Jenter med ADD / ADHD-I se hit!

[AnonymBruker]

Jeg har ADHD-I (ADD - kaller det egentlig bare ADD da jeg føler at mange assosierer ADHD med noe helt annet enn hva jeg sliter med) og føler veldig ofte at det for andre er vanskelig å forstå seg på meg, og at jeg ikke har noen til å snakke med om det som er mine utfordringer. Lurer veldig på om det er mange som kjenner seg igjen i det samme som jeg har problemer med.

Det er særlig i arbeidsliv og sosialliv at jeg opplever disse utfordringene, og at andre ikke helt klarer å forstå seg på meg. At jeg ofte ikke "henger helt med" i ulike situasjoner har også gjort at jeg har fått dårlig selvtillit, da disse daglige tilbakemeldingene jeg har fått (som ikke nødvendigvis er ondsinnede), har gjort at jeg har tatt til meg det negative og at jeg hele tiden tenker negativt om meg selv.

Jeg er medlem i ADHD-Norge, og fant noe jeg syntes var kjempeinteressant, og her var det mye jeg kunne kjenne meg igjen i. Da spesielt disse punktene:

(ADHD uoppmerksom type/ ADHD-I)

- Manglende initiativ

- Dagdrømming

- Passivitet/ lavt aktivitetsnivå

- "Sluggish cognitive tempo" (sen prosessering)

- Oppmerksomhetssvikt;

- Lett distrahert, mentalt "foggy"/ "tåkete"

- Ikke impulsiv (per definisjon)

- Sosial klossethet

"Sluggish cognitive tempo", i tillegg til oppmerksomhetsvansker;

- virker søvnig - dagdrømmer - glemsom - lett forvirret - underaktiv - kommer ikke i gang - bruker lang tid på å oppfatte og handle - sen prosessering.

Har ofte også:

Lærevansker, emosjonelle vansker, sosiale problemer

Må skilles fra: depresjon, søvnvansker, traumatisering, rus, feilernæring.

Noen som kan kjenne seg igjen i dette?

Anonymous poster hash: 6312b...dec

[AnonymBruker]

Jeg er altså IKKE hyperaktiv også derfor mange ikke helt skjønner meg, fordi det er så vanskelig å "se".

Anonymous poster hash: 6312b...dec

[AnonymBruker]

Kan også nevne at jeg er 24 år.

Anonymous poster hash: 6312b...dec

[AnonymBruker]

Jeg har ADD (dvs. jeg må diagnoseres på ny nå pga flytting) og jeg kjenner meg igjen i mye av dette. Jeg har også Asperger, og det er noe overlapping med symptomer.

Husk å gi deg selv en klapp på skulderen! Tenk alle de usynlige utfordringene du har. Og likevel jobber du så hardt for å nå krav som er satt for folk uten disse utfordringene! Og på tross av dette, så klarer du det så bra!! Hadde utfordringene dine vært synlige som blåmerker, rullestol og resultater i blodprøver, hadde folk sett alle svære hinderne du måtte klatre over - hele tiden, mens alle andre bare kunne gå over litt steiner her og der, så hadde folk vært kjempeimponerte

Anonymous poster hash: cc480...e0c

[Gjest Gaea]

Jeg har nesten garantert ADHD-I (ble utredet som barn/tenåring med usikkert resultat, men da var jeg ikke helt ærlig mtp. i hvor stor grad jeg slet med ting). Jeg har lenge oversett det og ikke gjort noe for å forbedre situasjonen, da jeg trodde det kun gikk på konsentrasjon og hukommelse, noe jeg har klart å leve med. Men har nylig funnet ut at man er mer utsatt for andre plager som jeg faktisk har også, så nå tenker jeg å utredes på nytt og deretter følge anbefalt behandling.

Personlig kjenner jeg meg igjen på alle punkter, unntatt ''ikke impulsiv''. Har også en sterk søvnforstyrrelse og lett grad depresjon/påbegynnende angst, så det har vel sannsynligvis en sammenheng.

Har du gjort noen endringer etter du fant ut at det var dette du hadde, medisinering og/eller annet?

[Rosaboble15]

Kjenner meg igjen i mye av dette ja. Egentlig kan jeg kjenne meg igjen i alle punktene. Har snakket om legen med det, men det er ikke så lett å få en utredning her, så da er det jo ikke så mye man får gjort.

