Jeg - en bitter alenemor...igjen...

[Gjest Anonymous]

Jeg har altså vært samboer i to år, og i forrige uke sprakk bomben: Han vil ikke bo sammen med oss mer. Jeg vet jo vi hadde problemer, men ikke at det var så ille at vi ikke kunne finne ut av det. Men han vil ikke mer, så da må jeg jo akseptere det, om jeg vil eller ei. :-(

Jeg har en jente på åtte år fra før. Hun tar det tungt, men på sin egen måte, med å klandre meg, moren. Det gjør hun når noe er galt, det er slik hun er. Hun må jo få reagere, men det er så tungt når det er meg hun klandrer. :cry:

Så er det det at vi må bo sammen en måned, ingen av oss har råd til en ny plass å bo med en gang, så her bor vi da - rundt og ved siden av hverandre. :-? Ikke akkurat noen ønskesituasjon.

Det verste er at jeg gruer meg så forferdelig til å være alene igjen. Jeg har vært alene før. Selvfølgelig er ikke alt like negativt, men det blir så forferdelig mange lange alenekvelder. Ikke har jeg så stort nettverk her heller.

Så her står jeg igjen da, alene, i en situasjon jeg trodde jeg var ferdig med. Selvfølgelig har jeg ting på min side, jeg har jobb og skal nok klare meg ellers. Men likevel...

Jeg er så drittlei av å bli sett på som en alenemor! Dømt som snylter på staten, en mindreverdig som ikke har rett til det som andre har: Fritid, hobbier, et liv...

Hilsen meg, en bitter alenemor. Igjen.

[Polly Ester]

Har dessverre ingenting å komme med som kan trøste deg, men...

Stakkars deg :trøste: Her har du en selv om du ikke bad om det...

[Gjest gjest1]

Uff, det er kjempeskummelt å være alene den første tiden etter å ha vært i et forhold. Og kan skjønne at det ikke kan være lett å bo sammen når dere mentalt har flyttet fra hverandre! Håper det ordner seg etter hvert, og lykke til!

[alisia4]

Skjønner at det er nedtur, og det er noe du nå må begynne å forberede deg til. Bodde sammen med x-en i flere mnd. før vi flyttet fra hverandre. Og det var slettes ingen ønske situasjon, nei.

Stikkordene her er VENNER OG FAMILIE.

Bruk dem som er rundt deg, og gi deg tid til å sørge. Det er en prosess dere må gjennom som vil ta tid.

Gjør noe du har lyst til uavhengig av din mann. Prøv å få nye venner osv. Og holde fokusen kun på deg selv og din datter. Ta henne med i denne prosessen og forklar henne hvorfor ting er blitt som det er blitt.

Flytt ut fortest mulig, om nødvendig, bo hos familie, så er det bedre enn slik det er nå.

[Gjest alene. igjen.]

Jeg har ikke familie her. Har noen få venner og jobben. Flyttet hit for å bo sammen med han, det er altfor langt hjem til at jeg kan bo der mens jeg er i jobb.

Har ikke noen utvei, må bli her.

Ikke lett å forklare jenten hvorfor det har blitt slik når jeg ikke skjønner det selv en gang. Har jo fått en forklaring, men ble ikke noe klokere. Ikke akkurat noe særlig god kommunikasjon her i huset.

Måtte bare tiden gå fort.

[Gjest Anonymous]

Huff! Dette er trist.

Jeg var alene i nesten 10 år med barn og vet hva du mener. Men jeg tror at du kommer til å få nye venner og kanskje single venner. De er lettere å forholde seg til enn de gamle vennene som er gift/samboer.

[Gjest Anonymous]

Jeg er så drittlei av å bli sett på som en alenemor! Dømt som snylter på staten, en mindreverdig som ikke har rett til det som andre har: Fritid, hobbier, et liv...

Hilsen meg, en bitter alenemor. Igjen.

Det første du bør gjøre er jo å slutte å se på deg selv som en bitter alenemor.

Et liv? Du har et barn på 8 og jobb så du greier deg. Også sier du at du ikke har et liv? Det blir fint lite konstruktivt å bebreide andre for å se på deg selv på samme måte som du selv gjør. Hva mener du med at du ikke har rett til det andre har rett til?

Opp med hodet; kom deg ut av selvmedlidenheten Folk har fikset langt verre nederlag enn å være alene om omsorgen for ett barn. Mye har med innstilling til livet å gjøre.

[Gjest she is magic]

Jøss... det er som om å lese om meg selv - nesten..

Guskå ta vare på deg selv i denne perioden du går gjennom.. Husk at du har stor verdi og verdt å elske, selv om han du bor sammen ikke ser det. Det finnes så mange der ute, hvis du vil ha en ny da..

Hvis han velger å leve et liv uten deg, da er det hans tap, ikke ditt...

for da er han en tulling..

[Gjest Anonymous]

Hmmm.... hvor bor du? Jeg er i nesten samme situasjon, bare at det er første gang jeg blir alene. Og jeg har det på akkurat samme måte, uten familie og venner, med håpløs økonomi og med behov for støtte fra noen i denne perioden.

[Sita]

[Gjest Anonymous]

Opp med hodet; kom deg ut av selvmedlidenheten Folk har fikset langt verre nederlag enn å være alene om omsorgen for ett barn. Mye har med innstilling til livet å gjøre.