Jenter med ADD / ADHD-I se hit!

[AnonymBruker]

er det vanlig å ha sinne problemer når man har add? Blir ofte fort sint og irritert av ingen grunn

Anonymous poster hash: efce1...07e

Anonymous poster hash: b0b26...444

[YogiTea]

Ja det er vanlig

[AnonymBruker]

Jeg er under utredning, og er 30 år.

Da jeg begynte å lese om ADD i jobbsammenheng, var det som om det gikk opp et lys for meg. Følte mye stemte skremmende bra.

Jeg har også alltid følt det har vært noe med meg, da med tanke på barndommen. Jeg var et veldig sært barn, som ikke klarte det sosiale i det hele tatt. Skulle så gjerne ønsket dette kunne vært oppdaget i barndommen, så hadde det spart meg for så vanvittig mye.

Anonymous poster hash: 9f823...2d8

Å få en slik diagnose gir veldig mange svar, og det har hjulpet meg veldig mye.

Jeg er 24 år og alle visste at det var noe med meg fra jeg gikk i barnehagen, og spesielt når jeg skulle over i barneskolen. Den gang het det MBD og ikke ADHD, og de fant ut at jeg ikke hadde MBD. Litt rart egentlig, siden jeg kan lese på nett at diagnosene ADHD/ADD fremkom i 1994, og jeg startet på grunnskole i '97. Det har tatt lang tid før de har begynt å ta tak i problematikken ADD i skolesammenheng, og begynt å tilrettelegge for barna som sliter med ulike vansker knyttet til dette. Jeg kjenner en gutt som er like gammel som meg, som har ADHD og skrive- og lærevansker, han ble tatt ut av timer i ungdomsskolen, og ble sterkt medisinert. Hva var utfallet? Jo, han ble sterkt stigmatisert - og mobbet. Sånn sett er jeg sjeleglad for at jeg ikke fikk diagnosen før i 2010. Det har vært en lang prosess før de har skjønt hvordan de bør jobbe med barn og unge med ADHD og spesielt ADD, jeg vet ikke egentlig helt om de er gode nok på å tilrettelegge ADD ennå. I høyskolesammenheng er de hvertfall elendige på det, men det jeg vet er at jeg får ekstra tilrettelegging på eksamen som PC og ekstra tid.

Det er veldig vanskelig å føle seg som et sort får som opplever at man trør mye feil, og som hele tiden blir misforstått, og at ingen har verken kunnskap eller erfaring til å kunne forstå deg bortsett fra psykologen din, og de som kjenner noen med det/ har det selv.

Anonymous poster hash: 6312b...dec

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig, veldig, veldig igjen. Jeg har endelig gått til fastlege for å finne ut av dette. Er blitt henvist videre og venter på time hos spesialist. Veldig spent, og håper at jeg ikke må vente for lenge.

Det er utrolig kjedelig, for jeg har følt det på denne måten i mange år. Det var ikke før nylig jeg begynte å søke rundt på nett for å finne ut av hva problemet kunne være. Jeg kjente meg ikke igjen i de vanlige ADHD-symptomene, for jeg er jo ikke hyperaktiv utad. Så kom jeg over ADD, og det var som om flere lys gikk opp for meg. Akkurat nå kan jeg ikke tenke meg noe annet enn at jeg får diagnosen. Ingen rundt meg forstår, og jeg er ofte blitt misforstått. Foreldrene mine har tatt meg for å være lat, når jeg innerst inne vet at dette ikke stemmer. Jeg har aldri hatt skrive- og lærevansker, og derfor har vel aldri denne diagnosen vært noe tema - også pga. uvitenhet. Jeg er jo "intelligent"…. Men har ekstremt store konsentrasjonsvansker som plager meg veldig, og det er ikke normalt.

Selv om jeg ikke unner noen å ha det sånn er det fint å se at man ikke er alene:)

Anonymous poster hash: 0318a...7ca

Jeg unner selvsagt heller ingen å ha det sånn som meg, men det er veldig godt å se at man ikke er alene om det og at det derfor ikke er uvanlig å føle seg misforstått.

Jeg er heller ikke hyperaktiv utad, og derfor stusser så mange når jeg sier at jeg har en slik diagnose. En venninne av meg nektet nesten for at jeg hadde det når jeg fikk diagnosen. Da tenker jeg at det er fordi alle har en sterk assosiasjon til hva ADHD er, men veldig lite kunnskap om ADD-problematikken - nettopp fordi det har vært så lite fokus på det.