[YogiTea]

Har og ADD som HI. Kjenner meg helt igjen. Og ingen forstår:) bortsett fra andre som har d slik og.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke fått diagnosen enda men fastlegen har sendt henvisning til dps og venter svar på henvisning enda, mistenker at jeg har add. Hvor lenge tar det før man får svar på henvisning?

Anonymous poster hash: efce1...07e

[AnonymBruker]

Jeg har ADD (dvs. jeg må diagnoseres på ny nå pga flytting) og jeg kjenner meg igjen i mye av dette. Jeg har også Asperger, og det er noe overlapping med symptomer.

Husk å gi deg selv en klapp på skulderen! Tenk alle de usynlige utfordringene du har. Og likevel jobber du så hardt for å nå krav som er satt for folk uten disse utfordringene! Og på tross av dette, så klarer du det så bra!! Hadde utfordringene dine vært synlige som blåmerker, rullestol og resultater i blodprøver, hadde folk sett alle svære hinderne du måtte klatre over - hele tiden, mens alle andre bare kunne gå over litt steiner her og der, så hadde folk vært kjempeimponerte

Anonymous poster hash: cc480...e0c

Takk for oppmuntringen! Det er akkurat slik jeg ofte føler det, at andre har det liksom "så enkelt", mens jeg må takle alt sammen med de utfordringene jeg har og at folk ikke vet hvordan ting er for meg. Føler ofte på at jeg må tilpasse meg et system som er lagt opp til "normaltfungerende" mennesker, og at jeg faller litt utenfor der. Sånn er det jo nesten nødt til å bli, for det finnes så mange usynlige diagnoser her i verden, men samtidig føler jeg at jeg skulle så inderlig ønske at alle bare hadde visst og forstått - som for eksempel når jeg ikke får med meg beskjeder. Det er ikke vits i å irettesette meg for at en ting ikke har blitt gjort fordi jeg ikke fikk med meg beskjeden, for det fører kun til at jeg får dårligere selvtillit.

Jeg har nesten garantert ADHD-I (ble utredet som barn/tenåring med usikkert resultat, men da var jeg ikke helt ærlig mtp. i hvor stor grad jeg slet med ting). Jeg har lenge oversett det og ikke gjort noe for å forbedre situasjonen, da jeg trodde det kun gikk på konsentrasjon og hukommelse, noe jeg har klart å leve med. Men har nylig funnet ut at man er mer utsatt for andre plager som jeg faktisk har også, så nå tenker jeg å utredes på nytt og deretter følge anbefalt behandling.

Personlig kjenner jeg meg igjen på alle punkter, unntatt ''ikke impulsiv''. Har også en sterk søvnforstyrrelse og lett grad depresjon/påbegynnende angst, så det har vel sannsynligvis en sammenheng.

Har du gjort noen endringer etter du fant ut at det var dette du hadde, medisinering og/eller annet?

Så godt å se at jeg ikke er alene om problematikken! Jeg tror man vil ha mye igjen for å få utredning og diagnose, da man ofte får en del mer tilrettelegging enn om man ikke har noe diagnose å vise til.

Ja det er nok mange ulike symptomer under samme diagnose / underdiagnoser innenfor ADHD-I, det er vel mange jenter med diagnosen som er uttalt impulsive. Mamma og pappa er impulsiv, men jeg mener at jeg ikke er det fordi jeg ikke kan kjenne meg igjen i hva som defineres å være impulsiv. Tenker at de opplever meg som impulsiv fordi jeg har sosiale og emosjonelle vansker som gjør at jeg i relasjon med foreldrene mine alltid har vært veldig hissig. Men jeg er veldig tilbakeholden og rolig ellers og klarer f.eks nesten ikke å avbryte en samtale for å si noe jeg vil si.

Jeg har et stort ønske om å ha en psykolog som kan hjelpe meg med tankesettet mitt, det har jeg per dags dato ikke hatt ennå. Jeg har hatt psykolog men opplevd at fokuset har vært på medisin og at jeg ikke får det jeg ber om. Jeg har vært på utprøving av flere typer medisin, Ritalin ble jeg forferdelig deprimert av veldig fort. Opplevde vel litt virkning av Metamina, men så fant jeg ut at medisin er noe jeg helst vil leve uten. Som eksempel på at jeg mener at jeg fungerer bra uten så kan jeg si at jeg har B i snitt fra forrige studieår.

