Kroppskontakt

[AnonymBruker]

Har tenkt endel på dette i det siste.

Og det er det at jeg sliter så med kroppskontakt. Det faller ikke naturlig for meg, det samme gjelder vel det å vise følelser.

Det å for eksempel si til venner at jeg er glad i dem, krever helt vanvittig mye av meg. Så jeg unnlater å gjøre det. Samme gjelder med familie, jeg sier aldri at jeg er glad i dem heller.

Det er heller ikke naturlig for meg med kroppskontakt, klemming eller det å berøre noen, verken venner eller potensielle kjærester.

Det er så vanvittig dumt, for jeg har egentlig veldig lyst til å være en person som klemmer, stryker på og viser hva jeg føler ovenfor folk. Men det er et eller annet med det som gjør at det føles helt unaturlig for meg. Som en slags sperre som gjør det svært vanskelig/ukomfortabelt for meg - og at det derfor blir krøkkete.
Jeg kan nesten skvette til hvis ei venninne stryker på meg eller noe..

Det er fryktelig frustrerende når jeg egentlig er en person som elsker kroppskontakt og kos. (I forhold er jeg veldig hengiven på den måten)

Det ødelegger også mye med folk jeg dater - ettersom de må ta fryktelig mye initativ på den fronten uten å få så mye tilbake før jeg er veldig komfortabel.. Jeg kan nesten virke litt kald hvis de ikke er veldig frampå på det området.

Alt dette kommer nok fra at jeg har vokst opp med lite kroppskontakt, vi klemte nesten aldri hverandre. Og vi sa heller aldri at vi var glade i hverandre, Dette fikk jeg sjeldent(Aldri?) høre. Og det har derfor blitt veldig unaturlig for meg. jeg så heller aldri at foreldrene mine kysset eller klemte eller sa at de elsket hverandre - så jeg har vel følt at det er noe man "bare ikke gjør".

Har med andre ord et svært anstrengt forhold til berøring og det å vise følelser med ord.

Er det noen som har det på samme måten? Eller kan komme med noen tips? Eller noe?

Anonymous poster hash: b2d67...981

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måten! Og liker berøring kjempegodt, så det er jo litt rart. Akkurat som med deg tror jeg det bunner ned i familien min.

Klemmer venner når vi ses og sier hadet, men that's it. Tør ikke ta på gutter jeg dater for er så redd for å bli avvist. Kunne ikke falt meg inn å si "glad i deg" til noen av vennene mine. Fælt egentlig.

Håper noen andre har råd.

Anonymous poster hash: 13f63...ced

[AnonymBruker]

Herregud, jeg føler nøyaktig det samme! Kunne vært meg som skrev dette her. Det er veldig frustrerende ja, vennene mine har også blitt klar over det, og gjør narr av meg stadig vekk for dette ...

Håper på råd jeg også!

Anonymous poster hash: ca9db...05b

[AnonymBruker]

Har det på akkuratt samme måten.. Med kjærester er jeg veldig komfortabel, og snakker mye om følelser osv. Men bare det å klemme venniner og familie er KLEINT. Kommer noen ani foten min med skoen, og den bare blir værende inntil, blir jeg veldig ukomfortabel. Skulle ønske dette fallt naturlig for meg også. Alle på jobben driver å koser med hverandre. Sitter på fanget, stryker hverandre i håret osv. Jeg har gitt beskjed at jeg ikke liker det, så slipper heldigvis unna denslags offentlig kos Har desverre ingen råd. Forstår heller ikke hvorfor jeg er slik. Tror ikke det har noe med barndommen å gjøre heller..

Anonymous poster hash: a583f...cd7

[AnonymBruker]

Ufattelig hvor mange som har rare problemer nå til dags...

FIKS DERE SELV!

Anonymous poster hash: 36bb0...2f2

[guttemann]

Jeg klemmer gjerne, men er helt unaturlig for meg å formidle følelser ovenfor kompiser og venninner. Jeg har aldri tenkt på at det er rart, men så er jeg jo mann.

[AnonymBruker]

Har noen i omgangskretsen med det samme problemet, de koser selv om det ikke faller natulig for dem.

