Mine og dine barn.. Hvordan få dette til å fungere? (langt)

[Gjest anonym nå..]

For ei tid tilbake traff jeg en mann som jeg innledet et forhold til.. Vi hadde og har det helt utmerket når det bare er oss to. Jeg har aldri elsket noen som jeg elsker ham, derfor gjør dette jeg skal frem til nå, meg helt matt og hjelpeløs. Vi er godt voksne, og har begge barn fra tidligere forhold.

Vi ventet mange måneder før vi involverte barna våre. I mellomtiden fortalte vi jo hverandre om barna og hvordan de var.

Jeg fortalte ham at sønnen min er ganske vill av seg. Ja til tider så har jeg faktisk lurt på om han er hyper av noe slag. Fortalte også om tiden han gikk i barnehagen. At det ikke gikk så bra, fordi de fokuserte på alt det negative han gjorde og sa. Det ble hentet inn en spesialpedagog som observerte ham og de ansatte.. Det endte med at de ansatte fikk beskjed om å slutte å fokusere på det negative, men heller snu på flisa og rose ham for det positive. Dette gjorde underverker. Han takler ikke ”nei, nei, nei”. Da blir han bare verre. Begynte på skolen for noen år siden, og der har jeg ikke fått en eneste negativ tilbakemelding. Men, han er en aktiv gutt som elsker oppmerksomhet..

Han viste stor forståelse og sympati for dette, og sa at de også hadde hatt problemer med deres eldste sønn fordi han hadde vært en skikkelig røver. Men at han hadde roet seg noe nå.

Nå har vi for noen mnd siden også involvert våre barn i forholdet. I begynnelsen gikk dette kjempefint. Jeg synes ungene hans er greie barn, og barna våre går godt sammen. Den yngste hans som er året eldre enn min er en rolig ”tv-slave”. Bare han får se tv sitter han passiv hele dagen.. Men slik er ikke min gutt. Han kan godt se på tv han også. Men etter en film eller to er han lei og vil finne på noe annet.

Pga situasjonen har jeg min gutt hos meg hele tiden i 4 mnd, da faren hans er borte på jobb, de neste 4 mnd er han en uke hos meg og en uke hos faren. Hans barn er annenhver helg hos ham.

Har helt fra starten av reagert på at han er veldig streng med barna sine. Og problemet jeg føler nå er at han synes min gutt bråker, er frekk mot meg, hører ikke etter (fordi han ikke spretter opp og løper og legger seg når jeg knipser i fingrene) OK, men jeg hadde jo fortalt ham det, og da viste han stor forståelse for problemet. Samtidig som det nok ikke gjør saken bedre at han er enebarn, og blir sint og sur når de andre ungene er og tar seg til rette med hans saker og ting. Men nå blir kjæresten min sur og sint både på gutten min fordi han er som han er, og sint og sur på meg fordi han synes jeg ikke kjefter nok på ham. Men jeg har jo fortalt ham at kjefting og smelling bare gjør vondt verre. Har også snakket med han om at min "lunte" er mye lenger enn hans, når det gjelder alle barna. Men han mener det har ingenting med lunte å gjøre, dette har med oppdragelse og vanlig folkeskikk og gjøre. OK. Men vi har kansje ikke lagt vekt på de samme tingene i oppdragelsen. Men jeg har sagt at da får vi møtes på halvveien da. Jeg kan ikke plutselig nekte min alt det han har fått lov til tidligere, fordi hans barn ikke får lov til dette. Bl.a. se litt tv etter leggetid. Forbudt hos ham, mens min har fått lov. Prate ved matbordet er lov hos meg, men ikke hos ham. Alle måltider skal skje ved spisebordet i stillhet, mens jeg og sønnen min ofte har tatt maten med på stua, og ser tv mens vi spiser.. Jeg er ikke tilhenger av å være så pokkers formell hele tiden. Samtidig er det ting hans barn gjør som min ikke får lov til.. Men det er liksom helt i orden..