Når det gjelder depresjon/angst så har jeg et veldig aktivt følelsesliv; jeg har lett for å føle på negative tanker, men samtidig har jeg ennå ikke opplevd å være veldig depressiv (utenom da jeg gikk på Ritalin). Jeg er mye styrt av følelsene mine og de kan fort påvirke hverdagen min, men det er ikke sånn at jeg ikke kan gå på jobb o.l.

Hvilken medisin/behandling tenker du vil være aktuell for deg?

Kjenner meg igjen i mye av dette ja. Egentlig kan jeg kjenne meg igjen i alle punktene. Har snakket om legen med det, men det er ikke så lett å få en utredning her, så da er det jo ikke så mye man får gjort.

Veldig godt å se at det er flere som kjenner seg igjen. Jeg vet jo at det er mange jenter med ADD men selv om man har samme diagnose så er det så mange ulikheter i det likevel.

Du må bare kjøre på og si at du vil bli henvist til nevropsykologisk senter. Jeg ble henvist til Oslo og fikk min utredning der.

Har og ADD som HI. Kjenner meg helt igjen. Og ingen forstår:) bortsett fra andre som har d slik og.

Godt at jeg ikke er alene om å føle at ingen forstår! Kjenner veldig mye på det sosio-emosjonelle i hverdagsliv som arbeid og fritid. Føler ofte at jeg ikke helt henger med i både det sosiale og de arbeidsoppgavene som skal gjøres på jobb. Det er veldig ødeleggende for selvtilliten å hele tiden føle at andre synes du er treig, dum etc.

Jeg har ikke fått diagnosen enda men fastlegen har sendt henvisning til dps og venter svar på henvisning enda, mistenker at jeg har add. Hvor lenge tar det før man får svar på henvisning?

Anonymous poster hash: efce1...07e

Jeg vet ikke hvor lang tid det tok før jeg fikk svar på henvisning, men jeg antar ca 1-3 måneder kanskje.

Når jeg fikk diagnosen så følte jeg på en sånn enorm lettelse, jeg fikk liksom svar på hvorfor ting ikke hadde fungert for meg og hvorfor jeg er som jeg er. Det var ikke bare jeg som var lat/dum/treig/sein osv osv.

Anonymous poster hash: 6312b...dec

[AnonymBruker]

Jeg har nesten garantert ADHD-I (ble utredet som barn/tenåring med usikkert resultat, men da var jeg ikke helt ærlig mtp. i hvor stor grad jeg slet med ting). Jeg har lenge oversett det og ikke gjort noe for å forbedre situasjonen, da jeg trodde det kun gikk på konsentrasjon og hukommelse, noe jeg har klart å leve med. Men har nylig funnet ut at man er mer utsatt for andre plager som jeg faktisk har også, så nå tenker jeg å utredes på nytt og deretter følge anbefalt behandling.

Personlig kjenner jeg meg igjen på alle punkter, unntatt ''ikke impulsiv''. Har også en sterk søvnforstyrrelse og lett grad depresjon/påbegynnende angst, så det har vel sannsynligvis en sammenheng.

Har du gjort noen endringer etter du fant ut at det var dette du hadde, medisinering og/eller annet?

Haha, mamma og pappa mener at jeg er impulsiv var det jeg skulle skrive. De er ikke impulsive, tror jeg

Anonymous poster hash: 6312b...dec

[AnonymBruker]

Hei, jeg er og en kvinne på snart 24, har ikke diagnosen, men ville nok fått denne eller Asperger om jeg tok en test.
- konsentrasjonsvansker
- masse tiks som barn
- dagdrømmer
- faller fort ut av samtaler (er ikke så plaget lenger)
- glemsk!
- blir fort stresset
- lett forvirret
- får ikke med meg hva folk sier om de kommer brått på og gir meg en rask beskjed (jeg står igjen sånn; ok, han sa noe som jeg ikke fikk med meg....)
- sosial klossethet (kan ikke small-talk)
- rastløs

Men... når jeg kutter kraftig ned på alt som har masse smak, altså, erstatter det meste med vann, og spiser såkalt sunn mat, blir dette faktisk borte.. mye av det. jeg vet ikke, men mulig sukker, karbohydrater og e- stoffer får hjernen våres til å reagere som om det skulle vært noe rusmiddel?