Som jeg skrev i innlegget mitt over så er det veldig vanskelig å gå rundt og føle at ingen forstår deg eller at du føler at andre ser på deg som lat og du vet at det ikke stemmer, samtidig prøver man kanskje å endre på seg men blir bare skuffet når man skjønner at det ikke går. Jeg greier ikke henge med i lange diskusjoner på jobb for eksempel, jeg detter bare ut, og hadde jeg sagt det så ville mange blitt sinte og ment at jeg ikke hører hjemme i utdanningen jeg tar fordi jeg er nødt til å følge med. Jeg har ofte fått kjeft av lærere og lignende fordi jeg ikke følger med, men hadde de bare VISST og ANT hva dette dreier seg om så hadde de skammet seg for at de kjeftet på meg..

Jeg også er "intelligent" og mange ser på meg som smart osv osv. Men grunnen til at de ser meg slik er fordi jeg er nødt til å ha visse rammer for meg selv for at jeg skal kunne henge med i hverdagen.

Å lese disse punktene som jeg skrev i HI er nesten som å lese om min personlighet, det gir så utrolig mange svar. Men jeg er så utrolig lei meg for at så mange ikke aner hva det betyr eller hvordan det er for et menneske å ha det slik. Hvis man ikke greier å henge med på ting som blir sagt, eeh da er du treig og vi ler av deg. Spesielt vanskelig er det å ha det sånn når man attpåtil har et sterkt følelsesliv og tar til seg negative ting som blir sagt, også fordi man er så vant med å få negative kommentarer på at man ikke henger med osv.

Anonymous poster hash: 6312b...dec

[AnonymBruker]

Alle har ADHD-symptomer. Bare i mindre grad enn de som faktisk har ADHD.

Du får ikke problemer med lappen med mindre du har problemer som gjør at du er farlig i trafikken. Og det er jo bra.

Anonymous poster hash: cc480...e0c

Jepp, det finnes lovhjemler rundt dette Hvis man har ADHD/ADD-diagnose så er man pliktig til å levere legeattest når man søker om førerkort til Vegvesenet. Men man får førerkortet så sant man ikke er farlig i trafikken, slik du skriver.

Anonymous poster hash: 6312b...dec

[AnonymBruker]

er det vanlig å ha sinne problemer når man har add? Blir ofte fort sint og irritert av ingen grunn

Anonymous poster hash: efce1...07e

Ja, det er vanlig.

Jeg har alltid hatt mye temperament, blir fort sint og irritert, og blir spesielt sint hvis jeg føler meg misforstått o.l.

Sinnet mitt har særlig gått utover mine foreldre. Som jeg skriver i HI så er det vanlig med emosjonelle vansker og det har jeg.

Anonymous poster hash: 6312b...dec

[AnonymBruker]

Noen av dere som har gode erfaringer med medisiner, ift oppmerksomhetssvikt?

Anonymous poster hash: 6312b...dec

[AnonymBruker]

er det vanlig å ha sinne problemer når man har add? Blir ofte fort sint og irritert av ingen grunn

Anonymous poster hash: efce1...07e

Ja, det kan jeg skrive opp på. Var en drøm å begynne på ritalin og ikke klikke fullstendig for små ting. Ikke ha lyst til å gå å legge seg midt på dagen og få mye større tålmodighet. Har alltid vært rotete og de gangene jeg har gjort lekser eller øvd til en prøve kan jeg sikkert telle på en hånd. Men kom ut av skolen med karakterer midt på treet. Fikk diagnosen når jeg var 30. Jeg har jobb, men blir så fort lei.

Anonymous poster hash: 76319...ab0

[AnonymBruker]

Ja, det kan jeg skrive opp på. Var en drøm å begynne på ritalin og ikke klikke fullstendig for små ting. Ikke ha lyst til å gå å legge seg midt på dagen og få mye større tålmodighet. Har alltid vært rotete og de gangene jeg har gjort lekser eller øvd til en prøve kan jeg sikkert telle på en hånd. Men kom ut av skolen med karakterer midt på treet. Fikk diagnosen når jeg var 30. Jeg har jobb, men blir så fort lei.

Anonymous poster hash: 76319...ab0

Er du uttalt hyperaktiv?