Blir helt fortvilet og sliten over situasjonen. Stort sett har vi det helt flott når vi er sammen alle, eller bare vi og min gutt. Mens andre ganger, som denne helgen, så er han sur og sint på både meg og gutten min. Så nå sitter jeg her og skulle jobbet, men i stedet sitter jeg her og skriver på kvinneguiden..

Synes også han gjør forskjell på om det er bare vi, eller om det er andre tilstede. Er det andre tilstede opptrer han som den mest elskelige stefar i verden. Prater og ler med sønnen min, gir klapp på skulderen og klem, men når vi er alene så er han noen ganger ikke lenger sånn.

Som jeg nevnte lenger opp reagerer sønnen min med å bare bli verre om vi kjefter og kjefter på ham, og jeg ser han tøyer grensene når stemningen blir amper. Dette kan jo også skyldes sjalusi, dette er første forholdet jeg har etter hans far.

Hvordan skal jeg takle dette?? Har dere noen gode råd?? Vil så gjerne få dette til å fungere, men selvfølgelig ikke på bekostning av sønnen min.. Men tror egentlig ikke sønnen min reagerer like mye som meg på dette. Men jeg får helt vondt i magen. Finner vi ikke ut av dette ser jeg ingen annen utvei enn å kutte dette, men samtidig så vil jeg prøve det som prøves kan for å få det til.. Jeg elsker ham jo, og vet at han kan være den mest elskelige person i verden om han bare vil, men dette sliter på oss alle sammen..

Har prøvd å snakke med ham om det, men det er vanskelig.. Har prøvd å si at vi må ikke glemme at min er over året yngre enn hans yngste.. Men jeg tror han bare oppfatter dette som at jeg forsvarer min sønn.. Han snakker om sin gutt som snill, som sitter stille i sofaen forran tv hele tiden..

[Gjest Madam Felle]

Hva med å vise han det du har skrevet her inne?

Kanskje han da får litt tid til å tenke igjennom tingene.

Men en sak er sikkert, og det er at det er mye lettere å forstå ting og tang i begynnelsen av et forhold. For da er jo ikke det noe problem der og da, men det er ikke alltid sånn i realiteten.

Jeg var også sammen med en person en gang, som mente at mennesker selvfølgelig var mer verdt enn ting. Men det viste seg at han faktisk satte mer pris på tingene sine, for minsten kjørte en lekebil ned trappen hans en gang, og da ble det et lite hakk i trappen. Resultatet var at han holdt på å pelme min sønn, som da var 3 år gammel ned trappen. Heldigvis kom jeg akkurat inn, i det han holdt gutten, og var på vei for å kaste han.

Jeg lærte der og da, at mennesker må vise, for det er så lett å akseptere ting uten å ha vært i situasjonen.

Det beste du kan gjøre er å gi han det du har skrevet, og la han få noen dager å tenke over det på. Deretter kan dere sette dere ned for å snakke om det. For enten må dere komme til en enighet, der begge går med på å gå halve veien, eller dere må avslutte forholdet.

[Gjest Anonymous]

Enig med madam Felle....

Skriv ut det du har skrevet, og la han tygge på det noen dager.

[Mortie]

Man er to om samlivsproblemer.

Du er for slapp til å sette grenser og til å lære sønnen respekt, og er altfor opptatt av at sønnen ikke kan høre noe negativt fordi da blir alt bare verre!

Han er helt på jordet streng, og setter grenser som hørte hjemme for over 100 år siden.

Finn en middelvei, gi litt og få litt, sønnen din får det litt strengere, barna hans det litt friere, og dere alle får det bedre.

MEN alt MÅ ikke være likt for alle, selv barn tåler å lære at det finnes forskjeller, verden er ikke rettferdig bestandig.

