Hva skal jeg si til sønnen min?

[AnonymBruker]

Dette er noe jeg synes er vanskelig. Det er dager jeg er helt ute av kurs. Det finnes ingen energi og jeg er fullstendig destruktiv i meg selv. Det er som tusen demoner sloss i kroppen min og jeg er ned i et sort hull. Angst, frykt og all den dritten som har kommet på mine gamle dager, mest sannsynlig som et følge av ADHD og årevis kamp mot den.

Jeg har brukt alkohol som selvmedisinering på sene kvelder, men prøver å la det være. Jeg tar concerta, av og til, og det funker noe.

De fleste dagene er gode, og jeg prisgir alle dager uten både piller og alkohol, men så kommer nedturen innemellom akkurat som en hodepine eller en omgangssyke.

Jeg har kjempet mot dette og da jeg har smugdrukket alkohol klarer jeg å holde meg oppe og i vigør med dagens gjøremål. Uten noe stimuli er jeg ganske utmattet og har ikke lyst til å gjøre noe. Tvinger meg til å lage middag, men det er i korte trekk alt. I morgen er det helt sikkert bedre og jeg er i farta igjen.

Problemet er bare at nå er sønnen min så stor at han merker jo at jeg er litt uttafor.

Hva i all verden skal jeg si? At sjela mi har det vondt i dag? For det er akkurat sånn jeg føler det, at jeg er psykisk syk i dag.. Jeg er trøtt og har lyst til å sove, men har ikke samvittighet til det, jeg er sulten, men ikke matlyst. Det er tungt å prate til og med, og jeg som ellers bare skravler.

Derfor sitter jeg her på dataen og later som jeg gjør noe fornuftig...

Men hvordan forklare dette til en tenåring som selvfølgelig foretrekker mora sånn som jeg hovedsakelig er, jeg vet bare at jeg ikke klarer, eller orke, å late som jeg er på topp når jeg ikke er det lenger.

Anonymous poster hash: 547b4...97d

[Ciara]

Får du oppfølging av lege/psykolog?

[AnonymBruker]

Det er i hvert fall ikke lurt av deg å drikke for å komme deg gjennom nedturene. Det er det absolutt siste du bør gjøre. Så fort man bruker rus for å døyve følelser er det feil bruk. Alkohol skal drikkes når du feirer eller er i godt humør, ikke for å stagge angsten.

Anonymous poster hash: b3db8...4df

[duplexx]

Hvor gammelt er barnet og hvor ofte er det med deg? Hvor mye ansvar har du?

[Ramona]

Snakk med legen din!

[AnonymBruker]

Er ikke concerta medisin man må ta regelmessig for å få full effekt? Eller?

Anonymous poster hash: 8f359...431

[palamina]

Hvorfor vil du ikke være ærlig med sønnen din? Akkurat som du må forklare at du har vondt i ryggen en dag og ikke greier å gjøre så mye kan du selvfølgelig også fortelle når du har tunge dager psykisk.

Jeg har også ADHD og har aldri lagt skjul på hvilke utfordringer det kan gi overfor ungene mine. Ikke siden de var gamle nok til å forstå til en viss grad. Det er godt å være åpen, og så fort man har sagt at dagen i dag er litt tung forsvinner litt av presset fra skuldrene. Du kan godt være en stødig trygghet for barnet ditt selv om du innrømmer dine svakere sider.

[AnonymBruker]

TS her. Enig med den alkoholdelen, derfor styrer jeg unna. Men for all del, det har til tider vært min form for selvmedisinering istedet for en haug med piller. Selv om piller er mer sosialt akseptert, i alle fall så lenge de er foreskrevet av lege. Det er bare det at legen vil dytte på piller i hue og ræva og det er jeg ikke interessert i. De fleste dagene er gode og jeg kommer meg utmerket gjennom uten noe form for stimuli, og det er det beste for meg og for alle.

Nei, disse nedturene som jeg mister all energi og krefter, kommer når ting topper seg litt for meg. Tankene koker over, og hvis det blir følelser blandet inn i kaoset blir jeg mer sliten enn om jeg hadde løpt marathon.

Conserta skal jeg, i følge legen, gå på hele tiden, men de reduserer meg så mye i alle de gode dagene. Kreativiteten blir flatet ut og jeg mister liksom meg selv.

Da jeg gikk på Ritalin ble jeg så dopet at jeg følte jeg konstant kjørte i fylla. Jeg kunne i grunn sette meg på en stol og stirre i veggen og være fornøyd med det. Da jeg klaget til legen ville han bare øke dosen?