Anonymous poster hash: cfcdc...798

[Becka]

Kjenner meg veldig igjen - og kommer også av barndommen. Vokst opp uten å snakke om følelser og klemming. Men for meg har jeg rett og slett "vokst det litt av meg. " Jeg har det i meg, men jeg er blitt så mye bedre! For jeg liker det jo! Jeg vil aldri bli en stor-klemmer. Og det er helt ok. Men jeg er blitt flinkere til å gi folk klemmer. Man må bare begynne, rett og slett, så vil man bli mer komfortabel med det etterhvert, da det blir mer naturlig for enn. Det er jo bare at man ikke er vant med det! Bare øv! Til og med familien min er blitt bedre. Jeg har ikke vært så ille når det kommer til kjærester av en eller annen grunn. Men somregel har de måtte ta mest initiativ. Men er blitt bedre også der. Vil jeg gi en klem, så gjør jeg det.

[AnonymBruker]

Jeg har det slik også, jeg får vondt i magen når mamma sier "glad i deg". En stemme i hodet hvisker "hun bare sier det for å virke som ei god mor, hun er egentlig ikke glad i deg, hun MÅ like deg"

Er ikke helt sikker på hvorfor, men trur det kan være på grunn av barndommen min. Det å få en klem av foreldrene mine var sjeldent. Når lærere tok hånden på ryggen min og satt helt oppi ansiktet mitt for å fortelle meg hvor flink jeg var, så følte jeg meg tråkket på og latterliggjort. De lærerne som gjorde det, var også de som mobbet meg, kalte meg dum foran hele klassen, tvang meg til å ta prøver flere ganger, mens de andre kun måtte ta prøven en gang. Vet ikke om det er grunnen til at jeg føler meg liten og latterliggjort når noen tar på meg.

Jeg vokste opp med en bestefar som mobbet meg, kalte meg stygg og feit. Kom med mange fæle kommentarer, som for eksempel da jeg hadde med meg ei venninne, og han kunne si "Oy for ei pen og tynn jente. Jeg skjønner ikke hvordan du kan være venn med ei som er så feit som *mitt navn*". Eller "hvorfor slanker du deg ikke, se hvor fin *navn på venninne eller slektning* er!".
Jeg var ikke mer enn 12 år! Ikke var jeg feit heller, var lubben da jeg var yngre.

Ingen i familien reagerte, de bare lo det vekk som om at han bare tullet. Kun en gang onkel tok tak i bestefar og var nære på å slå han ned i et selskap, for bestefar satt å sa mye frekke ting om meg. Og da han sa "du kommer til å ende opp alene om du ikke går ned i vekt og pynter deg med litt med sminke", da rant det over for han og han ble forbannet. Jeg var kun 12 år, og forøvrig siste gang jeg frivillig dro på besøk til besteforeldrene mine).
Han brukte å holde meg fast, om jeg gikk forbi den stygge, grønne stolen han alltid satt i, så tok han tak i meg og tvang meg til å sitte på fanget hans for å få en klem. Jeg hylte og gråt, men han ga ikke slipp før han fikk plantet et heslig kyss på kinnet mitt.
Alle lo, men ikke jeg.
Jeg er kanskje kald... men fader hvor glad jeg var den dagen han døde. Ble tvunget til å gå i begravelsen, men det å se den faenskapen bli sunket ned i jorden var fantastisk.

Fysiskkontakt får meg til å føle meg liten og mindreverdig, og ja jeg vet jeg burde gå til psykolog. Men ingen psykolog kan hjelpe meg, mye skjedde i barndommen og jeg ønsker ikke å rippe opp i det. det gjør for vondt.

Anonymous poster hash: 9ed2d...6b8

[AnonymBruker]

Jeg ønsker ikke å ha kroppskontakt med andre enn en kjæreste. Kan godt klemme venner og familie når man hilser, men ikke mer enn det. Forundrer meg at dere egentlig vil ha mer kroppskontakt med venner og familie. Nei, jeg holder meg til kjæreste og kjæledyr, og er fornøyd med det.

Anonymous poster hash: 623e0...b89

[AnonymBruker]

Fysiskkontakt får meg til å føle meg liten og mindreverdig, og ja jeg vet jeg burde gå til psykolog. Men ingen psykolog kan hjelpe meg, mye skjedde i barndommen og jeg ønsker ikke å rippe opp i det. det gjør for vondt.