[Gjest Anonymous]

Er jo ofte slik at mødre er de som viser kjærlighet og omsorg, mens menn er dem som setter grenser. Hvor grensene skal gå kan jo man alltids diskutere, men jeg synes ikke at de tingene du nevner er for strenge. Er generelt alt for slapp barneoppdragelse nå for tiden og det har jo blitt så populært at man ikke skal være streng mot unger. Desverre ser man tendenser nå på hvordan det vil utarte seg i det lange løp.

Ellers er jeg enig med de andre her. Sitt dere ned og snakk om hvordan tingene skal være slik at dere er 100% samkjørt på disse tingene.

[Gjest Anonymous]

Er jo ofte slik at mødre er de som viser kjærlighet og omsorg, mens menn er dem som setter grenser. Hvor grensene skal gå kan jo man alltids diskutere, men jeg synes ikke at de tingene du nevner er for strenge. Er generelt alt for slapp barneoppdragelse nå for tiden og det har jo blitt så populært at man ikke skal være streng mot unger. Desverre ser man tendenser nå på hvordan det vil utarte seg i det lange løp.

Ellers er jeg enig med de andre her. Sitt dere ned og snakk om hvordan tingene skal være slik at dere er 100% samkjørt på disse tingene.

[Gjest Anonymous]

Enig med Mortie her - du er (for meg ihvertfall) sjokkerende slapp i barneoppdragelsen. Ok, hans syn på middag i stillhet er også sjokkerende - men det må kunne gå an for deg å stramme inn litt.

For meg høres det ærlig talt ut som om dere er to motpoler hva angår barneoppdragelse. Dere kan komme et stykke på vei ved å snakke sammen, men om jeg skal være ærlig, tror jeg dere er FOR forskjellige til å få dette til å fungere.

[alisia4]

Jeg tror det kan være lurt at der nå går sammen og skriver en liste over enkle punkter som kan gjøre det lettere for dere begge å behandle ungene likt, samt at dere da må bli enige om hvordan dere skal ta fatt på den enkelte situasjon.

Da har dere noe å fordholde dere til. Om dere krangler om det, vil det gjøre at ungene blir usikker, muligens fordi han er for streng, og du for slapp.

Vist det ikke skjer en endring, er det da påtide å prøve noe nytt. Gi ungene ros og belønning for det som er positivt. Og gutten hans er ikke snill fordi han ser på tv.

Han blir bare pasiv. Unger som krever mer også er snille, noe jeg tro blir for mye for din mann fordi han er vant med en gutt som bare ser på TV.

Prøv heller å aktiviser dem begge to, for magnen ganger er det det som skal til for å få dem igang med aktiviteter.

Det er også svært viktig at dere begge er like konsekvente med ungene. At dere har grenser i forhold til alder er selvfølgelig viktig.

Poenget er at dere må bli enige om hvordan dere skal ta fatt på tingene.

Tror det kan være greit f.eks å sette av en viss tid til tv slik at guttene har noe å forholde seg til der også.

Kan jeg få spørre hvordan din mann behandler sitt barn når han ikke gjør som han får beskjed om?

[Gjest Pjusk]

Enig med Mortie her - du er (for meg ihvertfall) sjokkerende slapp i barneoppdragelsen. Ok' date=' hans syn på middag i stillhet er også sjokkerende - men det må kunne gå an for deg å stramme inn litt.[/quote']

Hva er det som er sjokkerende slapt her! Litt av et ordvalg...?!

Er det sjokkerende fordi hun ikke velger å kjefte? Det behøver vel ikke bety at sønnen ikke får irettesettelser eller tilbakemeldinger på godt og vondt? Hvis jeg leste rett, går det strålende med ham på skolen, så så sjokkerende kan vel ikke hennes oppdragelse av sønnen være.

Til trådstarter:

Jeg tror at en slik problemstilling som dette vil bare forverres med årene, når du føler den så plagsom allerede nå i startfasen av et forhold. Har egne barn og bor med barenefaren, men har masse venninner med mine og dine barn og jeg tror det du refererer til (ulik syn på oppdragelse) er et gjennomgående problem som ofte er skyld i brudd.