Anonymous poster hash: a91d6...d25

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i en god del, men har modnet av meg en del av det å være litt tafatt. Årsaken til at jeg var noe tafatt var at jeg følte meg klønete når jeg ikke husket ting som det virket som andre hadde lett for å huske og at jeg slet med å organisere meg på en fornuftig måte. Har følt meg både dum og ubrukelig på grunn av slike ting, - jeg var den som alltid glemte ting, drømte meg bort og kom for sent.

Har aldri hatt problemer med å lære ting og har stor arbeidskapasitet og pågangsmot. Jeg må bare passe på at jeg får variasjon, samtidig som jeg har en del faste rutiner. Dersom det blir mange stressfaktorer blir symptomene verre. Jeg fungerer utmerket når jeg får brukt hodet mitt nok, fysisk aktivitet ( helst utendørs) og,samtidig får nok tid til å slappe av på og at jeg får ro til å sette av omtrentlige faste tidspunkt for ting som skal til for å organisere livet mitt på en bra måte. Er svært god på å lære meg ting selv og er løsningsorientert og oppfinnsom.

Ser at add har noen fordeler for min del, så lenge jeg får til å tilrettelegge etter behovene jeg har for å kunne leve ut potensialet mitt.

Anonymous poster hash: bf921...397

[AnonymBruker]

Hei, jeg er og en kvinne på snart 24, har ikke diagnosen, men ville nok fått denne eller Asperger om jeg tok en test.

- konsentrasjonsvansker

- masse tiks som barn

- dagdrømmer

- faller fort ut av samtaler (er ikke så plaget lenger)

- glemsk!

- blir fort stresset

- lett forvirret

- får ikke med meg hva folk sier om de kommer brått på og gir meg en rask beskjed (jeg står igjen sånn; ok, han sa noe som jeg ikke fikk med meg....)

- sosial klossethet (kan ikke small-talk)

- rastløs

Men... når jeg kutter kraftig ned på alt som har masse smak, altså, erstatter det meste med vann, og spiser såkalt sunn mat, blir dette faktisk borte.. mye av det. jeg vet ikke, men mulig sukker, karbohydrater og e- stoffer får hjernen våres til å reagere som om det skulle vært noe rusmiddel?

Anonymous poster hash: a91d6...d25

Jeg hadde også masse tiks som barn, og "tvangstanker" som at jeg måtte ta så og så mange ganger på et dørhåndtak før jeg kunne gå, at jeg måtte flytte så og så mange ganger på en kopp før jeg kunne la den være osv. Og tiks i form av fysiske bevegelser som blunking (kan ikke helt huske hva annet jeg gjorde), blunking har jeg ennå i perioder.

Jeg er heller ikke så plaget lengre som før av å falle ut av samtaler, men det plager meg fortsatt såpass mye at det går ut over hverdagen min. Spesielt ting som oppleves som kjedelig eller tørt faller jeg fort ut av. Jeg er litt redd for hvordan dette kan komme til å påvirke framtidig jobb og karriere, da det blir en jobb hvor det er viktig å være oppmerksom.

Jeg blir også fort stresset, mest i arbeidssituasjoner og når det er hektiske perioder i studiene. Men også når det kommer til det sosiale-emosjonelle; hvis jeg føler at jeg ikke blir forstått eller at noen møter meg på en dårlig måte, så kan jeg bli stresset.

Jeg har forøvrig også den problematikken at jeg snakker mer om følelsene mine enn hva jeg egentlig ønsker. Jeg har et stort behov for bekreftelse, og få satt ord på følelsene mine samt å få andre til å forstå meg så snakker jeg mye om det. Ofte tenker jeg i ettertid at jeg har vært litt for åpen om meg selv.

Jeg kan small-talke til en viss grad, men er mest sosialt klossete på det området at jeg ikke henger med i diskosjoner og samtaler i grupper. Har for eksempel aldri helt funnet min plass i en gjeng, fordi jeg ofte havner litt utenfor det de andre snakker om.

Hadde vært kjempeinteressant å vite om man kunne endre på kostholdet og kutte ut matvarer slik at disse utfordringene ble reduserte eller borte. Egentlig tror jeg at dette er noe som vil følge hjernen min uansett hva jeg gjør, men det hadde vært revolusjonerende for livet mitt om det hadde gått an.

