.

Hun jobber skift, så jeg er litt alene omtrent hver dag, men til uka begynner hun på treukers ferie, og da blir vi sammen hele døgnet i tre uker. Vi pleier å reise en tur og besøke søstra mi da, og besteforeldre når hun har ferie. Trur vi skal det i år også. Da kommer vi bort litt i hvært fall, og blant andre folk.

Det er ikke det at jeg går rundt og er redd hele tida, men når noe skjer er det veldig vondt og flaut, og det skjer helst på kvellen nå i det siste. Kanskje det holder på og gå over.

Hjelper i hvært fal litt å få skrive litt her, mens mamma er på jobb.

[Gjest Anonymous]

Hei! Du må søke hjelp!!! Ring kontakttelefonen for barn og unge, det finnes flere av dem tror jeg. Sjekk med opplysningen eller telefonkatalogen.

Moren min hadde samme tendenser som deg, og det endte opp i et nervøst sammenbrudd. Hvis du vil hjelpe moren din, må du involvere andre!

Ikke vær redd, alt ordner seg!

Klem fra meg.

[Gjest Anonymous]

Jeg tørr ikke ringe noen sted. Hun kommer til og bli så sint når hun oppdager det.

Har ikke skjønt det før nå at hun er bare redd for og bli alene. Så hva oppnår jeg med og ringe til noen som kanskje tar meg vekk, og mamma blir alene?

Idag var også første gangen hun slo meg på nesten en uke. Til og begynne med skjedde det flere ganger om dagen. Så jeg trur det er noe som kommer til å slutte av seg selv. Jo, mindre folk som vet om det når det jir seg, jo bedre er det.

Hun måtte reise på jobb etter det, men hun kommer tilbake om en time, og da er hun jo ikke sint lenger.

Jeg vet det er vanlig at når noen blir slått så tror dem at de fortjener det, og at i mange tilfeller er det ikke noen sin skyld. Men når jeg tenker ordentli etter så syns jeg faktisk at jeg fortjener og pines litt. Hadde jeg ikke jort det jeg gjorde den natta, så hadde jo ikke pappa reist. Jeg må ikke glemme hva jeg jorde for at det har blitt sånn som det er. Og når mamma steller sånn med meg ellers, så er det kanskje fordi hun er lei seg fordi hu måtte straffe meg og er glad i meg. Men mann kan jo ikke straffe noen for alltid heller, så derfor tror jeg detta går over snart.

Men takk for svarene jeg har fått uansett.

[Em@lie]

Syns dette er veldig alvorlig til å dra ut i diskusjoner på Kg i dagesvis.

syns det var veldig voksent skrevet av en 14 åring. Er hun 14 eller dette tull?

Hun bør få hjelp til å kontakte noen i sin komune. Det er jo alvorlige problemer i dette hjemmet.

[Litago]

Kjære 14 åring.

Du skriver at du ikke tør å fortelle noen om dette fordi moren din kan bli sint. Hun blir kanskje sint på kort sikt, men så snart hun blir bedre og ser situasjonen med friske øyne, så vil hun takke deg.

Det er tøft å være 14 år og ha en syk mor. Det vet jeg. Det er viktig at du som står henne nærmest skaffer henne hjelp på en eller annen måte. Det er viktig for både deg og henne.

Fortell hvordan hverdagen din er til noen som står deg nær. Det kan være en venninne, en voksen, en lærer, en lege eller en annen som du vet at hjelper deg videre og ikke bare "sladrer" til moren din. Du kan også ringe kontakttelefonen som andre her har foreslått. De har taushetsplikt og kan hjelpe moren din.

Du skal IKKE måtte leve ungdomstiden slik som du gjør nå. Og det er IKKE din feil at faren din forlot moren din. NEMLIG!

Jeg håper du tar mot til deg å kontakte noen. Kanskje å skrive om det her på KG var første skritt?

Håper alt ordner seg for deg.

Klem fra

[Gjest Anonymous]

Kjære deg!

Du MÅ få hjelp. Jeg har gått og tenkt på deg de siste dagene, og vært spent på om du har turt å ta kontakt for å få hjelp. Ble trist da jeg forsto at du ikke tørr å gå ut med dette.

Vær sterk nå! Ta mot til deg og kontakt noen via en støtte-telefon! Jeg får så vanvittig vondt av å høre at du sløser bort den flotte ungdomstiden din på dette. Og tenk hvor vondt moren din har det, som helt klart trenger hjelp og muligens medidiner for å roe nervene. Hun må komme seg ut av dette, må videre og trenger hjelp!!! Du er den første som kan jelpe henne. Tenk på hvor glad og takknemlig hun vil bli når hun står på den andre siden og ser tilbake på dette, er ferdig med det. Jeg har selv hatt psykiske problemer, og hvor vodt det enn har vært, så har det beste vært å få hjelp og komme ut av tunellen. Du er den som må hjelpe henne å se lyset i enden av tunellen!! DU MÅ hjelpe henne nå, ta kontakt med en psykolog eller noe. Dere renger begge hjelp til å se klarere og bli ferdig med dette. Ensomheten som forfølger moren din er kun en illusjon som har bygd seg opp igjennom mange år, i frykt for å miste faren din som sikkert har truet lenge med å gå fra henne. Hun vil elske å kunne være selvstendig når hun får hjelp til å bli det igjen. Elske å bli fir fra tanken om ensomhet som forfølger henne. Tenk deg at du kan få se moren din smile ekte og sikkert igjen, være trygg og stabil! Det er mulig, men du må kontakte hjelp nå!

Du tenker sikkert at dette går seg til, at det ku er en fase av livet, men... En fase kan ødelegge nok, og komme tilbake igjen. Komme og gå og ødelege dere. Hvor lenge er det siden du og moren din følte dere ordentlig trygge og lykkelige? Jeg tror det var leeenge før faren din flyttet. Du har ikke skyld i at han dro, ikke i det hele tatt. Han var sikkert bare utslitt av situasjonen. Kanskje var det han som fikk kjenne på alt dette som du nå får kjene fra henne før han flyttet.

kanskje bærer moren din på problemer og sorger som hun trenger hjelp til å få løst. Du trenger jo ikke fortelle at moren din slår deg eller at du skal fytte fra henne. Du må bare be noen om hjelp, hjelp til å prate og løse problemene, komme ut av denne tunellen.

Lykke til.

Stor klem!

[Frøya*0803]

Hør her: DET ER IKKE DIN FEIL ! Det som har skjedd i familien din er det dine foreldre som står for. Det er ikke din feil!

Og de andre som har svart deg har rett; du må få hjelp til dette. Det er for vanskelig til at du kan greie å ordne det helt alene. Og det trenger du heller ikke, for det finnes mennesker som kan hjelpe deg. Snakk med legen din, eller ei helsesøster, eller kanskje søstra di?

Nå er det en stund siden du skrev dette, og jeg håper virkelig at du har fått hjelp i mellomtiden.

[Anki1971]

Kjære deg: Det er ikke din skyld at faren din har stikke eller at mora di behandler deg sånn.

Mitt råd til deg er å be om hjelp et sted hos en voksen du stoler på. Du kan ikke leve under sånne forhold... får vondt i hele meg når jeg hører hvordan du har det.. Håper virkelig du søker hjelp..

Lykke til!

Vennlig hilsen Anki