Og sønnen hans er ikke "snillere" enn din selv om han liker å sitte passiv å se på TV og dermed er mindre til bry.

Vil du bo et liv sammen med et mann som nekter at dere skal snakke sammen ved matbordet??? Kan dere ikke le, ha det koselig, snakke om dagen som har gått, trøste, irettesette, planlegge en aktivitet, fortelle en historie... - høres ut som noen triste måltider.

[Gjest Trådstarter]

Ser at en del mener jeg er alt for slapp i oppdragelsen. Mulig jeg har vært slapp i forhold til mange andre.. Vanskelig å si.. Jeg har lagt vekt på ting som jeg synes er viktige i livet, og prøvd å lære ham hva som er rett og galt.. Hva man kan gjøre og hva man ikke kan gjøre. Og forstår ikke at noen oppfatter det som slapp oppdragelse at vi noen ganger spiser middagen i stua, forran tv, om det er noe vi vil se.

Noen ganger er jeg klar over at jeg kunne vært strengere, mens andre ting er jeg konsekvent på..

Når det gjelder leggetid, gir jeg beskjed om at han skal legge seg ei lita stund før vi har avtalt. Sitter han og holder på med noe sier han kansje: vent litt.. Da får han litt tid til å avslutte det han holder på med, ca 10 - 15 minutter..

Dette synes kjæresten min er uhørt. Når han sier at de skal legge seg, så skal de slippe det de holder på med og reise seg å gå på badet med en gang. Går de ikke i løpet av 1/2 minutt blir det roping og kjefting. Playstation/ pc blir avslått, om de har fått lagret det de holder på med eller ikke. Dette synes jeg er å være firkantet. Hva betyr 5 minutter fra eller til, har de holdt på med noe ei stund, kan de vel få avslutte det de holder på med. Om det er unger, mener nå jeg man skal vise respekt for dem også.

Om de sitter og ser på tv f.eks. og det er 10 minutter til filmen/ programmet er ferdig, bruker jeg å la dem se ferdig før de legger seg. Men han kan godt be dem gå på badet selv om det er bare 10 minutter igjen av en film som de har sett halvannen time av.. Er det virkelig å være slapp i barneoppdragelsen og la dem få se slutten av filmen.

Ber han dem ta av bordet når vi har spist, og noen prøver seg på "åååå, jeg gjorde det sist".. er 100 og ett ute.. Da er det roping og kjefting å stemningen blir såååå koselig.

Tror det er denne kjeftingen og ropingen jeg reagerer mest på.. Hadde det ikke slik i min barndom, og vi har da ikke tatt skade av det. Og mener fullt og fast at det går ann å oppdra unger med å snakke til dem i normalt toneleie..

Selvfølgelig blir jeg også forbanna noen ganger, og hever stemmen noen hakk, men ikke for alt. Forskjell på hva saken gjelder.

Og hvis denne ropingen og skrikingen gjør så godt for oppdragelsen, lurer jeg jo virkelig på hvorfor hans barn har vært tatt i nasking flere ganger. Det burde de da ha fått inn at ikke er lov, det har i hvertfall min oppfattet uten rop og skrik. Hvorfor røyker den eldste hans som et lokomotiv.. Hvor får han røyken fra, jo han stjeler så det suser. Hvorfor er han og hans x til stadighet på skolen i samtaler fordi ungene hans havner opp i bråk. På foreldresamtaler på skolen har jeg hittil bare fått positive tilbakemeldinger om at min gutt fungerer kjempefint både faglig og sosialt. Aldri laget til bråk, og sørger for at ingen faller utenfor i leken.