Tenker på ift Ritalin, siden jeg prøvde ut det, men ble deprimert av det. Og jeg er ikke hyperaktiv.

Anonymous poster hash: 6312b...dec

[AnonymBruker]

når jeg kutter kraftig ned på alt som har masse smak, altså, erstatter det meste med vann, og spiser såkalt sunn mat, blir dette faktisk borte.. mye av det. jeg vet ikke, men mulig sukker, karbohydrater og e- stoffer får hjernen våres til å reagere som om det skulle vært noe rusmiddel?

Anonymous poster hash: a91d6...d25

Jeg tror jeg fant noe som var litt interessant:

http://www.neurozym.com/?Mode=Meny&HovedMenyId=744&UnderMenyId1=785&ThisMenyId=785

Hadde virkelig vært en stor omveltning i livet om endring av kosthold kunne gjort slik at symptomene viste seg i drastisk mye mindre grad

Anonymous poster hash: 6312b...dec

[AnonymBruker]

ADHD er no dritt. Alle andre mennesker virker som roboter - de gjør det de skal, lærer det de skal og tenker før de gjør eller sier noe. Det virker som de har noen innebygde instrukser for livet som jeg ikke har. Selv om jeg er lærelysten, engasjert og godhjertet fremstår jeg som lat, uinteressert og frekk. Det blir enda verre når alle forbinder ADHD med utvendig hyperaktivitet og ikke forstår at det finnes en haug med andre symptomer som kan være minst like hemmende, selv om de er mindre synlige.

Psykologen min beskrev ADHD som at "ting enten er for mye eller for lite" Det synes jeg er en enkel, god oppsummering - enten er ting så spennende og gøy at jeg tror jeg skal sprekke, eller så er de så kjedelige at jeg sovner. Eller jeg kan legge framtidsplaner én dag og være positiv og bombesikker på at det kommer til å skje, før jeg våkner opp morgenen etter og bare føler for å gi opp.

Men det er fint å lese om andres erfaringer og hvilke grep dere tar for å få orden på livet. Det skal jo være mulig, selv om det iblant ikke virker sånn.

Anonymous poster hash: 94359...275

[AnonymBruker]

ADHD er no dritt. Alle andre mennesker virker som roboter - de gjør det de skal, lærer det de skal og tenker før de gjør eller sier noe. Det virker som de har noen innebygde instrukser for livet som jeg ikke har. Selv om jeg er lærelysten, engasjert og godhjertet fremstår jeg som lat, uinteressert og frekk. Det blir enda verre når alle forbinder ADHD med utvendig hyperaktivitet og ikke forstår at det finnes en haug med andre symptomer som kan være minst like hemmende, selv om de er mindre synlige.

Psykologen min beskrev ADHD som at "ting enten er for mye eller for lite" Det synes jeg er en enkel, god oppsummering - enten er ting så spennende og gøy at jeg tror jeg skal sprekke, eller så er de så kjedelige at jeg sovner. Eller jeg kan legge framtidsplaner én dag og være positiv og bombesikker på at det kommer til å skje, før jeg våkner opp morgenen etter og bare føler for å gi opp.

Men det er fint å lese om andres erfaringer og hvilke grep dere tar for å få orden på livet. Det skal jo være mulig, selv om det iblant ikke virker sånn.

Anonymous poster hash: 94359...275

Jeg får også ofte følelsen av å ville gi opp

Men du har ADHD altså med hyperaktivitet? Det er nesten så jeg skulle ønske jeg var hyperaktiv i tillegg og hadde den type symptomer som alle forbinder med ADHD, sånn at folk skjønte litt mer, for det virker som allmennkunnskapen er mye bredere akkurat når det gjelder en "ren" ADHD-diagnose. Er man ikke hyperaktiv så skjønner folk liksom ingen ting, selv om man sier at man har ADD.

