Bonusbarn ved samlivsbrudd - trenger råd ;(

[AnonymBruker]

Jeg har valgt å avslutte nesten 5 års samboerskap. Han har 2 barn fra før av som har vært hos oss nesten 50 %. Vi er uenige i hvordan dette skal løses. Han mener at jeg skal komme i morgen å ta farvel, som han kaller det. Og at jeg ikke skal ha noen kontakt med de noensinne etter det. Jeg ønsker imidlertid å prate med dem om at det er slutt, at det ikke er deres feil, at pappa og jeg fremdeles er venner selv om vi ikke er kjærester - og hvis DE sier noe om og ønsker kontakt, f.eks dra på kino el. ønsker jeg jo å si ja, fordi jeg tror det er viktig å ta hensyn til deres behov midt oppi alt. Og fordi vi er glad i hverandre. Mulig vi bør vente med å prate med barna om det, da det kun er noen uker siden det ble slutt. Ikke fordi jeg kommer til å ombestemme meg, men fordi han er så sint på meg for at jeg har "gitt opp familien" og det virker som om hans følelser kommer i veien for sunn fornuft

Noen som har vært i en lignende situasjon eller som har noen råd?

Anonymous poster hash: 01ab9...1e8

[Peter007]

Jeg har valgt å avslutte nesten 5 års samboerskap. Han har 2 barn fra før av som har vært hos oss nesten 50 %. Vi er uenige i hvordan dette skal løses. Han mener at jeg skal komme i morgen å ta farvel, som han kaller det. Og at jeg ikke skal ha noen kontakt med de noensinne etter det. Jeg ønsker imidlertid å prate med dem om at det er slutt, at det ikke er deres feil, at pappa og jeg fremdeles er venner selv om vi ikke er kjærester - og hvis DE sier noe om og ønsker kontakt, f.eks dra på kino el. ønsker jeg jo å si ja, fordi jeg tror det er viktig å ta hensyn til deres behov midt oppi alt. Og fordi vi er glad i hverandre. Mulig vi bør vente med å prate med barna om det, da det kun er noen uker siden det ble slutt. Ikke fordi jeg kommer til å ombestemme meg, men fordi han er så sint på meg for at jeg har "gitt opp familien" og det virker som om hans følelser kommer i veien for sunn fornuft

Noen som har vært i en lignende situasjon eller som har noen råd?

Anonymous poster hash: 01ab9...1e8

Juridisk har du ingen rettigheter her.

Det er foreldrene som bestemmer om barna skal ha kontakt med deg.

[AnonymBruker]

Juridisk har du ingen rettigheter her.

Det er foreldrene som bestemmer om barna skal ha kontakt med deg.

Idiotisk kommentar. Selvfølgelig har man ingen juridiske rettigheter. Det betyr ikke at man ikke skal forklare barna hva som skjer og at man fortsatt bryr seg.! Ta den praten du ts, så får man bare se hva som blir naturlig videre... Si at de gjerne må ta kontakt med deg :-)

Anonymous poster hash: aec23...56c

[AnonymBruker]

Jeg har valgt å avslutte nesten 5 års samboerskap. Han har 2 barn fra før av som har vært hos oss nesten 50 %. Vi er uenige i hvordan dette skal løses. Han mener at jeg skal komme i morgen å ta farvel, som han kaller det. Og at jeg ikke skal ha noen kontakt med de noensinne etter det. Jeg ønsker imidlertid å prate med dem om at det er slutt, at det ikke er deres feil, at pappa og jeg fremdeles er venner selv om vi ikke er kjærester - og hvis DE sier noe om og ønsker kontakt, f.eks dra på kino el. ønsker jeg jo å si ja, fordi jeg tror det er viktig å ta hensyn til deres behov midt oppi alt. Og fordi vi er glad i hverandre. Mulig vi bør vente med å prate med barna om det, da det kun er noen uker siden det ble slutt. Ikke fordi jeg kommer til å ombestemme meg, men fordi han er så sint på meg for at jeg har "gitt opp familien" og det virker som om hans følelser kommer i veien for sunn fornuft

Noen som har vært i en lignende situasjon eller som har noen råd?

Anonymous poster hash: 01ab9...1e8

Synes du trår over grensene!

Du har ingen myndighet over barna og det er kun foreldrene som er lederne her.

Du går fra faren og han er barnas far. Barna har en mor. Du kom og du forsvant og er ute av deres liv.

Typisk mange ste-folk å opphøye sin betydning.

Anonymous poster hash: 83386...b6f

[Biloba]

Synes du trår over grensene!

Du har ingen myndighet over barna og det er kun foreldrene som er lederne her.

Du går fra faren og han er barnas far. Barna har en mor. Du kom og du forsvant og er ute av deres liv.

Typisk mange ste-folk å opphøye sin betydning.

Anonymous poster hash: 83386...b6f

Med 50% av tiden i 5 år er det kanskje ikke bare ts som vil føle savn. Far har et ansvar for at dette bruddet gjøres på en minst mulig belastende måte gir barna.

[AnonymBruker]

Synes du trår over grensene!

Du har ingen myndighet over barna og det er kun foreldrene som er lederne her.

Du går fra faren og han er barnas far. Barna har en mor. Du kom og du forsvant og er ute av deres liv.

Typisk mange ste-folk å opphøye sin betydning.