Når det gjelder legging har jeg og min sønn for lenge siden inngått et kompromiss når han fikk tv på rommet sitt. Når det er leggetid får han 1/2 time fra han er i seng til lyset skal av, om han leser, bare ligger der eller ser på tv. Det som blir sett på på tv skal avklares med meg først om han får lov til og se.

Han mener at gutten min ikke skal se på tv når han legger seg, han skal legge seg å sove med en gang.

Mulig jeg er helt på jordet, og at min oppdragelse er feil og slapp som noen sier her.. Men når vi er sammen noen ganger, så føler jeg nesten at selv jeg går på tå, hev for at ingen skal si eller gjøre noe "galt" slik at det blir kjefting og smelling.. Synes det er ubehagelig..

[Gjest Anonymous]

Hva jeg mente med sjokkerende var nettopp det du sa om spising av middag foran tv'en og spesielt det med tv på rommet!!

Jeg er for all del motstander av kjefting og en viss fleksibilitet - men også stor tilhenger av alminnelig folkeskikk.

Hos oss sitter vi til bords og prater sammen med "inne-stemme", alle sitter til bords til alle er forsynte og man spør om man kan gå fra bordet, man takker for maten osv. Når ungene har med seg noen hjem, ser jeg at slik er det ikke i alle hjem! Barn opp i ti-årsalderen som smatter og slafser, søler, skriker og løper til og fra middagsbordet! Hva DRIVER disse foreldrene med??

Å pasifisere barn med tv er utrolig behagelig, men for lettvint synes jeg - ihvertfall til daglig!

[Gjest trådstarter]

Må nå le litt..

Er klar over at det er mange meninger om tv og tvtitting.. På lik linje med mye annet.. Fikk tv på rommet da vi flyttet fra hans far, slik at han kunne spille playstation der, samtidig som det noen ganger er godt at de sitter på rommet hans, han og vennene når de skal se noe på tv. Har ikke så stor leilighet, og noen ganger føler jeg for at det er stille når jeg kommer fra arbeide. Da vi bodde sammen med faren hans, hadde vi et ekstra tv i kjellerstuen, men her har jeg bare ei stue, og to tv-er. Så da ble det rommet hans som fikk det.

Men vil bare si det at når middagen har vært ferdig noen ganger har det vært barnetv-tid. Da har jeg rett og slett tatt maten på fatene og tatt det med på stua, og så har vi sittet sammen og sett barnetv jeg og sønnen min, samtidig som vi spiser.

Har ikke sagt at vi gjør det konsekvent, men når vi er alene, og det passer slik at det er noe vi vil se på tv når maten er ferdig.

Det vil jo ikke derfor si at han slafser, slurper, og hyler og roper mens han løper til og fra bordet. Og han takker da selvfølgelig for maten og setter fatet i oppvaskmaskinen etter måltidet, det skulle da bare mangle.

Dette med å spise forran tv vil jeg da tro er vanlig hos mange iblandt bl.a. på lørdagskveldene.. Eller er alle de jeg kjenner helt på jordet i normal folkeskikk??

[Gjest Pjusk]

Ja, det er virkelig sjokkerende at man nå og da spiser foran TV'en. Fryktelig!!

I tilfelle kan du jo ringe barnevernet ang. meg og min familie.

Vi spiser foran TV opptil flere ganger i uka. Hvorfor? Fordi selv om jeg og min mann jobber og ikke er hjemme med barna før 17.15 noen dager, slik at middag og barneTV kolliderer, skal ikke det gå ut over barna. Så da spiser vi foran BarneTV og koser oss alle sammen. Man kan vel ha bordskikk til tross for dette?

[Gjest Anonymous]

Vi spiser også ofte i 18 tiden. Derfor praktisk å spise i stua mens vi ser på barne tv. Minstemann synes dette er kjempekoselig. Hvis vi rekker å spise tidligere sitter vi sammen og prater. Noen dager spiser vi ikke hele familien samlet en gang. Dette må vel være opp til hver enkelt familie. Jeg synes det er fint med fleksibilitet. Tror slett ikke barna tar skade av dette.