Anonymous poster hash: 6312b...dec

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i en god del, men har modnet av meg en del av det å være litt tafatt. Årsaken til at jeg var noe tafatt var at jeg følte meg klønete når jeg ikke husket ting som det virket som andre hadde lett for å huske og at jeg slet med å organisere meg på en fornuftig måte. Har følt meg både dum og ubrukelig på grunn av slike ting, - jeg var den som alltid glemte ting, drømte meg bort og kom for sent.

Har aldri hatt problemer med å lære ting og har stor arbeidskapasitet og pågangsmot. Jeg må bare passe på at jeg får variasjon, samtidig som jeg har en del faste rutiner. Dersom det blir mange stressfaktorer blir symptomene verre. Jeg fungerer utmerket når jeg får brukt hodet mitt nok, fysisk aktivitet ( helst utendørs) og,samtidig får nok tid til å slappe av på og at jeg får ro til å sette av omtrentlige faste tidspunkt for ting som skal til for å organisere livet mitt på en bra måte. Er svært god på å lære meg ting selv og er løsningsorientert og oppfinnsom.

Ser at add har noen fordeler for min del, så lenge jeg får til å tilrettelegge etter behovene jeg har for å kunne leve ut potensialet mitt.

Anonymous poster hash: bf921...397

Jeg tror du har et godt poeng i det med å organisere og strukturere seg, og at man kan ha fordeler med en slik diagnose bare man ser sine egne styrker i det.

Jeg har også vokst litt med diagnosen og lært meg å bli mye mer strukturert og organisert enn jeg var i ungdomstiden. Kom alltid for sent på ungdomsskolen, i dag kommer jeg aldri for sent og har ingen fravær. Alle sier at jeg er så nøye med det jeg gjør, men for meg er det helt essensielt å være nøye for å kvalitetssikre at jeg får gjort det som skal gjøres.

Jeg tror jeg trenger et arbeidsmiljø med faste og gode rutiner. Nå tar jeg en utdanning hvor ingen dager er like, så da får jeg variasjon uansett. Men det er viktig for meg å ikke få den stressfaktoren at jeg føler at jeg mister kontroll over arbeidsoppgaver og at ting ikke blir gjort. Jeg er veldig glemsk og kan bli fort distrahert; derfor kan det fort skje at jeg glemmer å gjøre viktige arbeidsoppgaver. Samtidig skal jeg inn i et yrke hvor det er veldig viktig å være tilstede og få med seg det som skjer. Så da er det ekstra viktig at jeg har rammer som gir meg mulighet til å fungere i hverdagen.

Anonymous poster hash: 6312b...dec

[AnonymBruker]

Jeg er under utredning, og er 30 år.

Da jeg begynte å lese om ADD i jobbsammenheng, var det som om det gikk opp et lys for meg. Følte mye stemte skremmende bra.

Jeg har også alltid følt det har vært noe med meg, da med tanke på barndommen. Jeg var et veldig sært barn, som ikke klarte det sosiale i det hele tatt. Skulle så gjerne ønsket dette kunne vært oppdaget i barndommen, så hadde det spart meg for så vanvittig mye.

Anonymous poster hash: 9f823...2d8

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig, veldig, veldig igjen. Jeg har endelig gått til fastlege for å finne ut av dette. Er blitt henvist videre og venter på time hos spesialist. Veldig spent, og håper at jeg ikke må vente for lenge.

Det er utrolig kjedelig, for jeg har følt det på denne måten i mange år. Det var ikke før nylig jeg begynte å søke rundt på nett for å finne ut av hva problemet kunne være. Jeg kjente meg ikke igjen i de vanlige ADHD-symptomene, for jeg er jo ikke hyperaktiv utad. Så kom jeg over ADD, og det var som om flere lys gikk opp for meg. Akkurat nå kan jeg ikke tenke meg noe annet enn at jeg får diagnosen. Ingen rundt meg forstår, og jeg er ofte blitt misforstått. Foreldrene mine har tatt meg for å være lat, når jeg innerst inne vet at dette ikke stemmer. Jeg har aldri hatt skrive- og lærevansker, og derfor har vel aldri denne diagnosen vært noe tema - også pga. uvitenhet. Jeg er jo "intelligent"…. Men har ekstremt store konsentrasjonsvansker som plager meg veldig, og det er ikke normalt.