Anonymous poster hash: 9ed2d...6b8

Det var en veldig trist historie, og jeg skjønner at du har problemer med kroppskontakt. Hvis du vil prøve å utvikle et mer naturlig forhold til fysisk kontakt kan du prøve å ha et kjæledyr, en hund eller katt. De er bare skjønne og ekte, ikke sleipe eller manipulerende, som enkelte mennesker kan være.

Anonymous poster hash: 623e0...b89

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp med en bestefar som mobbet meg, kalte meg stygg og feit. Kom med mange fæle kommentarer, som for eksempel da jeg hadde med meg ei venninne, og han kunne si "Oy for ei pen og tynn jente. Jeg skjønner ikke hvordan du kan være venn med ei som er så feit som *mitt navn*". Eller "hvorfor slanker du deg ikke, se hvor fin *navn på venninne eller slektning* er!".

Jeg var ikke mer enn 12 år! Ikke var jeg feit heller, var lubben da jeg var yngre.

Ingen i familien reagerte, de bare lo det vekk som om at han bare tullet. Kun en gang onkel tok tak i bestefar og var nære på å slå han ned i et selskap, for bestefar satt å sa mye frekke ting om meg. Og da han sa "du kommer til å ende opp alene om du ikke går ned i vekt og pynter deg med litt med sminke", da rant det over for han og han ble forbannet. Jeg var kun 12 år, og forøvrig siste gang jeg frivillig dro på besøk til besteforeldrene mine).

Han brukte å holde meg fast, om jeg gikk forbi den stygge, grønne stolen han alltid satt i, så tok han tak i meg og tvang meg til å sitte på fanget hans for å få en klem. Jeg hylte og gråt, men han ga ikke slipp før han fikk plantet et heslig kyss på kinnet mitt.

Alle lo, men ikke jeg.

Jeg er kanskje kald... men fader hvor glad jeg var den dagen han døde. Ble tvunget til å gå i begravelsen, men det å se den faenskapen bli sunket ned i jorden var fantastisk.

Fysiskkontakt får meg til å føle meg liten og mindreverdig, og ja jeg vet jeg burde gå til psykolog. Men ingen psykolog kan hjelpe meg, mye skjedde i barndommen og jeg ønsker ikke å rippe opp i det. det gjør for vondt.

Anonymous poster hash: 9ed2d...6b8

Har aldri opplevd noe slik fra familie selv, men skjønner godt at situasjonen med bestefaren har preget livet ditt fordi sånt er ikke greit i det hele tatt! Det er sårt om man opplever slike "svik" og jeg vil tro det er enda sårere når slikt kommer fra din egen bestefar. Vi velger ikke vår egen familie, så det at dere var i slekt er ikke din feil. Og det at dere var familie rettferdiggjør ikke oppførselen hans heller. Prøv å komme deg videre på egenhånd og vær åpen for nye relasjoner selv om det kan føles litt ekkelt. Det finnes mange gode mennesker der ute og noen er faktisk til stole på Vet ikke hvor jeg vil med dette, men klem til deg!

Anonymous poster hash: f54af...c83

[AnonymBruker]

Hei, jeg har det sånn jeg også. Aldri turt å ta det opp med noen, ikke engang psykologen, men har snakket med en venninde om det. Alle syntes jeg er en overlegen bitch fordi jeg ikke gir klemmer, selv ikke til menn jeg virkelig liker. Skal jeg på filmdate så setter jeg meg oftest med en pute imellom meg og gutten eller velger å sette meg i stolen istedet for ved siden av han.
Jeg har prøvd å jobbe med det i flere år men er ikke blitt noe bedre. Jeg er 29 år nå. Håper at noen kan komme med tips...

Anonymous poster hash: 0e78f...952

[AnonymBruker]

Jeg har det også slik. Ingen i min familie har noensinne vært slike som viser fysisk kjærleik, eller snakker om følelser eller noe som helst intimt. Det preger selvsagt hvordan man blir som voksen.

I forhold til venner og slikt er det ikke noe problem. Jeg har ikke noe behov for å klemme og kose på vennene mine, og synes det er ubehagelig når folk prøver bli fysiske med meg.

