Når reise en langhelg uten barn?

[KatteLatte]

Jeg har lyst til å ta en tur til Barcelona for å pleie forholdet litt, uten å ha med vesla. Når mener dere de er gamle nok til å være borte fra begge foreldrene sine torsdag-søndag?

Sier ikke alderen hennes, for vil høre deres mening upåvirket av det.

[AnonymBruker]

Det finnes ikke et rett svar, da det er helt individuelt for hvert enkelte barn når de er klare for det.

Anonymous poster hash: df248...c3a

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke spedbarnstiden er den tiden hvor en reiser vekk fra barnet i flere dager for å pleie forholdet. Er forholdet liv laga, så skal en tåle denne perioden.

Minimum 1,5 år gammel, men da passet av noen som barnet kjenner GODT.

Anonymous poster hash: dc3bd...7d7

[AnonymBruker]

Vi har en på 2,5, og hadde egentlig planlagt å ha vår første barnefrie langhelg på slutten av sommeren. Nå er jeg imidlertid gravid igjen, og har termin i august, så da utgår selvsagt reiseplanene foreløpig. Men fra barnet er 2,5-3 år gammelt tenker i hvert fall jeg at det må gå helt greit at begge foreldrene er borte fra det noen dager. (selvsagt forutsatt at barnet er hos noen det kjenner godt og er trygge på. Men det tar jeg for gitt at de aller fleste foreldre sørger for )

Anonymous poster hash: bfc9a...efe

[Gjest Keikolina]

For en helg, 6 mnd.

[Rotemor]

At foreldrene er klare til å reise bort uten å bekymre seg over barnet vil jeg si er en ok målestokk.

[Gjest Magdalene]

Våre har vært rundt 6mnd første gang.

Da har de vært hos farmor, som barna kjenner godt, og som kjenner de godt.

[AnonymBruker]

Vi er endel ute hver for oss, men en langhelg til utlandet ønsker jeg vente med til barnet er språklig oppegående og kjenner personen veldig godt.

Jeg ser for meg ca 2,5-3 år.

Jeg har et ganske selvstendig barn som er veldig trygg hos andre, men jeg synes likevel alt før dette blir for tidlig om man drar begge to i flyavstand.

Et par timers kjøring blir noe annet.

Anonymous poster hash: 46fd1...8bd

[^^Belle^^]

At foreldrene er klare til å reise bort uten å bekymre seg over barnet vil jeg si er en ok målestokk.

Helt enig i dette!

Vi var borte første gang for en helg (fredag-søndag) da eldstejenta var nesten 2. Det var helt passe for oss.

Minsten var 1,5 da vi var borte en hel helg (fredag-mandag) for første gang, men for vår del kunne det ha vært før også, men vi måtte vente til jeg var ferdig med ammingen først.

[AnonymBruker]

At foreldrene er klare til å reise bort uten å bekymre seg over barnet vil jeg si er en ok målestokk.

Hmmm, sånn rundt 10 år da...?

Anonymous poster hash: 2809d...e29

[^^Belle^^]

Hmmm, sånn rundt 10 år da...?

Anonymous poster hash: 2809d...e29

Uten at jeg vet 100% hva Rotemor mente med sin kommentar, så kan jeg jo si at jeg antar at hun mente ''ikke bekymrer seg så mye at turen blir ødelagt''. Om man skal vente til man ikke bekymrer seg i det hele tatt for barna sine, så kan man aldri reise bort fra dem. Å være forelder betyr et helt liv med bekymring.

[Rotemor]

Uten at jeg vet 100% hva Rotemor mente med sin kommentar, så kan jeg jo si at jeg antar at hun mente ''ikke bekymrer seg så mye at turen blir ødelagt''. Om man skal vente til man ikke bekymrer seg i det hele tatt for barna sine, så kan man aldri reise bort fra dem. Å være forelder betyr et helt liv med bekymring.

Takk:) Det var selvsagt det jeg mente; at foreldrene er i stand til å hygge seg.

[KatteLatte]

Takk for alle svar. Vesla er 15 mnd, og det er nok ikke aktuelt før etter sommeren eventuelt. Får se hva det blir til.

[Ciara]

Vi var på langhelg nå, minstemann er 2,5 år. Det passet for oss, og det kunne helt sikkert også passet tidligere.

[Gjest Vevila]

Barnet bør være fylt 2 i alle fall synes jeg.

