Umenneskelig press?

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt om dette er rette plass å legge dette ut, men prøver her.

Jeg er ei jente på 23 år som kjenner på det voldsomme prestasjonspresset. Vi skal liksom være og rekke så mye i dag. Utdanning, reiser, trening, kjæreste, karriere, venner og familie. Jeg er ung, men føler likevel jeg har dårlig tid til å rekke alt. :bond:Jeg føle et press til å være perfekt, hva nå enn det er, selv om jeg synes dette presset er helt idiotisk! Hvordan håndtere dere andre presset, og er det noen som kjenner seg igjen?

Anonymous poster hash: 92e1a...26d

[Gullik]

Den enkle harde måten: Fokuser på det som er viktig for deg. Presset fra andre skiter du i.

[Calleia]

Jeg skjønner godt hva du tenker. Jakten på det "perfekte" liv gjelder for mange.

Stopp opp, og tenk på hvordan DU vil ha livet ditt. Hva er det viktigste for deg? Dine ønsker og mål for fremtiden er det som betyr noe.

Ikke lev etter andres standard!

Det er ditt liv, gjør det beste ut av det, men gjør det for deg selv, ingen andre!

[AnonymBruker]

Jeg bryr meg ikke. Saueflokkmentalitet er tåpelig og ikke noe å streve etter. Dersom andre personer syns jeg er slik og sånn fordi jeg ikke har gjort den og datt med livet mitt får de bare synes det. Så kan vi andre, rasjonelle mennesker fortsette med å gjøre ting som gjør oss glade. Tror de har større problemer i livet enn jeg har.

Anonymous poster hash: bd297...242

[Nullfilter]

Bare vent til du får barn, da blir presset enda større

[Gjest PetterPanne]

Jeg vet ikke helt om dette er rette plass å legge dette ut, men prøver her.

Jeg er ei jente på 23 år som kjenner på det voldsomme prestasjonspresset. Vi skal liksom være og rekke så mye i dag. Utdanning, reiser, trening, kjæreste, karriere, venner og familie. Jeg er ung, men føler likevel jeg har dårlig tid til å rekke alt. :bond:Jeg føle et press til å være perfekt, hva nå enn det er, selv om jeg synes dette presset er helt idiotisk! Hvordan håndtere dere andre presset, og er det noen som kjenner seg igjen?

Anonymous poster hash: 92e1a...26d

Det er du som har valgt å gi etter for dette presset. Du må lære å prioritere. Det er ingen som tvinger deg til å gjøre alt sammen.

Vit også at det meste egentlig ikke betyr så mye. Det er hva du gjør det til. Men er du opptatt av å status så er du vel nødt til å gi etter for presset. Valget er ditt.

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme viset. Blir syk av det. Det er jo håpløst. Ikke rart mange blir alvorlig psykisk syke. Jeg vil ikke bry meg, men vi får jo alt dette gnidd inn i trynet hvorenn vi snur oss.

Anonymous poster hash: 31ed1...592

[sweg]

Jeg tenkte sånn også. Måtte være perfekt og leve opp til forventningene til absolutt alle. Ble skikkelig deprimert at det, led av angst og anoreksi (som fortsatt plager meg).

Nå har jeg lært meg å gi faen. Tok meg et friår etter videregående selv om alle i familien var i mot det og truet med å kaste meg ut. Det er ikke de som bestemmer, det er jeg. Har jeg lyst til å bli noe, så blir jeg det en vakker dag uansett hva folk forventer.

[AnonymBruker]

Stress ned, slett instagram, slutt å se på kim kardashian show.

Følg det som oppriktig gleder og interesserer deg, og gi faen i alt annet. Ikke bli med på en fest bare fordi du tenker at det er greit å bli sett der for å føle deg inkludert og populær, ikke kjøp en topp bare fordi du vil være pen/fashionabel for andre, ikke hig etter en utdanning bare fordi den linja er statusfyllt. Følg ditt hjerte og unngå å involvere deg i "perfekte situasjoner".
Jeg merket når jeg begynte å følge motefolk på instragram og se på reality tv som kim kardashian at jeg ble mer og mer deprimert og skammet meg over hvor uperfekt mitt liv var. Mye bedre når jeg stoppet å se på blogger, bilder, tv serier osv og banka inn i hodet at THAT SHIT IS NOT REAL.

Anonymous poster hash: 95c4d...16d

[AnonymBruker]

Den enkle harde måten: Fokuser på det som er viktig for deg. Presset fra andre skiter du i.

Helt sant. Jeg kunne ønske jeg klarte å gi litt mer faen! Det er så lett i teorien, men ikke i praksis. TS

Anonymous poster hash: 92e1a...26d

[AnonymBruker]

For meg er det veldig lett.

Valgte tidlig å stå utenfor alt dette og velger kun de tingene som passer meg.

Anonymous poster hash: 676e6...e49

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt om dette er rette plass å legge dette ut, men prøver her.