Er så nysgjerrig på hvilke medisiner de som har samme symptomer som meg, bruker. Skulle gjerne visst om det fantes medisin som hjelper mot "mentalt tåkethet", sen prosessering og at man kunne få et bedre sosialliv. Jeg er jo meg og ADD er jo nesten en del av personligheten min selv om jeg er mye mer enn en ADD-diagnose, men jeg skulle så inderlig ønske at jeg fungerte bedre i sosiale sammenhenger. Det er så mange som synes jeg er rar, selv om jeg ikke er det

Anonymous poster hash: 6312b...dec

[AnonymBruker]

ADHD er no dritt. Alle andre mennesker virker som roboter - de gjør det de skal, lærer det de skal og tenker før de gjør eller sier noe. Det virker som de har noen innebygde instrukser for livet som jeg ikke har. Selv om jeg er lærelysten, engasjert og godhjertet fremstår jeg som lat, uinteressert og frekk. Det blir enda verre når alle forbinder ADHD med utvendig hyperaktivitet og ikke forstår at det finnes en haug med andre symptomer som kan være minst like hemmende, selv om de er mindre synlige.Psykologen min beskrev ADHD som at "ting enten er for mye eller for lite" Det synes jeg er en enkel, god oppsummering - enten er ting så spennende og gøy at jeg tror jeg skal sprekke, eller så er de så kjedelige at jeg sovner. Eller jeg kan legge framtidsplaner én dag og være positiv og bombesikker på at det kommer til å skje, før jeg våkner opp morgenen etter og bare føler for å gi opp. Men det er fint å lese om andres erfaringer og hvilke grep dere tar for å få orden på livet. Det skal jo være mulig, selv om det iblant ikke virker sånn. Anonymous poster hash: 94359...275

Helt personlig, så synes jeg at de fleste jeg kjenner som har vist seg å ha ADHD/ Add ofte er litt mer interessante enn andre. Jeg tror at vi har lett for å finne hverandre, selv før vi får diagnose. Jeg fremstår ikke som frekk, men ofte som litt småsjenert og tilbakeholden, men iblant også som energisk, morsom og sjarmerende, alt etter settingen og hvem det er jeg møter. Burde nok hatt et slags serviceyrke, da jeg har vært populær blant kundene og fått godt ry, når jeg har drevet med dette, men burde nok kombinert dette med noe innen utdanningen jeg har nå.

Sliter litt med å holde orden på sakene mine og er smårotete fordi jeg har så mange ting jeg gjerne vil drive på med, har alltid et jern i ilden. Etter at jeg ble voksen har jeg lært meg å gjøre ferdig prosjektene jeg har begynt på, ved at jeg også har et par små sideprosjekter samtidig.

Men jenter, jeg har et spørsmål: Er dere også slik at dere kommer best overens med menn og gutter?

Jeg gjør det og mange synes jeg er litt " gutteaktig" Tror det har noe med at jeg ikke orker så mye smalltalk og ikke legger for dagen en sånn glødende interesse for andres liv, selv om jeg er interessert i hvordan de har det - jeg spør bare lite om livene til andre, og kan nok derfor virke litt mer uinteressert enn andre damer/ jenter.

Anonymous poster hash: bf921...397

[Doroline]

Jeg har også ADHD og jeg kjenner meg også igjen i det de fleste av dere skriver! Vil gjerne henge med i denne tråden, er så godt å høre erfaringene deres og spennende å se videre om noen av dere har medisiner/kosthold/tips som funker. Jeg for min del er veldig skeptisk til ritalin.

Også er det ganske interessant å lese at de fleste her opplever å mangle denne hyperaktive delen. For det var terapeuten min som var den første og hittil eneste som har pratet om akkurat dette.. (altså ADHD og jentesymptomer) Hun sa også at jenter har en annen form for hyperaktivitet. Man kan være hyperaktiv i tankegangen, hyperseksuell også videre- Så jeg er faktisk hyperaktiv, selv om veldig mange mennesker opfatter meg som ekstremt rolig. Men det er bare fordi det skjer så utrolig mye i hodet mitt til en hver tid, at jeg har vanskeligheter med å henge med. Og dermed holder kjeft istedet. For det å ha mye kaos i hodet, sammen med sterke følelser, og tidligere episoder med sosial klossethet har ført at jeg ofte blir stille når jeg ikke er sammen med folk jeg er helt trygg på.. Jeg har også denne "rokkefoten" som jeg kaller det, at når jeg skal tenke eller konsentrere meg så er det en eller annen kroppsdel som rykker eller fikler..