[AnonymBruker]

Uten at jeg vet 100% hva Rotemor mente med sin kommentar, så kan jeg jo si at jeg antar at hun mente ''ikke bekymrer seg så mye at turen blir ødelagt''. Om man skal vente til man ikke bekymrer seg i det hele tatt for barna sine, så kan man aldri reise bort fra dem. Å være forelder betyr et helt liv med bekymring.

joda, mitt poeng var bare at det er uhyre relativt. Man kan ikke la seg styre 100% av slike følelser heller. På ett etter annen tidspunkt må man også si til seg selv at "nå går det bra", uavhengig av hva "mammahjertet" føler hele tiden.

Anonymous poster hash: 2809d...e29

[^^Belle^^]

joda, mitt poeng var bare at det er uhyre relativt. Man kan ikke la seg styre 100% av slike følelser heller. På ett etter annen tidspunkt må man også si til seg selv at "nå går det bra", uavhengig av hva "mammahjertet" føler hele tiden.

Anonymous poster hash: 2809d...e29

Og det er jeg 100% enig i! Selvsagt vil det alltid være en liten stemme i bakhodet som protesterer og helst vil lime deg til barnet 24 timer i døgnet. Men det med at turen ikke blir ødelagt av savn og bekymring er en god målestokk allikevel synes jeg. Første gang jeg var borte fra eldste - både ´den første timen, den første natten og den første helgen - grudde jeg meg jo en del i forkant, nettopp fordi det var første gang. Og den første timen var jo fysisk vond. Men så blir man vant til det og da går det greit, selv om savnet er der. Det er en treningssak.

Jeg var eksempelvis borte fra eldste (hadde yngste med meg) i 10 dager da hun var 2,5, og hadde jeg ikke vært ''tvunget'' til å dra hadde jeg ikke gjort det, nettopp fordi jeg visste at jeg ikke kom til å trives etterhvert, nettopp fordi savnet ødela for meg.

[AnonymBruker]

Og det er jeg 100% enig i! Selvsagt vil det alltid være en liten stemme i bakhodet som protesterer og helst vil lime deg til barnet 24 timer i døgnet. Men det med at turen ikke blir ødelagt av savn og bekymring er en god målestokk allikevel synes jeg. Første gang jeg var borte fra eldste - både ´den første timen, den første natten og den første helgen - grudde jeg meg jo en del i forkant, nettopp fordi det var første gang. Og den første timen var jo fysisk vond. Men så blir man vant til det og da går det greit, selv om savnet er der. Det er en treningssak.

Jeg var eksempelvis borte fra eldste (hadde yngste med meg) i 10 dager da hun var 2,5, og hadde jeg ikke vært ''tvunget'' til å dra hadde jeg ikke gjort det, nettopp fordi jeg visste at jeg ikke kom til å trives etterhvert, nettopp fordi savnet ødela for meg.

og det er jo ofte ett sunnhetstegn. Problemet er jo bare at ofte er disse følelsene så utrolig sterke og rir en mor som en mare. Det er jo en grunn til at disse følelsene er så sterke, for å motvere mor til å ta vare på barnet sitt. Men jeg tenker at man ofte lar seg blinde litt av disse følelsene og hormonene også. Jeg tenker de aller fleste kan ta seg en kveld eller en tur før de faktisk gjør det. Så er det alltids de få som gjør dette FOR tidlig og de dras frem some ett ekempel, men for de aller fleste friske oppegående mennesker så går det helt fint og ta seg en tur. Som oftest er det værre for mor enn for barn, og da er det lov til å tenke litt rasjoelt og spørre seg selv er dette en reell frykt, eller lar jeg meg drive ar primære drifter og hormoner?

Anonymous poster hash: 2809d...e29

[AnonymBruker]

Første gang vi var på storbytur var barnet rett over ett år. Gikk kjempefint å være hos besteforeldrene. Han storkoset seg:) Er vel ofte verre å reise for første gang når barnet er 2,5-3. Da forstår det jo mye mer,og har større separasjonsangst tipper jeg.

Anonymous poster hash: 8f1ef...3db

[AnonymBruker]

joda, mitt poeng var bare at det er uhyre relativt. Man kan ikke la seg styre 100% av slike følelser heller. På ett etter annen tidspunkt må man også si til seg selv at "nå går det bra", uavhengig av hva "mammahjertet" føler hele tiden.

Anonymous poster hash: 2809d...e29

Det var da implesitt fra 0 mnd til 2 år... Alle innlegg dreide seg om den alderen.

At du spydig/morsomt drar inn 10 år var det eneste usaklige der.

Anonymous poster hash: d2dbe...d27