Jeg er ei jente på 23 år som kjenner på det voldsomme prestasjonspresset. Vi skal liksom være og rekke så mye i dag. Utdanning, reiser, trening, kjæreste, karriere, venner og familie. Jeg er ung, men føler likevel jeg har dårlig tid til å rekke alt. :bond:Jeg føle et press til å være perfekt, hva nå enn det er, selv om jeg synes dette presset er helt idiotisk! Hvordan håndtere dere andre presset, og er det noen som kjenner seg igjen?

Anonymous poster hash: 92e1a...26d

Bare ro deg ned. Ingen presser deg, du presser deg selv.

Anonymous poster hash: 044c5...160

[Gjest Evans]

Jeg tror det er verre å vokse opp nå, enn da jeg var ung - ennå jeg ikke er gammel. Men jeg ser at presset har vært ulikt, bare de som er 5 år yngre enn meg.

Jeg led lenge under presset og ble både fysisik og psykisk syk av det, men så kom jeg til et visst punkt hvor jeg måtte ta et valg: Ville jeg være alene med det perfekte livet mitt (det perfekte livet gikk ikke an å leve med andre ettersom ingen andre hadde holdt ut med det), eller vil jeg har en kjæreste og heller fire på krava. Jeg var 25 år og ville ha kjæreste, så da ble det sånn.

Skal du være ”perfekt” på alle områder, har du ikke mulighet til å ha et liv utenom deg selv. Så da må man nesten velge: Samliv (kjæreste, sosialt, osv) eller ”perfekt”?

For min del var det faktisk en veldig oppvekker å se at jeg faktisk hadde et reelt valg, og at jeg måtte ta valget selv. Da jeg tok det valget om å få et sosialt liv og kjæreste, betydde det også at jeg måtte bli frisk. For meg var det valget gull verdt - det gjorde livet verdt å leve.

[AnonymBruker]

Er srlv i situasjonen. Har slåty meg mer og mer til ro med at jeg er den jeg er, og at de fleste andre, faktisk ikke ser så vellykket ut. Men ja..mange brenner seg ut. Må ha best mulig råd, høy utdannelse, fin leilighet/hus, ny og dyr bil + alt man ikke trenger. Tåpelige folk.

Anonymous poster hash: 1368d...7ca

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg godt. Det beste du kan gjøre er å finne ut hva som er viktig for deg. Det er de målene som skal oppnås. Oppnår du det du ønsker, det som gjør deg lykkelig, så er du vellykket, uavhengig av hvilke forventninger andre måtte ha til deg.

Anonymous poster hash: e31f4...f3a

[Nowayback]

Just let go. Drit i alt..

[Zenobia]

Mine tanker om dette:

1) Det er DU som bestemmer i DITT liv! Ellers var det vel ikke ditt?

2) Du er FRI!! Andres normer og ønsker kan konfereres, men skal aldri mer ha makt over deg gjennom å spille på skam, frykt eller takknemlighetsgjeld.

3) Bevar gleden Gir du etter for andres forventninger, vil disse styre deg, og ikke du selv. Når du velger å gjøre noe (hvis det er vanskelig å skille mellom "gjør jeg dette fordi jeg selv vil det, eller fordi andre har plantet denne idéen hos meg"), kjenn etter: Blir du GLAD av det? (Enten av resultatet eller prosessen)

4) La livslyst drive deg, ikke andres forventinger eller definisjoner av lykke/vellykkethet.

Å være lykkelig er IKKE det samme som å være vellykket i andres øyne.

[AnonymBruker]

Jeg skriver under på dette...

Men.. hva om man klarer å drite i dette, men så ser man at man står helt alene...

Jeg er singel, og vil ha en kjæreste som jeg vet jeg ikke har sjangs på om ikke alt bli perfekt

Skal man da ta til takke med noen andre, eller innstille seg på at man må være alene resten av livet?

Alt var virkelig bedre før.....

Anonymous poster hash: b34fd...cd2

[Zenobia]

Jeg skriver under på dette...

Men.. hva om man klarer å drite i dette, men så ser man at man står helt alene...

Jeg er singel, og vil ha en kjæreste som jeg vet jeg ikke har sjangs på om ikke alt bli perfekt

Skal man da ta til takke med noen andre, eller innstille seg på at man må være alene resten av livet?

Alt var virkelig bedre før.....

Anonymous poster hash: b34fd...cd2

Vil du bli lykkelig når mye av tiden din går med til gjøremål som gjør deg perfekt (hva de nå enn består i)? Er du villig til å ta stresset det medfører, samtidig som du vet inni deg, at du egentlig er en annen? Hvem er det (den potensielle) kjæresten din elsker da? Kan du gjøre deg selv til en annen for å bli elsket som den du er?

Hvis du vil streve etter en tilnærmet uoppnålelig norm (mennesker ligger mye nærmere feilbarligheten enn perfeksjonen ), kan du jo det. Hvis du synes det er verdt det (= få, i dine øyne, drømmemannen). Skulle du finne ut at det koster mer enn det smaker, vil du endre det når begeret er fullt.

Kjør på! Men husk å bremse ned før du smeller inn i den berømte veggen.