For min del ble jeg veldig overasket over at jeg var hyperaktiv. Og siden jeg aldri har blitt oppfattet som hyperaktiv gjorde det at jeg ikke fikk diagnosen før jeg ble 20, noe jeg synes er veldig trist og kjipt. Tenk hvor mye lettere hele ungdomstiden og barndommen min hadde vært! Nesten så jeg begynner å grine av det.. Folk ser for seg den typiske ADHD-ungen som løper rundt, prater superfort osv. Men sannheten er at det er svært få jenter som får dette symptomet på den måten. Hyperaktiviteten vår er ofte annerledes. Og som dere andre er det mange som ikke tror på meg at jeg har ADHD, og sier at det er en mote for tiden. Eller at det blir gjort en overdiagnostisering. Og det er bare superfrustrende, og kjipt å måtte forklare og føle at man ikke blir trodd.

Endret 19. april 2015 av Doroline

[AnonymBruker]

Jeg får også ofte følelsen av å ville gi opp

Men du har ADHD altså med hyperaktivitet? Det er nesten så jeg skulle ønske jeg var hyperaktiv i tillegg og hadde den type symptomer som alle forbinder med ADHD, sånn at folk skjønte litt mer, for det virker som allmennkunnskapen er mye bredere akkurat når det gjelder en "ren" ADHD-diagnose. Er man ikke hyperaktiv så skjønner folk liksom ingen ting, selv om man sier at man har ADD.

Er så nysgjerrig på hvilke medisiner de som har samme symptomer som meg, bruker. Skulle gjerne visst om det fantes medisin som hjelper mot "mentalt tåkethet", sen prosessering og at man kunne få et bedre sosialliv. Jeg er jo meg og ADD er jo nesten en del av personligheten min selv om jeg er mye mer enn en ADD-diagnose, men jeg skulle så inderlig ønske at jeg fungerte bedre i sosiale sammenhenger. Det er så mange som synes jeg er rar, selv om jeg ikke er det

Anonymous poster hash: 6312b...dec

Jeg har kombinert type, men var veldig sjenert som barn og ville så gjerne oppføre meg, så hyperaktiviteten ble til fikling, sitte urolig på stolen og gå på do flere ganger i timen i stede for den hypre og bråkete oppførselen man finner hos typiske ADHD-barn.

Heldigvis virker det som tidene forandrer seg. For en stund siden gikk jeg på et kurs og i løpet av de første dagene tok kurslederen meg til siden og sa at han skjønte at jeg hadde ADHD og at jeg godt kunne ta meg noen friheter hvis jeg trengte det. Det var helt fantastisk å bli møtt med en sånn forståelse og slippe å skamme meg, unnskylde meg og holde meg i skinnet hele tiden, som jeg måtte da jeg gikk på skolen. Jeg liker å tro at han er en moderne lærer og at flere i dag har fått samme opplæring.

Det er nok ikke uvanlig å bli sett på som litt rar hvis man har ADHD, men det trenger jo ikke være noe negativt. Det har hjulpet mye for min del å godta de trekkene ved meg selv og tenke at folk stort sett bare synes det er morsomt og sjarmerende. Når man hele livet har fått høre at man må skjerpe seg blir det lett sånn man snakker til seg selv også, selv om det er utrolig lite konstruktivt.

Helt personlig, så synes jeg at de fleste jeg kjenner som har vist seg å ha ADHD/ Add ofte er litt mer interessante enn andre. Jeg tror at vi har lett for å finne hverandre, selv før vi får diagnose. Jeg fremstår ikke som frekk, men ofte som litt småsjenert og tilbakeholden, men iblant også som energisk, morsom og sjarmerende, alt etter settingen og hvem det er jeg møter. Burde nok hatt et slags serviceyrke, da jeg har vært populær blant kundene og fått godt ry, når jeg har drevet med dette, men burde nok kombinert dette med noe innen utdanningen jeg har nå.

Sliter litt med å holde orden på sakene mine og er smårotete fordi jeg har så mange ting jeg gjerne vil drive på med, har alltid et jern i ilden. Etter at jeg ble voksen har jeg lært meg å gjøre ferdig prosjektene jeg har begynt på, ved at jeg også har et par små sideprosjekter samtidig.

Men jenter, jeg har et spørsmål: Er dere også slik at dere kommer best overens med menn og gutter?

Jeg gjør det og mange synes jeg er litt " gutteaktig" Tror det har noe med at jeg ikke orker så mye smalltalk og ikke legger for dagen en sånn glødende interesse for andres liv, selv om jeg er interessert i hvordan de har det - jeg spør bare lite om livene til andre, og kan nok derfor virke litt mer uinteressert enn andre damer/ jenter.

