Noen som har kommet seg gjennom mannens depresjon uten å bli deprimert selv?

[AnonymBruker]

Mannen min er deprimert, og har vært det lenge. Han gir absolutt ingenting av seg selv, og jeg føler meg bare i veien, og som et irritasjonsmoment. Hvis jeg prøver å sette igang en samtale om jobben, barna, livet, hvasomhelst, er det som å snakke til en vegg. Jeg får omtrent ingen respons, og ender istedet opp med å føle meg dum og til bry.

Nå har han vært sånn så lenge at jeg nesten føler at dette er den nye normalen, og jeg klarer nesten ikke å skjønne hvordan det skal bli bedre. Han suger all energi og livsglede ut av meg, og jeg føler at han drar meg med seg ned i søla.

Han har vært hos lege, og blir satt på antidepressiva neste uke, men må regne med å vente en stund på behandling hos psykolog.

Dere som har menn som er/har vært deprimerte, hvordan har dere klart å komme dere gjennom det?

Anonymous poster hash: 07801...8a2

[AnonymBruker]

Ingen?

Anonymous poster hash: 07801...8a2

[AnonymBruker]

Jeg har ikke vært der selv, men jeg har venninner som har vært der.

Det vil si: jeg har hatt venninner som har gått fra ektemannen sin på grunn av depresjon, gjentatte depresjonsepisoder, etc.

De følte seg helt jævlige av å gå fra en person som var syk.

Men de måtte det for å " redde seg selv ".

De hadde stått i det i først en måned. Så tre måneder. Så et halvt år. Så ett år. Så to år.

De deltok i terapi, fikk hjelp fra hans nærmeste familie, var tålmodige, ventet, prøvde og sto i det og sto i det.

De hadde det helt jævlig både fordi

- den de elsket hadde det fryktelig dårlig og det fryktelig lenge

- personen de hadde forelsket seg i hadde "forsvunnet" og de sto igjen med et "tomt skall"

- de ble overlatt med ansvaret som mamma OG pappa, innkjøpsskjef, kokk, privatsjåfør, håndverker, revisor, hushjelp, vaskedame OG sykepleier

- de følte de ikke kunne stille helt normale krav eller ha helt normale forventninger.

Han hentet ikke fra barnehagen, handlet nesten aldri inn mat, laget ikke middag, gjorde nesten aldri husarbeid - og når det først ble gjort så ble det gjort etter mye masing, lenge etter at han hadde lovet det og det ble ikke utført grundig

- de hørte fra venner, familie og leger at jo som sant er: depresjon er en sykdom. Akkurat som kreft.

De hadde konstant dårlig samvittighet og en ekstrem skyldfølelse. Både fordi at de ikke klarte å forholde seg til depresjonen hans. Og fordi de tenkte på å forlate en ektemann som var syk. Og det er liksom noe man bare ikke gjør

- de begynte selv å bli deprimerte.

De bekymret seg over helsa hans. Bekymret seg over fremtiden. Bekymret seg over det økonomiske. Samtidig som at savnet etter den fantastike mannen de hadde giftet seg med - bare ble større og større. De begynte å sove mindre og dårligere. Var oftere syke fra jobb på grunn av magetrøbbel, hodepine og fikk stadig influensa og omgangssyke. De gikk mye opp / ned i vekt. De sluttet å orke ting og de sluttet å ha lyst til å gjøre ting de vanligvis likte å gjøre.

Gudene skal vite at disse kvinnene prøvde - lenge.

Anonymous poster hash: d4ba9...089

[WubWub]

Jeg personlig ville ikke vært i forhold med noen dypt deprimerte. Det suger energi ut av en og negativiteten sprer seg som ondartet kreft å gjennomsyrer etterhvert alle aspekter i livet til de nærmeste pårørende tav den som lider av depresjon.