Jeg har bedt om psykolog i flere år, men hjelpeapparatet i Norge er ikke mye å skryte av. Jeg står på venteliste nå og med litt flaks kommer jeg inn i september. Ellers kan jeg jo gå privat og betale 700 kroner timen, men det har jeg ikke mulighet til.

Jeg gjør altså ikke noe "galt". Jeg sover ikke, griner ikke og er ikke sur og sint. Men jeg vet jo at jeg ikke er tilstede slik som de andre dagene, og jeg aner ikke hvordan jeg skal forklare det til sønnen min. Det hjelper liksom ikke at jeg i tilleg til å føle skam for at jeg ikke har krefter, skal ha dårlig samvittighet for han også. Skikkelig kjipt.

Anonymous poster hash: 547b4...97d

[AnonymBruker]

Hvorfor vil du ikke være ærlig med sønnen din? Akkurat som du må forklare at du har vondt i ryggen en dag og ikke greier å gjøre så mye kan du selvfølgelig også fortelle når du har tunge dager psykisk.

Jeg har også ADHD og har aldri lagt skjul på hvilke utfordringer det kan gi overfor ungene mine. Ikke siden de var gamle nok til å forstå til en viss grad. Det er godt å være åpen, og så fort man har sagt at dagen i dag er litt tung forsvinner litt av presset fra skuldrene. Du kan godt være en stødig trygghet for barnet ditt selv om du innrømmer dine svakere sider.

Åh, denne kom etter at jeg skrev siste innlegg. Takk skal du ha. Sier du bare at du har en litt tung dag? Spør de ikke hvorfor? Jeg har hatt sort belte i å prøve å skjule dette, ikke minst å fornekte det. Men kjenner jeg er sliten av det også. Jeg ser det for meg som lettende og bare kunne si at jeg er tung i dag og få lov til å være det. Jeg vet jo at det går fort over og da er jeg i farta igjen.

Trenger du å utdype det mer eller møter du forståelse/aksept for det?

Anonymous poster hash: 547b4...97d

[palamina]

Jeg gjør altså ikke noe "galt". Jeg sover ikke, griner ikke og er ikke sur og sint. Men jeg vet jo at jeg ikke er tilstede slik som de andre dagene, og jeg aner ikke hvordan jeg skal forklare det til sønnen min. Det hjelper liksom ikke at jeg i tilleg til å føle skam for at jeg ikke har krefter, skal ha dårlig samvittighet for han også. Skikkelig kjipt.

Anonymous poster hash: 547b4...97d

Hvor gammel er han da? September er litt lenge til, og samtidig ikke.

[AnonymBruker]

Dette er noe jeg synes er vanskelig. Det er dager jeg er helt ute av kurs. Det finnes ingen energi og jeg er fullstendig destruktiv i meg selv. Det er som tusen demoner sloss i kroppen min og jeg er ned i et sort hull. Angst, frykt og all den dritten som har kommet på mine gamle dager, mest sannsynlig som et følge av ADHD og årevis kamp mot den.

Jeg har brukt alkohol som selvmedisinering på sene kvelder, men prøver å la det være. Jeg tar concerta, av og til, og det funker noe.

De fleste dagene er gode, og jeg prisgir alle dager uten både piller og alkohol, men så kommer nedturen innemellom akkurat som en hodepine eller en omgangssyke.

Jeg har kjempet mot dette og da jeg har smugdrukket alkohol klarer jeg å holde meg oppe og i vigør med dagens gjøremål. Uten noe stimuli er jeg ganske utmattet og har ikke lyst til å gjøre noe. Tvinger meg til å lage middag, men det er i korte trekk alt. I morgen er det helt sikkert bedre og jeg er i farta igjen.

Problemet er bare at nå er sønnen min så stor at han merker jo at jeg er litt uttafor.

Hva i all verden skal jeg si? At sjela mi har det vondt i dag? For det er akkurat sånn jeg føler det, at jeg er psykisk syk i dag.. Jeg er trøtt og har lyst til å sove, men har ikke samvittighet til det, jeg er sulten, men ikke matlyst. Det er tungt å prate til og med, og jeg som ellers bare skravler.

Derfor sitter jeg her på dataen og later som jeg gjør noe fornuftig...

