Skille seg etter et år

[Gjest Anonymous]

Selvfølgleig ikke, det er jo derfor jeg skriver det her at jeg undrer meg.

Men jeg må jo innrømme at jeg selvfølgleig gir uttrykk for overraskelse, når det er under 1 år siden jeg var i bryllup til verdens mest forelskede par.

Og at jeg ikke blir fullt så overrasket over tante og onkel, som jeg vet har kranglet i åresvis og er møkk lei av hverandre.

Var du i det aktuelle bryllup?

[Gjest Anonymous]

Klarer nesten ikke vente til neste Se og Hør og til alle "jeg synesdeterfeilinnlegg"

[Amber]

Jeg har vært gift i to år nå, og har en datter på ett og et halvt år. Vi har hatt problemer det siste året, og det har vært skikkelig tøft i perioder. For oss begge.

Det skal mye til for at jeg begynner å tenke på skillsmisse, det er et så drastisk steg, at jeg tror nok jeg er villig til å leve "ulykkelig" for å si det sånn, ganske lenge i håp om at ting forandrer seg. Mest pga datteren vår. Bare tanken på at hun skal måtte bo en uke hos meg og en uke hos pappan, på en liten leilighet, gjør at jeg nesten blir på gråten. Det vil jeg ikke!

Jeg kan ikke forstå at noen gir opp etter ett år, uansett hvor mye dere argumenterer.

Når man gifter seg bør ekteskapet være bunn solid, og tiden etterpå bør jo også være fin? Hvordan kan det begynne å skrante med en gang? Da burde man ventet!!!

[Gjest Turi]

INGEN vet hvorfor mannen min og jeg skilte oss. Flere har fått noe av fasiten fordi de har spurt. Og spurt. Og gravd. Og villet vite "hvem gikk" "hva skjedde" etc. Så de har fått brokker av sannheten og litt i tillegg, slik at de er fornøyde. Men sannheten blir beholdt i det forholdet som røyk. Ingen andre har noe med det.

Jeg kunne godt ha svart lett og ledig om en tilfeldig bekjent spurte flere år etterpå. "Nei - det funka ikke, så vi fant ut at vi skulle skilles". Hva mer trenger utenforstående egentlig å vite?

En fordel om man rett og slett slutter å bry seg, for de aller fleste er det sårt når et forhold slutter, også for den som går.

[Gjest gjesta]

Når noen skiller seg så kjenner jeg sjelden den hele og fulle grunnen. Da er det lett å tenke "de virker jo så lykkelig."

Nå skal venner av meg skilles. Jeg vet hvorfor. I dette tilfellet vet jeg akkurat hvordan og hvorfor. Ikke mange, nesten ingen utenom meg, vet alt. Jeg forstår at de skilles. Andre er kjempeforbauset, og mener at "det er synd, de virker jo som om de har det så bra" "og så de da, som nettopp har fått barn" "folk gir alt for lett opp"

Så lett er det å kritisere når man ikke aner hva man kritiserer.

Selv skal jeg prøve å tenke på det, neste gang jeg skal til å si noe slikt selv; "folk gir altfor lett opp".

[Gjest AnnbjørgL]

Det kan vel være tusenvis at grunner for at et ekteskap ryker etter 1 år. AKKURAT hvorfor er det vel bare de involverte som skjønner... Vi er forskjellige, og som vi vet kan ting forandre seg FRYKTELIG fort.

Men personlig mener jeg at om man skiller seg etter bare 1 år, kan ikke den ekteskapsinngåelsen være særlig gjennomtenkt....

[Gjest Virvar]

Jeg har ikke lest hele tråden fro den var så lang. Men jeg har likevel noen tanker om temaet.

Jeg synes det er trist at noen gir opp så fort. Ting er ikke alltid en dans på roser. Man får motgang i et forhold, og det må man prøve å jobbe med. Tror også at noen er for raske til å gifte seg.

Jeg vet ikke, jeg har ikke vært i situasjonen selv, men noe har jo gått fort fort et sted hvis man får baby sammen, og så kort tid etter gjør det slutt. Det er trist for barnet som får foreldre som ikke lenger bort sammen, eller kanskje ikke greier å være venner. Og det er trist for de som går fra hverandre. Barn trenger foreldrene sine, og da må man liksom gi litt av seg selv også for å prøve å få det til.

Jeg tror man skal leve sammen uten barn en god stund for å finne ut hvordan man fungerer sammen, før man setter barn til verden. For daa er man synes jeg forpliktet til å stille opp for de, og da er det for seint å tenke på at "hm, kanskje jeg ikke er glad i deg likevel, tror vi skiller lag jeg". Men dette er mine meninger.

[Gjest Embla s]

Jeg tror man skal leve sammen uten barn en god stund for å finne ut hvordan man fungerer sammen, før man setter barn til verden. For daa er man synes jeg forpliktet til å stille opp for de, og da er det for seint å tenke på at "hm, kanskje jeg ikke er glad i deg likevel, tror vi skiller lag jeg". Men dette er mine meninger.  

Joda, selvfølgelig er det enda mer viktig å holde sammen etter at man har fått barn, og det er lurt å kjenne hverandre før man får barn - forholdet må kunne bære dårlige dager også og tider hvor man føler at man kanskje ikke er så glad i hverandre allikevel.

Men: forhold forandres veldig av å få barn, det er vanskelig å se for seg hvordan hverdagen med barn blir, og med barn dukker det opp en mengde nye forutsetninger, frustrasjoner og utfordringer som man ikke kan anskue på forhånd.

[Cand alt]

Synes ikke det er et problem at folk gifter å skiller jeg, sånn isolert sett. Det er jo bare en formalitet uansett. Det som er virkelig ille er at de får barn i hytt og gevær uten å tenke tanken om at de skal være en familie på lang sikt.

[Gjest Poirot]

Hvorfor er det så synd at de "rakk å få barn"? Om de hadde holdt sammen i ti år og skilt seg da barnet var ni - hadde det vært mye bedre for barnet? Eller mener du at det er bedre å ikke være født enn å være skilsmissebarn :o

(håper du ikke sa til din veninne at du syns det er synd de har fått barn. Tror ikke hun er helt enig..)

Klart jeg ikke har sagt at det var synd! (Hva i all verden er det du tror om meg! )

Men jeg vet at hun sliter knallhard økonomisk nå. Når hun først skulle gifte seg i en alder av 19 og skille seg etter et år, hadde det jo ikke vært noen skade om de ikke hadde fått (et planlagt) barn i tillegg, med tanke på at hun ikke har noe utdannelse osv.

Men når barnet først er her så er det selvfølgleig velkomment.

[Gjest Embla s]

Klart jeg ikke har sagt at det var synd! (Hva i all verden er det du tror om meg! )

:oops: Vel, jeg trodde vel eeegentlig ikke at du hadde sagt det heller, var vel et retorisk utslag av "fy fy" men jeg skjønner jo hva du mener ( i teorien. Men ble litt følelsesmessig satt ut :oops: ). Du virker jo ganske ærlig, men du virker jo slett ikke slem