Har ingen fordommer mot deprimerte , for det er faktisk snakk om alvorlig depresjon så er det en ganske alvorlig og lei sykdom. Hovedgrunnen til at jeg ville skygget banen er fordi mange deprimerte resignerer og gir opp, det finnes ikke noe lys i enden av tunnelen og man ser på livet fra mørke og triste synsvinkler. Pga denne tiltaksløsheten er det mange deprimerte som går år ut og år inn med lite reell sannsynlighet for bedring.

Alt dette er helt uforenelig med mine holdninger og min mentalitet. Jeg er evig optimist og jeg gir aldri opp, resignerer ikke eller tenker negativt om mennesker. Så for min egen del ville jeg fadet ut av relasjonen slik at jeg ikke ble "smittet" av negativitet.

Så det er sagt har jeg aldri hatt kjærester med psykoser eller depresjoner, bare venner.

[AnonymBruker]

Jeg har erfaring med det, og fikk depresjon, angst og stressreaksjon av det selv.

Mannen min har en diagnose som kan jobbes med, og han er under behandling. Det går framover og vi ser stadig flere lyspunkter, heldigvis.

Jeg er også under behandling, og etter langvarig sykemelding er jeg delvis arbeidsfør igjen nå.

Å ha en partner som sliter psykisk gjør vondt, og jeg kan kjenne meg igjen i en del av punktene i innlegget over. Jeg tror vi er veldig heldige, for vi kommuniserer godt og har delt tanker og følelser hele tiden. Slik sett har vi faktisk styrket forholdet vårt i den vanskelige perioden. Det er lett å gå i omsorgsfella og bli mer sykepleier enn kjæreste for partneren sin. Tidvis har nok jeg vært der, men siden både han og jeg ikke har hatt det godt, så har vi på en måte måttet både gi og få omsorg, begge to.

Det er fort gjort å bli veldig selvsentrert og synes synd på seg selv når man sliter psykisk, og vi har begge snakket mye om akkurat det. Det er ikke bare ham eller bare jeg som har det vondt: den andre har det heller ikke bra. Det må vi respektere, begge to. Egentlig gjelder dette når bare den ene i forholdet er syk, også. Det å være pårørende er en utfordring, det også.

Vi har forsøkt å lage gode hverdagsminner for hverandre. Selv om en av oss kanskje egentlig har hatt mest lyst til bare å gå og legge seg, har vi gått turer sammen eller tatt små formiddagslunsjer i skogen og i parken. Man blir i alle fall ikke verre av det!

Jeg ønsker dere masse lykke til! Prøv å få mannen din på banen i lysere øyeblikk, og prøv å snakke sammen om hva dere føler. Redsel, fortvilelse, sorg, bekymringer, gleder - for oss har ingen ting vært "forbudt" å fortelle om, og tillit til hverandre er viktig.

Anonymous poster hash: ca7bc...cbe

[AnonymBruker]

Jeg er i en slik situasjon nå. Jeg har fått god hjelp av å gå til samtale med psykiatrisk sykepleier, hun lærte meg blant annet bedre måter å håndtere depresjonen hans på. Uten denne sykepleieren hadde jeg selv vært deprimert i dag.

I tillegg har jeg vært med på noen av samtalene hans med psykologen, og så går vi sammen i familieterapi.

Han tar ikke medisin, men skal begynne på det etter hvert.

Det er viktig å lære hvordan man skal takle å være pårørende til en deprimert, så jeg syns du bør ta kontakt med fastlegen din og be om hjelp til deg selv.

Hadde jeg ikke fått hjelp, hadde forholdet ikke vart, og jeg hadde blitt deprimert selv - helt sikkert!

Nå er han heldigvis på bedringens vei etter mye hard jobbing, og jeg kjenner at jeg føler meg bedre for hvert fremskritt som skjer

En depresjon trenger ikke være en dødsdom for forholdet, men det er viktig at begge to får den nødvendige hjelpen som skal til for at dere skal komme dere gjennom dette - sammen.