Det er litt mer problematisk i forhold til å få seg kjæreste. Nå har jeg faktisk datet en fyr i et halvt år, og det var en skikkelig høy terskel å bli komfortabel med kosing. Fremdeles er det han som må ta mesteparten av initiativet. Men nå er jeg ihvertfall kommet dit hen at om han sitter i sofaen kan jeg sette meg helt inntil ham på eget initiativ, og til og med ta hånden hans når jeg er skikkelig dristig til sinns

Anonymous poster hash: 5f93c...ad3

[AnonymBruker]

Jeg har det slik også, jeg får vondt i magen når mamma sier "glad i deg". En stemme i hodet hvisker "hun bare sier det for å virke som ei god mor, hun er egentlig ikke glad i deg, hun MÅ like deg"

Er ikke helt sikker på hvorfor, men trur det kan være på grunn av barndommen min. Det å få en klem av foreldrene mine var sjeldent. Når lærere tok hånden på ryggen min og satt helt oppi ansiktet mitt for å fortelle meg hvor flink jeg var, så følte jeg meg tråkket på og latterliggjort. De lærerne som gjorde det, var også de som mobbet meg, kalte meg dum foran hele klassen, tvang meg til å ta prøver flere ganger, mens de andre kun måtte ta prøven en gang. Vet ikke om det er grunnen til at jeg føler meg liten og latterliggjort når noen tar på meg.

Jeg vokste opp med en bestefar som mobbet meg, kalte meg stygg og feit. Kom med mange fæle kommentarer, som for eksempel da jeg hadde med meg ei venninne, og han kunne si "Oy for ei pen og tynn jente. Jeg skjønner ikke hvordan du kan være venn med ei som er så feit som *mitt navn*". Eller "hvorfor slanker du deg ikke, se hvor fin *navn på venninne eller slektning* er!".

Jeg var ikke mer enn 12 år! Ikke var jeg feit heller, var lubben da jeg var yngre.

Ingen i familien reagerte, de bare lo det vekk som om at han bare tullet. Kun en gang onkel tok tak i bestefar og var nære på å slå han ned i et selskap, for bestefar satt å sa mye frekke ting om meg. Og da han sa "du kommer til å ende opp alene om du ikke går ned i vekt og pynter deg med litt med sminke", da rant det over for han og han ble forbannet. Jeg var kun 12 år, og forøvrig siste gang jeg frivillig dro på besøk til besteforeldrene mine).

Han brukte å holde meg fast, om jeg gikk forbi den stygge, grønne stolen han alltid satt i, så tok han tak i meg og tvang meg til å sitte på fanget hans for å få en klem. Jeg hylte og gråt, men han ga ikke slipp før han fikk plantet et heslig kyss på kinnet mitt.

Alle lo, men ikke jeg.

Jeg er kanskje kald... men fader hvor glad jeg var den dagen han døde. Ble tvunget til å gå i begravelsen, men det å se den faenskapen bli sunket ned i jorden var fantastisk.

Fysiskkontakt får meg til å føle meg liten og mindreverdig, og ja jeg vet jeg burde gå til psykolog. Men ingen psykolog kan hjelpe meg, mye skjedde i barndommen og jeg ønsker ikke å rippe opp i det. det gjør for vondt.

Anonymous poster hash: 9ed2d...6b8

Holdt på å skrive, sender deg en klem. Men tror ikke det Huff trist å lese at du har blitt behandlet slik i barndommen, ganske ubegripelig..

Anonymous poster hash: a583f...cd7

[MarionH]

Jeg har det slik også, jeg får vondt i magen når mamma sier "glad i deg". En stemme i hodet hvisker "hun bare sier det for å virke som ei god mor, hun er egentlig ikke glad i deg, hun MÅ like deg"

Er ikke helt sikker på hvorfor, men trur det kan være på grunn av barndommen min. Det å få en klem av foreldrene mine var sjeldent. Når lærere tok hånden på ryggen min og satt helt oppi ansiktet mitt for å fortelle meg hvor flink jeg var, så følte jeg meg tråkket på og latterliggjort. De lærerne som gjorde det, var også de som mobbet meg, kalte meg dum foran hele klassen, tvang meg til å ta prøver flere ganger, mens de andre kun måtte ta prøven en gang. Vet ikke om det er grunnen til at jeg føler meg liten og latterliggjort når noen tar på meg.