Men hvordan forklare dette til en tenåring som selvfølgelig foretrekker mora sånn som jeg hovedsakelig er, jeg vet bare at jeg ikke klarer, eller orke, å late som jeg er på topp når jeg ikke er det lenger.

Anonymous poster hash: 547b4...97d

Jeg merker jeg blir veldig jævlig bekymret for omsorgen dette barnet får

Anonymous poster hash: a8a6d...f2c

[palamina]

Åh, denne kom etter at jeg skrev siste innlegg. Takk skal du ha. Sier du bare at du har en litt tung dag? Spør de ikke hvorfor? Jeg har hatt sort belte i å prøve å skjule dette, ikke minst å fornekte det. Men kjenner jeg er sliten av det også. Jeg ser det for meg som lettende og bare kunne si at jeg er tung i dag og få lov til å være det. Jeg vet jo at det går fort over og da er jeg i farta igjen.

Trenger du å utdype det mer eller møter du forståelse/aksept for det?

Anonymous poster hash: 547b4...97d

Jeg kan ikke skjule det, så jeg har egentlig ikke noe annet valg enn å være ærlig. Har jo forklart tidligere hva symptomene går ut på, så nå holder det å si at det er en litt vanskelig dag så vet de. Syns ikke det er noe som helst å skamme seg over.

Høres ut som du tross alt fungerer bra på de dårligere dagene dine også? Du bør virkelig senke kravene du stiller til deg selv, for jeg er sikker på at du er mer enn bra nok akkurat som du er. Bare ikke super-mamma 7 dager i uka. Det er ingen forresten!

Jeg kan ha kort lunte, hyper, surrete bommullshode, eller apatisk til tider. Men man kan ikke lære barna sine å være glad i seg selv som de er hvis man som mamma ikke aksepterer seg selv også. Alle må jobbe med seg selv og noen mer enn andre, men vi er da bra nok!

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke skjule det, så jeg har egentlig ikke noe annet valg enn å være ærlig. Har jo forklart tidligere hva symptomene går ut på, så nå holder det å si at det er en litt vanskelig dag så vet de. Syns ikke det er noe som helst å skamme seg over.

Høres ut som du tross alt fungerer bra på de dårligere dagene dine også? Du bør virkelig senke kravene du stiller til deg selv, for jeg er sikker på at du er mer enn bra nok akkurat som du er. Bare ikke super-mamma 7 dager i uka. Det er ingen forresten!

Jeg kan ha kort lunte, hyper, surrete bommullshode, eller apatisk til tider. Men man kan ikke lære barna sine å være glad i seg selv som de er hvis man som mamma ikke aksepterer seg selv også. Alle må jobbe med seg selv og noen mer enn andre, men vi er da bra nok!

Tusen takk igjen, det var gode ord og jeg skal jobbe videre med det. Jeg har absolutt vanskelig med å godta at jeg er som jeg er for jeg vil så innmari mye mer. Og jeg skal vel mer jobbe med å godta at jeg har noen dårlige dager fremfor å guffe på 24/7. Tusen hjertelig takk

Anonymous poster hash: 547b4...97d

[Ciara]

Har du familie å låne penger av til psykolog? Det er jo en skam at du skal måtte vente så lenge.

Har du mulighet til å bytte lege? Det høres ikke ut som om du har tillit til ham og forslagene hans til medisinering.

Ellers er jeg enig i at det går an å fortelle barnet at du ikke har det bra i blant, men her er det en skjør balansegang. Nå husker jeg ikke om du har skrevet hvor gammelt barnet er, men hvis du ofte sier du har det vondt kan ikke det være enkelt for et barn å forstå. Selv om han sannsynligvis forstår at du ikke har det bra uansett.

Det er bra du ikke drikker lenger. Alkohol løser overhodet ingenting, det skaper bare flere problemer - som du vet.

Og du, be om hjelp fra noen. Økonomisk eller med avlastning eller på andre måter.

[Ciara]

Er du alene om omsorgen?

[AnonymBruker]

Jeg merker jeg blir veldig jævlig bekymret for omsorgen dette barnet får

Anonymous poster hash: a8a6d...f2c

Hvorfor det? Fordi skjelsordet alkohol er nevn her? Hvis en mann tar seg et par øl en kveld så er det greit? Hvis en MOR gjør det så er det barnemisshandling? Det står ingenting her om at det er fyll og faen gjør det det da? Blir mødre dårlig selv om de har en diagnose de sliter med? Har alle barn det dårlig hvis de har syke foreldre? Har ikke barna klær, mat og kjærlighet da? Er det bedre å stappe i seg en haug med piller som mange andre mødre gjør? Lykkepiller som flater så ut følelser på mang at de ikke klarer å bry seg om barna slår seg?