Anonymous poster hash: a6276...d5e

[AnonymBruker]

Mannen min er deprimert, og har vært det lenge. Han gir absolutt ingenting av seg selv, og jeg føler meg bare i veien, og som et irritasjonsmoment. Hvis jeg prøver å sette igang en samtale om jobben, barna, livet, hvasomhelst, er det som å snakke til en vegg. Jeg får omtrent ingen respons, og ender istedet opp med å føle meg dum og til bry.

Nå har han vært sånn så lenge at jeg nesten føler at dette er den nye normalen, og jeg klarer nesten ikke å skjønne hvordan det skal bli bedre. Han suger all energi og livsglede ut av meg, og jeg føler at han drar meg med seg ned i søla.

Han har vært hos lege, og blir satt på antidepressiva neste uke, men må regne med å vente en stund på behandling hos psykolog.

Dere som har menn som er/har vært deprimerte, hvordan har dere klart å komme dere gjennom det?

Anonymous poster hash: 07801...8a2

Jeg tenker at det er legitimt å stille spørsmålet:

Dersom han ikke hadde vært deprimert, hadde du da funnet deg i denne type oppførsel?

Anonymous poster hash: d4ba9...089

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det er legitimt å stille spørsmålet:

Dersom han ikke hadde vært deprimert, hadde du da funnet deg i denne type oppførsel?

Anonymous poster hash: d4ba9...089

Mja, nei. Vet ikke.

Jeg er litt ødelagt fra før, etter å ha vært sammen med en idiot av en fyr som tok helt knekken på meg, så jeg finner meg kanskje i litt mer enn jeg burde.

Men - jeg reagerer jo! Derfor blir det jo massevis av konflikter. For jeg vil jo ikke finne meg i det.

Ææh, så jævlig vanskelig. Takk for råd, dere andre også!

Anonymous poster hash: 07801...8a2

[AnonymBruker]

Jeg har det litt slik jeg også. Det går litt i perioder. Han vil ikke til psykolog, men jeg lurer på å være litt "føre var", og begynne å gå til psykolog selv.

Har noen av dere gått til psykolog pga dette? Tenker at det kan være en fordel å lære seg noen teknikker for å leve i dette.

Anonymous poster hash: 71ae5...c86

[AnonymBruker]

Jeg har det litt slik jeg også. Det går litt i perioder. Han vil ikke til psykolog, men jeg lurer på å være litt "føre var", og begynne å gå til psykolog selv.

Har noen av dere gått til psykolog pga dette? Tenker at det kan være en fordel å lære seg noen teknikker for å leve i dette.

Anonymous poster hash: 71ae5...c86

Mannen skal starte behandling hos psykolog kombinert med antidepressiva nå. Jeg gikk til psykolog etter et tidligere destruktivt forhold, og følte det hjalp det og da, men ga meg ingen teknikker til å takle denne mannen likevel.

I vårt tilfelle er det mannen som lever i en annen verden, og trenger faktisk hjelp til å snu på ting. Legen var helt klar på at det ikke er vi, men mannen, som trenger terapi.

Lykke til!

Anonymous poster hash: 07801...8a2

[AnonymBruker]

Det er bare å løpe, antidepressiva hjelper ikke en dritt.

Det er som du beskriver, de suger ut all energi og livsglede av deg.

Det finnes utallige menn som lever med sånne damer, men rådet de får fra damer er å bli, det er jo slemt å overlate en syk kvinne til seg selv må vite.

Det er ikke en depresjon han lider av, det er prinsessesyndromet. Meg meg meg hele tiden.

Mot råd er: RUN!

Anonymous poster hash: 8da0b...ca6

[AnonymBruker]

Mannen skal starte behandling hos psykolog kombinert med antidepressiva nå. Jeg gikk til psykolog etter et tidligere destruktivt forhold, og følte det hjalp det og da, men ga meg ingen teknikker til å takle denne mannen likevel.

I vårt tilfelle er det mannen som lever i en annen verden, og trenger faktisk hjelp til å snu på ting. Legen var helt klar på at det ikke er vi, men mannen, som trenger terapi.

Lykke til!