Selv om jeg ikke unner noen å ha det sånn er det fint å se at man ikke er alene:)

Anonymous poster hash: 0318a...7ca

[AnonymBruker]

Takk for oppmuntringen! Det er akkurat slik jeg ofte føler det, at andre har det liksom "så enkelt", mens jeg må takle alt sammen med de utfordringene jeg har og at folk ikke vet hvordan ting er for meg. Føler ofte på at jeg må tilpasse meg et system som er lagt opp til "normaltfungerende" mennesker, og at jeg faller litt utenfor der. Sånn er det jo nesten nødt til å bli, for det finnes så mange usynlige diagnoser her i verden, men samtidig føler jeg at jeg skulle så inderlig ønske at alle bare hadde visst og forstått - som for eksempel når jeg ikke får med meg beskjeder. Det er ikke vits i å irettesette meg for at en ting ikke har blitt gjort fordi jeg ikke fikk med meg beskjeden, for det fører kun til at jeg får dårligere selvtillit. Så godt å se at jeg ikke er alene om problematikken! Jeg tror man vil ha mye igjen for å få utredning og diagnose, da man ofte får en del mer tilrettelegging enn om man ikke har noe diagnose å vise til. Ja det er nok mange ulike symptomer under samme diagnose / underdiagnoser innenfor ADHD-I, det er vel mange jenter med diagnosen som er uttalt impulsive. Mamma og pappa er impulsiv, men jeg mener at jeg ikke er det fordi jeg ikke kan kjenne meg igjen i hva som defineres å være impulsiv. Tenker at de opplever meg som impulsiv fordi jeg har sosiale og emosjonelle vansker som gjør at jeg i relasjon med foreldrene mine alltid har vært veldig hissig. Men jeg er veldig tilbakeholden og rolig ellers og klarer f.eks nesten ikke å avbryte en samtale for å si noe jeg vil si. Jeg har et stort ønske om å ha en psykolog som kan hjelpe meg med tankesettet mitt, det har jeg per dags dato ikke hatt ennå. Jeg har hatt psykolog men opplevd at fokuset har vært på medisin og at jeg ikke får det jeg ber om. Jeg har vært på utprøving av flere typer medisin, Ritalin ble jeg forferdelig deprimert av veldig fort. Opplevde vel litt virkning av Metamina, men så fant jeg ut at medisin er noe jeg helst vil leve uten. Som eksempel på at jeg mener at jeg fungerer bra uten så kan jeg si at jeg har B i snitt fra forrige studieår. Når det gjelder depresjon/angst så har jeg et veldig aktivt følelsesliv; jeg har lett for å føle på negative tanker, men samtidig har jeg ennå ikke opplevd å være veldig depressiv (utenom da jeg gikk på Ritalin). Jeg er mye styrt av følelsene mine og de kan fort påvirke hverdagen min, men det er ikke sånn at jeg ikke kan gå på jobb o.l. Hvilken medisin/behandling tenker du vil være aktuell for deg? Veldig godt å se at det er flere som kjenner seg igjen. Jeg vet jo at det er mange jenter med ADD men selv om man har samme diagnose så er det så mange ulikheter i det likevel. Du må bare kjøre på og si at du vil bli henvist til nevropsykologisk senter. Jeg ble henvist til Oslo og fikk min utredning der. Godt at jeg ikke er alene om å føle at ingen forstår! Kjenner veldig mye på det sosio-emosjonelle i hverdagsliv som arbeid og fritid. Føler ofte at jeg ikke helt henger med i både det sosiale og de arbeidsoppgavene som skal gjøres på jobb. Det er veldig ødeleggende for selvtilliten å hele tiden føle at andre synes du er treig, dum etc. Jeg vet ikke hvor lang tid det tok før jeg fikk svar på henvisning, men jeg antar ca 1-3 måneder kanskje. Når jeg fikk diagnosen så følte jeg på en sånn enorm lettelse, jeg fikk liksom svar på hvorfor ting ikke hadde fungert for meg og hvorfor jeg er som jeg er. Det var ikke bare jeg som var lat/dum/treig/sein osv osv. Anonymous poster hash: 6312b...dec