Du er for DUM og det er for dumt å svare sånn som du gjør!

Anonymous poster hash: 547b4...97d

[AnonymBruker]

Barn skal ikke vokse opp hos alkoholikere.

Anonymous poster hash: f1003...af2

[AnonymBruker]

Er du alene om omsorgen?

Ja jeg er alene og det har vært mange slitsomme år, men det meste har vært bra. Det er ikke ofte jeg blir så satt ut og slapp og gutten er tenåring.

Han er snill og flink og vi har et supert forhold. Jeg har vært i kamp flere år med DPS, NAV og lege for å få hjelp. Men de ser meg som den ressursen jeg normalt er, de ser jo ikke meg når jeg har det dårlig, og de har ikke trodd på meg når jeg prøver å fortelle det. Men det er fremskritt nå og jeg ser frem til psykolog for jeg vet det er noen verktøy jeg kunne fått litt hjelp til å bruke. Ikke for at jeg noen sinne blir supermamma, jeg blir sliten, men jeg trenger også å lære meg til å slutte å kjempe mot det som Palamina så fint forklarte det over.

Derfor fant jeg det lettere å ta noen glass vin, for da kunne jeg bedøve vonde og slitne følelser. Tankene får frikvarter og jeg kunne unngå å innta sofa og få unna husarbeid. Vel og merke på dårlige dager som selvmedisinering. Jeg vil ikke det mer, men da må jeg ta følelsene og utmattheten som kommer, særlig hvis jeg er under mye press.

Men takk til deg også

Anonymous poster hash: 547b4...97d

[AnonymBruker]

Hvorfor det? Fordi skjelsordet alkohol er nevn her? Hvis en mann tar seg et par øl en kveld så er det greit? Hvis en MOR gjør det så er det barnemisshandling? Det står ingenting her om at det er fyll og faen gjør det det da? Blir mødre dårlig selv om de har en diagnose de sliter med? Har alle barn det dårlig hvis de har syke foreldre? Har ikke barna klær, mat og kjærlighet da? Er det bedre å stappe i seg en haug med piller som mange andre mødre gjør? Lykkepiller som flater så ut følelser på mang at de ikke klarer å bry seg om barna slår seg?

Du er for DUM og det er for dumt å svare sånn som du gjør!

Anonymous poster hash: 547b4...97d

Nei. Jeg reagerer ikke på at du drikker alkohol.

Jeg reagerer på hele atferden:

*** Det er dager jeg er helt ute av kurs. Det finnes ingen energi og jeg er fullstendig destruktiv i meg selv.

*** Det er som tusen demoner sloss i kroppen min og jeg er ned i et sort hull.

*** Angst, frykt og all den dritten som har kommet på mine gamle dager, mest sannsynlig som et følge av ADHD og årevis kamp mot den.

*** Jeg har brukt alkohol som selvmedisinering på sene kvelder, men prøver å la det være.

*** De fleste dagene er gode, og jeg prisgir alle dager uten både piller og alkohol, men så kommer nedturen innemellom akkurat som en hodepine eller en omgangssyke.

*** Jeg har kjempet mot dette og da jeg har smugdrukket alkohol klarer jeg å holde meg oppe og i vigør med dagens gjøremål. Uten noe stimuli er jeg ganske utmattet og har ikke lyst til å gjøre noe.

*** Tvinger meg til å lage middag, men det er i korte trekk alt.

*** Problemet er bare at nå er sønnen min så stor at han merker jo at jeg er litt uttafor.

Hva i all verden skal jeg si? At sjela mi har det vondt i dag? For det er akkurat sånn jeg føler det, at jeg er psykisk syk i dag.. Jeg er trøtt og har lyst til å sove, men har ikke samvittighet til det, jeg er sulten, men ikke matlyst. Det er tungt å prate til og med, og jeg som ellers bare skravler.

*** Derfor sitter jeg her på dataen og later som jeg gjør noe fornuftig...

Anonymous poster hash: 547b4...97d

Og å " " " selvmedisinere " " " seg selv med alkohol er ikke greit, uansett om du er mann eller kvinne.

Barn merker når mor og far drikker, selv om de ikke SER det.

De lærer å se tegnene. Se an dagsformen til mor eller far. De vet om kanskje ikke alle gjemmestedene, men de vet om de aller fleste stedene det blir gjemt alkohol.