Anonymous poster hash: 07801...8a2

Jeg trenger ikke terapi jeg heller, men merker jo at dette tar litt på, så lurte på om det kanskje var lurt å begynne hos noen. Så er jeg mer rustet til å stå i dette..

Min har gått på antidepressiva, men de hadde dårlig effekt. Dermed tror han at ingen andre antidepressiva vil virke heller

Anonymous poster hash: 71ae5...c86

[AnonymBruker]

Jeg trenger ikke terapi jeg heller, men merker jo at dette tar litt på, så lurte på om det kanskje var lurt å begynne hos noen. Så er jeg mer rustet til å stå i dette..

Min har gått på antidepressiva, men de hadde dårlig effekt. Dermed tror han at ingen andre antidepressiva vil virke heller

Anonymous poster hash: 71ae5...c86

Han har helt rett!

Det eneste antidepressiva gjør er å fjerne sexlysten.

Han er ikke deprimert, han er ei sippe bare. Det er sikkert mora hans sin feil!

Anonymous poster hash: 8da0b...ca6

[AnonymBruker]

Han har helt rett!

Det eneste antidepressiva gjør er å fjerne sexlysten.

Han er ikke deprimert, han er ei sippe bare. Det er sikkert mora hans sin feil!

Anonymous poster hash: 8da0b...ca6

Mest sannsynlig. Selvom du har issues fra barndommen, har ikke alle det.

Anonymous poster hash: 71ae5...c86

[AnonymBruker]

Mest sannsynlig. Selvom du har issues fra barndommen, har ikke alle det.

Anonymous poster hash: 71ae5...c86

Jeg har ingen issues fra barndommen.

Jeg er ikke deprimert, jeg er ikke ei sippe. Og jeg bruker I alle fall ingen piller.

Be han slutte med piller som ikke gjør noe annet enn å fjerne ståpikk en hans...for det blir man I hvert fall deprimert av.

Be han stramme seg opp og slutte å være ei fjolle!

Anonymous poster hash: 8da0b...ca6

[AnonymBruker]

Jeg har ingen issues fra barndommen.

Jeg er ikke deprimert, jeg er ikke ei sippe. Og jeg bruker I alle fall ingen piller.

Be han slutte med piller som ikke gjør noe annet enn å fjerne ståpikk en hans...for det blir man I hvert fall deprimert av.

Be han stramme seg opp og slutte å være ei fjolle!

Anonymous poster hash: 8da0b...ca6

Han går ikke på piller. La oss veksle erfaringer i fred, så kan du spre holdningene dine i en egen tråd

Anonymous poster hash: 71ae5...c86

[AnonymBruker]

Jeg har ingen issues fra barndommen.

Jeg er ikke deprimert, jeg er ikke ei sippe. Og jeg bruker I alle fall ingen piller.

Be han slutte med piller som ikke gjør noe annet enn å fjerne ståpikk en hans...for det blir man I hvert fall deprimert av.

Be han stramme seg opp og slutte å være ei fjolle!

Anonymous poster hash: 8da0b...ca6

Jøss, det der hører jo ingensteds hjemme. Det hjelper ihvertfall ikke meg!

Anonymous poster hash: 07801...8a2

[AnonymBruker]

Jøss, det der hører jo ingensteds hjemme. Det hjelper ihvertfall ikke meg!

Anonymous poster hash: 07801...8a2

Nei vel. Hva er det du vil høre da?, når du ikke vil høre sannheten!

Anonymous poster hash: 8da0b...ca6

[AnonymBruker]

Piller hjalp min samboer. Men han fikk tilbakefall når han sluttet på de og nå har han ikke så veldig lyst å begynne på igjen. Vi går til psykolog sammen, men det er i hovedsak for ham vi er der. Har merket nå i det siste at jeg har slitt mer. Så får vi se om jeg klarer å bygge meg opp igjen før det går for langt.

Anonymous poster hash: 777cc...62d

[AnonymBruker]

Dere andre, har dere gått i parterapi eller i terapi for deres egen skyld? Det tærer jo på forholdet uansett, tenker jeg.

Anonymous poster hash: eff1d...c7e