Det jeg reagerte mest på i innlegget ditt var at din samboer er hyggelig mot barnet når dere er sammen med andre. At han utad vil vise en annen virkelighet. Dette virker kjent for meg. For oss var ikke dette bra. Ikke la han få for mye makt over deg og barnet ditt. Så lenge dere både gir og får, og møtes på halvveien er det bra. Hvis du og barnet hele tiden er de som må gi uten å få noe tilbake er det ikke bra. Hvis du føler at dette forholdet ikke er bra for deg og barnet ditt så må du beholde troren på deg selv og magefølelsen din og ta forholdet opp til vurdering...for barnets skyld og for din egen skyld.

[Gjest Linselus ikke inl.]

Nå var det vel ikke spising foran/bak tv hvor som helst det var snakk om i denne tråden, sånn egentlig.

Nå vet jo ikke jeg hvem som har påvirket hans barn mest, men det virker jo som hverken de eller din er helt problemfrie. Ergo: ingen av dere har vel lyktes 100% med barneoppdragelsen (og før noen halshugger meg, er det _noen_ som treffer 100%!?). Dette skulle vel ingi til muligheter for å utarbeide et kompromiss:

Feks kan du jo forklare grunnen til at du gir barna litt ekstra tid når de holder på med noe. Så kan han forklare hvorfor han mener at de ikke skal si _noe_ som helst ved bordet. Det bør jo være grunner for at man velger den "stien" man velger når det kommer til å oppdra barna sine, og kanskje det at han må gi "voksne" gjennomtenkte forklaringer vil få det til å gå opp et lys for han.

Hvis det derimot ikke går opp et lys for han foreslår jeg at du venter til du finner noen som i det minste er _litt_ enig med deg i barneoppdragelsen, i stedet for å holde ut med noe du er totalt uenig i.

Helt ærlig og oppriktig: man kan si mye, men i det øyeblikk jeg føler behov for å si at mann/kjæreste/samboer "er grei når det bare er vi to da" for å forsvare meg, ja da er noe mer enn litt galt i forholdet tør jeg påstå. (men jeg er ung, sikkert litt naiv,og har ikke prøvd mine og dine barn opplegg)

[Gjest Trådstarter]

Helt ærlig og oppriktig: man kan si mye, men i det øyeblikk jeg føler behov for å si at mann/kjæreste/samboer "er grei når det bare er vi to da" for å forsvare meg, ja da er noe mer enn litt galt i forholdet tør jeg påstå. (men jeg er ung, sikkert litt naiv,og har ikke prøvd mine og dine barn opplegg)

Ja, jeg føler jo at det er noe som som blir tungt i dette forholdet. Det er jo derfor jeg har skrevet inn her, for muligens å få synspunkter fra andre som har vært i samme situasjon. Og kansje få tips og råd.

Har jo fått mange fine tilbakemeldinger, der både jeg og han får støtte. Det bekrefter vel bare at vi alle sammen er forskjellige, med forskjellig syn på dette med barneoppdragelse. Ikke helt enkelt, først skal man finne en partner som man selv skal finne attraktiv og går godt sammen med, så skal ungene innvolveres, og dette skal også klaffe. Mange biter som skal på plass i puslespillet.

Ja vi har det helt topp når ikke ungene er tilstede. Men så var det jo uten unger vi lærte hverandre å kjenne, og ble så utrolig glad i hverandre. Og vi er akkurat like glad i hverandre nå, selv om ungene og våre forskjellige valg av oppdragelse lager krøll for oss iblandt.

Håper at det vil gå seg til.. Vet jo selv at det var ikke alltid jeg og min x var enige i ting og tang som gjaldt vår sønn. Men det ble liksom enklere å synge ut da, og si hva man mente. Dette med mine og dine er litt mer sårbart. Man er sikkert mer sårbar for kritikk fra en som ikke er far/mor til barnet.