I fryser under brød, bak microen, i tomme pappesker bakerst i matskapet. Sammen med vaskemidlene. Ogsåvidere.

Du er psykisk syk. Og jo.

Jeg er bekymret for hvordan det påvirker barnet ditt.

Anonymous poster hash: a8a6d...f2c

[AnonymBruker]

Nei. Jeg reagerer ikke på at du drikker alkohol.

Jeg reagerer på hele atferden:

Og å " " " selvmedisinere " " " seg selv med alkohol er ikke greit, uansett om du er mann eller kvinne.

Barn merker når mor og far drikker, selv om de ikke SER det.

De lærer å se tegnene. Se an dagsformen til mor eller far. De vet om kanskje ikke alle gjemmestedene, men de vet om de aller fleste stedene det blir gjemt alkohol.

I fryser under brød, bak microen, i tomme pappesker bakerst i matskapet. Sammen med vaskemidlene. Ogsåvidere.

Du er psykisk syk. Og jo.

Jeg er bekymret for hvordan det påvirker barnet ditt.

Anonymous poster hash: a8a6d...f2c

Jammen jøsseland, har jeg sagt jeg er skapdranker eller? Jeg har sagt jeg har smugdrukket, dvs, jeg setter meg ikke ned i stua med vinflaska. Heller ikke heller innpå til middagen. Er det forbudt å drikke alkohol med barn i nærheten? Står det i bebymanualen da vi føder? Så alle de som handler på polet i Norge, for ikke å snakke om milelang kø i Strømstad, har ingen av disse barn? Eller blir samtlige barn i Norges land forflyttet ut av hjemmene sine i helgene slik at foreldrene kan kose seg litt? For ikke å snakke om den økende trenden nordmenn har til å drikke i ukedagene. Hvor tror du ungene er da?

Hvis du må vite det drikker jeg aldri før sent på kvelden heller. Og langt ifra hver dag. Og jeg står opp igjen om morgen. Jeg tipper du enten er alkis selv, eller du har vokst opp med noen, eller du er kristen, for denne trekker du langt utfra konteksten i alle fall.

Forskjellen er at jeg innrømmer at jeg drikker for å selvmedisinere meg, jeg skulle heller sagt et par glass vin for å kose meg? For Gudene skal vite jeg koser meg når tanker og følelser blir litt bedøvet!

Hva med alle ungen som bytter steforeldre flere ganger, og får forskjellige stesøsken å forholde seg til? Bekymrer ikke disse deg? Krangel og bråk i hjemmet, nytt brudd osv. Unger som konstant går på nåler for ikke å irritere steforeldre? Kjefting osv... Slike ting eksisterer ikke her.

Du bør virkelig gå å bekymre deg mye mer. Du kan også ta deg en tur utenfor Norge, DA får du mange barn og bekymre deg for da?

Jeg har en diagnose, en diagnose det er helt vanlig medfører lav selvfølelse, uttmattethet, angst osv. Helt vanlig. Det er også helt vanlig at mange med denne diagnosen selvmedisinerer seg. MEN les innlegget mitt en gang til. Jeg sier selv at jeg ikke syntes det er greit, det er bare det at med litt vin fungerer jeg bedre på dårlige dager. Uten, detter jeg sammen og må ta all tankekaos og følelser som koker over av og til, og det ville hvem som helst bli utslitt av.

Og hvilken resterende adferd reagerer du på? Har du hverdager med meg? Mulig jeg har skrevet noe du har oppfattet annerledes, men adferden min kan du angivelig ikke reagere på, for den kjenner du ikke!!!

Min unge har det bedre enn de fleste, hvorfor tror du ellers jeg har drit dårlig samvittighet de dagene jeg vet jeg ikke er på topp? Jeg har drit dårlig samvittighet for de feil jeg vet jeg gjør, og jeg prøver å rette opp i de også. Du er vel en sånn feilfri mor som aldri tillater ungene dine å få skrubbsår?

En ting skal du få vite om ADHD, vi føler dobbelt så mye som andre. Dvs, vi kan bli dobbelt så sinnte, dobbelt så lei oss, dobbelt så av alt osv.. men vi ELSKER også dobbelt så mye, så ikke du vær så bekymret for min unge, overlat det til meg du. Det er jobben min å være bekymret for han. Det er en dullion andre unger du bør være mye mer bekymret over!

Anonymous poster hash: 547b4...97d