Takk for oppmuntringen! Det er akkurat slik jeg ofte føler det, at andre har det liksom "så enkelt", mens jeg må takle alt sammen med de utfordringene jeg har og at folk ikke vet hvordan ting er for meg. Føler ofte på at jeg må tilpasse meg et system som er lagt opp til "normaltfungerende" mennesker, og at jeg faller litt utenfor der. Sånn er det jo nesten nødt til å bli, for det finnes så mange usynlige diagnoser her i verden, men samtidig føler jeg at jeg skulle så inderlig ønske at alle bare hadde visst og forstått - som for eksempel når jeg ikke får med meg beskjeder. Det er ikke vits i å irettesette meg for at en ting ikke har blitt gjort fordi jeg ikke fikk med meg beskjeden, for det fører kun til at jeg får dårligere selvtillit. Så godt å se at jeg ikke er alene om problematikken! Jeg tror man vil ha mye igjen for å få utredning og diagnose, da man ofte får en del mer tilrettelegging enn om man ikke har noe diagnose å vise til. Ja det er nok mange ulike symptomer under samme diagnose / underdiagnoser innenfor ADHD-I, det er vel mange jenter med diagnosen som er uttalt impulsive. Mamma og pappa er impulsiv, men jeg mener at jeg ikke er det fordi jeg ikke kan kjenne meg igjen i hva som defineres å være impulsiv. Tenker at de opplever meg som impulsiv fordi jeg har sosiale og emosjonelle vansker som gjør at jeg i relasjon med foreldrene mine alltid har vært veldig hissig. Men jeg er veldig tilbakeholden og rolig ellers og klarer f.eks nesten ikke å avbryte en samtale for å si noe jeg vil si. Jeg har et stort ønske om å ha en psykolog som kan hjelpe meg med tankesettet mitt, det har jeg per dags dato ikke hatt ennå. Jeg har hatt psykolog men opplevd at fokuset har vært på medisin og at jeg ikke får det jeg ber om. Jeg har vært på utprøving av flere typer medisin, Ritalin ble jeg forferdelig deprimert av veldig fort. Opplevde vel litt virkning av Metamina, men så fant jeg ut at medisin er noe jeg helst vil leve uten. Som eksempel på at jeg mener at jeg fungerer bra uten så kan jeg si at jeg har B i snitt fra forrige studieår. Når det gjelder depresjon/angst så har jeg et veldig aktivt følelsesliv; jeg har lett for å føle på negative tanker, men samtidig har jeg ennå ikke opplevd å være veldig depressiv (utenom da jeg gikk på Ritalin). Jeg er mye styrt av følelsene mine og de kan fort påvirke hverdagen min, men det er ikke sånn at jeg ikke kan gå på jobb o.l. Hvilken medisin/behandling tenker du vil være aktuell for deg? Veldig godt å se at det er flere som kjenner seg igjen. Jeg vet jo at det er mange jenter med ADD men selv om man har samme diagnose så er det så mange ulikheter i det likevel. Du må bare kjøre på og si at du vil bli henvist til nevropsykologisk senter. Jeg ble henvist til Oslo og fikk min utredning der. Godt at jeg ikke er alene om å føle at ingen forstår! Kjenner veldig mye på det sosio-emosjonelle i hverdagsliv som arbeid og fritid. Føler ofte at jeg ikke helt henger med i både det sosiale og de arbeidsoppgavene som skal gjøres på jobb. Det er veldig ødeleggende for selvtilliten å hele tiden føle at andre synes du er treig, dum etc. Jeg vet ikke hvor lang tid det tok før jeg fikk svar på henvisning, men jeg antar ca 1-3 måneder kanskje. Når jeg fikk diagnosen så følte jeg på en sånn enorm lettelse, jeg fikk liksom svar på hvorfor ting ikke hadde fungert for meg og hvorfor jeg er som jeg er. Det var ikke bare jeg som var lat/dum/treig/sein osv osv. Anonymous poster hash: 6312b...dec

er det vanlig å ha sinne problemer når man har add? Blir ofte fort sint og irritert av ingen grunn http://forum.kvinneguiden.no/uploads//emoticons/default_icon_sad.gif' alt=':('>

Anonymous poster hash: efce1...07e

[AnonymBruker]