Jeg vokste opp med en bestefar som mobbet meg, kalte meg stygg og feit. Kom med mange fæle kommentarer, som for eksempel da jeg hadde med meg ei venninne, og han kunne si "Oy for ei pen og tynn jente. Jeg skjønner ikke hvordan du kan være venn med ei som er så feit som *mitt navn*". Eller "hvorfor slanker du deg ikke, se hvor fin *navn på venninne eller slektning* er!".

Jeg var ikke mer enn 12 år! Ikke var jeg feit heller, var lubben da jeg var yngre.

Ingen i familien reagerte, de bare lo det vekk som om at han bare tullet. Kun en gang onkel tok tak i bestefar og var nære på å slå han ned i et selskap, for bestefar satt å sa mye frekke ting om meg. Og da han sa "du kommer til å ende opp alene om du ikke går ned i vekt og pynter deg med litt med sminke", da rant det over for han og han ble forbannet. Jeg var kun 12 år, og forøvrig siste gang jeg frivillig dro på besøk til besteforeldrene mine).

Han brukte å holde meg fast, om jeg gikk forbi den stygge, grønne stolen han alltid satt i, så tok han tak i meg og tvang meg til å sitte på fanget hans for å få en klem. Jeg hylte og gråt, men han ga ikke slipp før han fikk plantet et heslig kyss på kinnet mitt.

Alle lo, men ikke jeg.

Jeg er kanskje kald... men fader hvor glad jeg var den dagen han døde. Ble tvunget til å gå i begravelsen, men det å se den faenskapen bli sunket ned i jorden var fantastisk.

Fysiskkontakt får meg til å føle meg liten og mindreverdig, og ja jeg vet jeg burde gå til psykolog. Men ingen psykolog kan hjelpe meg, mye skjedde i barndommen og jeg ønsker ikke å rippe opp i det. det gjør for vondt.

Anonymous poster hash: 9ed2d...6b8

Herregud! Det hørres ikke bra ut! håper det går bedre for deg nå!

[frk91]

Jeg har alltid vært slik selv, mye på grunn av at jeg aldri har vært vant med klemming og at foreldrene mine sa de var glade i meg. Var i et 5 år langt forhold og brukte aldri å like kroppskontakt med typen, spoonet aldri og å gi han en klem var bare merkelig.
Men etter det ble slutt mellom oss møtte jeg et par fyrer som "tvingte" meg til å gi klemmer og uttrykke følelser når vi styrte, så etter tre år med øving så har jeg blitt glad i kroppskontakt. Dog gjelder dette mest med min nåværende kjæreste og ikke venner/familie, og er enda veldig dårlig på å uttrykke meg med ord hvor mye jeg føler for han. Har forklart han hvor store problemer jeg har med å uttrykke meg med ord, og at det ikke betyr at jeg ikke er glad i han, så jeg viser heller med kroppskontakt hva jeg føler.

[AnonymBruker]

Jeg var akkurat som dere, og kjenner meg godt igjen i historiene om manglende klemmer fra barndommen. Jeg tror min mor sa at hun var glad i oss ungene da vi var veldig små, jeg har noen vage minner, men det ble på et tidspunkt slutt på det. Pappa sa det når han var full, så det ble aldri tatt seriøst....

Uansett, jeg skrev var.

Det jeg gjorde var å øve. Jeg begynte å klemme når andre gjorde det. I begynnelsen var det rart og ubehagelig, og det kjentes helt feil, men jeg ville bli en "klemmer", spesielt mtp fremtidige barn.

Jeg ble veldig sosial med gode venner, og jeg klemte de. Det var lettest å lære og klemme venner, fordi de ga uttrykk for at de VILLE klemme meg. Så nå klemmer jeg venner naturlig, og jeg har begynt å fortelle de hvor mye jeg setter pris på hver og en av de.

Familie klemmer jeg også, men det føles fortsatt rart, men jeg fortsetter fordi jeg merker at de setter pris på det. Kanskje det vil føles naturlig med tiden det også.

Nå har jeg også fått egne barn, og jeg klemmer de mye og forteller de ofte hvor glad jeg er i de, hvor flinke de er og hvor stolt jeg er av de. :-) :-)

Så mitt råd er; Begynn å klem, så blir det bedre etter hvert :-)

Anonymous poster hash: d24c4...b89

[Miklo Velka]

Er det noen som har det på samme måten? Eller kan komme med noen tips? Eller noe?

Anonymous poster hash: b2d67...981

Høres akkurat ut som meg!