Anonymous poster hash: bf921...397

Samme her. Det er ikke fordi jeg ikke liker jenter, men synes det er vanskelig å skjønne de sosiale spillereglene. I tillegg til evigvarende samtaler om ekser, følelser, forhold osv. Det er sååå kjedelig.

Anonymous poster hash: 94359...275

[AnonymBruker]

Jeg har kombinert type, men var veldig sjenert som barn og ville så gjerne oppføre meg, så hyperaktiviteten ble til fikling, sitte urolig på stolen og gå på do flere ganger i timen i stede for den hypre og bråkete oppførselen man finner hos typiske ADHD-barn.

Heldigvis virker det som tidene forandrer seg. For en stund siden gikk jeg på et kurs og i løpet av de første dagene tok kurslederen meg til siden og sa at han skjønte at jeg hadde ADHD og at jeg godt kunne ta meg noen friheter hvis jeg trengte det. Det var helt fantastisk å bli møtt med en sånn forståelse og slippe å skamme meg, unnskylde meg og holde meg i skinnet hele tiden, som jeg måtte da jeg gikk på skolen. Jeg liker å tro at han er en moderne lærer og at flere i dag har fått samme opplæring.

Det er nok ikke uvanlig å bli sett på som litt rar hvis man har ADHD, men det trenger jo ikke være noe negativt. Det har hjulpet mye for min del å godta de trekkene ved meg selv og tenke at folk stort sett bare synes det er morsomt og sjarmerende. Når man hele livet har fått høre at man må skjerpe seg blir det lett sånn man snakker til seg selv også, selv om det er utrolig lite konstruktivt.

Samme her. Det er ikke fordi jeg ikke liker jenter, men synes det er vanskelig å skjønne de sosiale spillereglene. I tillegg til evigvarende samtaler om ekser, følelser, forhold osv. Det er sååå kjedelig.

Anonymous poster hash: 94359...275

Kommer også bedre overens med gutter. Jeg har lite vennine, men greie kollegaer som bare er gutter. Er bare gutter der jeg jobber.

Anonymous poster hash: 76319...ab0

[AnonymBruker]

Er du uttalt hyperaktiv?

Tenker på ift Ritalin, siden jeg prøvde ut det, men ble deprimert av det. Og jeg er ikke hyperaktiv.

Anonymous poster hash: 6312b...dec

Er ikke hyperaktiv, men føler lett at jeg kan være rett frem når jeg snakker. Så jeg holder som regel kjeft så godt jeg kan, så blir tatt for å være sjenert. Men liker best å holde kjeft så jeg ikke blir stemplet som dum.

Anonymous poster hash: 76319...ab0

[AnonymBruker]

Er ikke hyperaktiv, men føler lett at jeg kan være rett frem når jeg snakker. Så jeg holder som regel kjeft så godt jeg kan, så blir tatt for å være sjenert. Men liker best å holde kjeft så jeg ikke blir stemplet som dum.

Anonymous poster hash: 76319...ab0

Haha, samme her.

Men ofte driter jeg i det og sier det jeg tenker.

Anonymous poster hash: 6312b...dec

[AnonymBruker]

Det å sitte på et bibliotek og jobbe med oppgaver for eksempel er jo helt umulig... Greit nok å sitte alene ved et bord, men med det samme jeg sitter med andre studiekamerater som skravler ved siden av så greier jeg ikke å konsentrere meg overhodet. Detter hele tiden ut av det jeg holder på meg, og jeg trenger å konsentrere meg om en ting over tid for å kunne gjøre jobben fullstendig. Bruker også kjempelang tid på å komme inn igjen i det jeg holdt på med, når jeg har blitt forstyrra/avbrutt.

Og så blir jeg i tillegg sint på de innvendig (gir ikke uttrykk for det) fordi de ikke kan holde kjeft... Men de har det jo ikke som meg Bruker veldig mye energi på å miste konsentrasjonen, både pga innvendig frustrasjon og fordi jeg bruker masse ressurser på å prøve å få hjernen til å fungere på tross av forstyrrelser hele tiden.... Åhh

Anonymous poster hash: 6312b...dec

[AnonymBruker]

Innlegget over er forresten fra meg, TS.

Anonymous poster hash: 6312b...dec