Har lurt på om jeg kan ha et snev av ADD/ADHD, men jeg tør ikke få det sjekka. En kompis sa at hvis jeg fikk den diagnosen kom jeg til å få problemer med å f.eks kjøre opp til bil osv..
- Er det mulig å ha "et snev" av ADD/ADHD? Altså at man kjenner igjen noen av symptomene, uten at det bestandig er et veldig stort problem? F.eks ukonsentrert, dagdrømmer, sløv, tiltaksløs, distre/lett distrahert (kan stoppe midt i en setning og plutselig innse at jeg ikke husker hva vi snakka om), emosjonelt ustabil..
Mye av dette kan selvfølgelig komme av helt andre ting, det er som sagt bare noe jeg har lurt litt på. Er det fornuftig å få det sjekka, eller burde jeg bare la det ligge så lenge det ikke er et veldig stort problem i hverdagen? Og kan dette komme i voksen alder? Aldri hatt lærevansker, og i barndommen hadde jeg ingen av disse problemene, hadde bare mark i ræva. Det er først etter at tenårene slo inn at jeg plutselig ble "lat".

Anonymous poster hash: e5a03...ac4

[AnonymBruker]

Har lurt på om jeg kan ha et snev av ADD/ADHD, men jeg tør ikke få det sjekka. En kompis sa at hvis jeg fikk den diagnosen kom jeg til å få problemer med å f.eks kjøre opp til bil osv..

- Er det mulig å ha "et snev" av ADD/ADHD? Altså at man kjenner igjen noen av symptomene, uten at det bestandig er et veldig stort problem? F.eks ukonsentrert, dagdrømmer, sløv, tiltaksløs, distre/lett distrahert (kan stoppe midt i en setning og plutselig innse at jeg ikke husker hva vi snakka om), emosjonelt ustabil..

Mye av dette kan selvfølgelig komme av helt andre ting, det er som sagt bare noe jeg har lurt litt på. Er det fornuftig å få det sjekka, eller burde jeg bare la det ligge så lenge det ikke er et veldig stort problem i hverdagen? Og kan dette komme i voksen alder? Aldri hatt lærevansker, og i barndommen hadde jeg ingen av disse problemene, hadde bare mark i ræva. Det er først etter at tenårene slo inn at jeg plutselig ble "lat".

Anonymous poster hash: e5a03...ac4

Nei, enten har du det eller så har du ikke det. I større eller mindre grad såklart, men hvis du ikke oppfyller "kravene" for å få en slik diagnose vil du ikke komme noen vei med en utredning. Flere av personlighetstrekkene ved ADHD/ADD kan jo også mennesker uten disse diagnosene ha. Noen av de er jo fullstendig normale. Problemene kommer når flere av disse symptomene er såpass sterke at de går utover ens liv/funksjon. Hvis de ikke gjør det for deg, ville jeg nok ikke tenkt på ADHD/ADD som noe alternativ, vil jeg tro.

Anonymous poster hash: 0318a...7ca

[AnonymBruker]

Har lurt på om jeg kan ha et snev av ADD/ADHD, men jeg tør ikke få det sjekka. En kompis sa at hvis jeg fikk den diagnosen kom jeg til å få problemer med å f.eks kjøre opp til bil osv..

- Er det mulig å ha "et snev" av ADD/ADHD? Altså at man kjenner igjen noen av symptomene, uten at det bestandig er et veldig stort problem? F.eks ukonsentrert, dagdrømmer, sløv, tiltaksløs, distre/lett distrahert (kan stoppe midt i en setning og plutselig innse at jeg ikke husker hva vi snakka om), emosjonelt ustabil..

Mye av dette kan selvfølgelig komme av helt andre ting, det er som sagt bare noe jeg har lurt litt på. Er det fornuftig å få det sjekka, eller burde jeg bare la det ligge så lenge det ikke er et veldig stort problem i hverdagen? Og kan dette komme i voksen alder? Aldri hatt lærevansker, og i barndommen hadde jeg ingen av disse problemene, hadde bare mark i ræva. Det er først etter at tenårene slo inn at jeg plutselig ble "lat".

Anonymous poster hash: e5a03...ac4

Alle har ADHD-symptomer. Bare i mindre grad enn de som faktisk har ADHD.

Du får ikke problemer med lappen med mindre du har problemer som gjør at du er farlig i trafikken. Og det er jo bra.

Anonymous poster hash: cc480...e0c