Anonymous poster hash: 83386...b6f

Shit, den siste kommentaren din er vemmelig. Dette kvinnen har hatt en nær rolle i barnas liv i fem år, det er ikke ubetydelig. Jeg har vært stebarnet i en slik situasjon når min mor og stefar gikk fra hverandre første gang når jeg var i barneskolealder. Inntil da hadde vi bodd sammen i 8 år. At jeg allerede hadde en biologisk far gjorde ikke forholdet jeg hadde fått til min stefar noe mer ubetydelig, han bodde tross alt under samme tak som meg i flere år (sånn sett er jo det tettere enn forhold man har til besteforeldre osv). Heldigvis var ikke min stefar og mor like kynisk og hensynsløs som deg. Stefaren min fortalte meg at døren hans var alltid åpen for meg hvis jeg ønsket kontakt med han. Foreldrene mine ble sammen igjen et par år senere og flyttet igjen i fra hverandre i fem år når jeg var 15 år. Da var jeg gammel nok til å bestemme selv, og flyttet heller sammen med stefaren min. Er evig takknemlig for den omsorgen jeg har vokst opp med fra min stefar, som jeg nå i voksen alder har et mye tettere forhold til en min biologiske far.

Ts, hvor gammel er barna? Har dere et nært og knyttet forhold? Har du noe slags kontakt med moren til barna? Trist at faren til barna er på denne måten, når han valgte å involvere deg så tett på barna hans i alle disse årene. Kanskje du og moren til barna kan komme til en enighet, hvor du får snakket med barna og sagt ditt? Synes det er veldig fint av deg at du ønsker at de skal vite at du er åpen for kontakt hvis de ønsker det - blod trenger ikke alltid være tykkere enn vann! Selv om man ikke er en steforelder betyr ikke det at kontakt med barna trenger å utelukkes.

Anonymous poster hash: 0387a...0b6

[AnonymBruker]

Synes du trår over grensene!

Du har ingen myndighet over barna og det er kun foreldrene som er lederne her.

Du går fra faren og han er barnas far. Barna har en mor. Du kom og du forsvant og er ute av deres liv.

Typisk mange ste-folk å opphøye sin betydning.Anonymous poster hash: 83386...b6f

Ro deg ned nå, kjære deg! Det "forholdet" du har til steforeldre kan umulig være sunt for deg.

Anonymous poster hash: 62992...611

[Ms.Sommerfugl]

Herregud for noen sykt idiotiske svar du har fått her, TS! Disse menneskene kan umulig ha noen som helst tanker i forbindelse med barna det gjelder.

Det er klart disse barna kommer til å savne deg om du plutselig ikke er der lenger. Ut i fra det du sier, så virker det som om du har hatt et godt forhold til dem. Til tross for at du ikke har noen rettigheter, så ville jeg forsiktig spurt far om han kan formidle dette videre til barna da det er dem man skal tenke på. Dessverre er det en del egoister ute og går, og far er nok ganske fortvilet for øyeblikket. La han roe seg ned litt, og så kan du ta det opp på en pen måte.

Hvis dette ikke fungerer, så tror jeg dessverre at du nesten blir nødt til å løsrive deg fra barna. Så vondt som det kan høres ut, så er det nok best istedetfor å krangle på det slik at det igjen vil ramme barna...

Lykke til uansett

[Gjest HeiHade]

Shit, den siste kommentaren din er vemmelig. Dette kvinnen har hatt en nær rolle i barnas liv i fem år, det er ikke ubetydelig. Jeg har vært stebarnet i en slik situasjon når min mor og stefar gikk fra hverandre første gang når jeg var i barneskolealder. Inntil da hadde vi bodd sammen i 8 år. At jeg allerede hadde en biologisk far gjorde ikke forholdet jeg hadde fått til min stefar noe mer ubetydelig, han bodde tross alt under samme tak som meg i flere år (sånn sett er jo det tettere enn forhold man har til besteforeldre osv). Heldigvis var ikke min stefar og mor like kynisk og hensynsløs som deg. Stefaren min fortalte meg at døren hans var alltid åpen for meg hvis jeg ønsket kontakt med han. Foreldrene mine ble sammen igjen et par år senere og flyttet igjen i fra hverandre i fem år når jeg var 15 år. Da var jeg gammel nok til å bestemme selv, og flyttet heller sammen med stefaren min. Er evig takknemlig for den omsorgen jeg har vokst opp med fra min stefar, som jeg nå i voksen alder har et mye tettere forhold til en min biologiske far.

Ts, hvor gammel er barna? Har dere et nært og knyttet forhold? Har du noe slags kontakt med moren til barna? Trist at faren til barna er på denne måten, når han valgte å involvere deg så tett på barna hans i alle disse årene. Kanskje du og moren til barna kan komme til en enighet, hvor du får snakket med barna og sagt ditt? Synes det er veldig fint av deg at du ønsker at de skal vite at du er åpen for kontakt hvis de ønsker det - blod trenger ikke alltid være tykkere enn vann! Selv om man ikke er en steforelder betyr ikke det at kontakt med barna trenger å utelukkes. Anonymous poster hash: 0387a...0b6

Endelig et fornuftig svar.

Det er han, som forelder, som har valgt å introdusere en annen person inn i livet til barna. En person de mest sannsynligvis har blitt glad i. Å rive den personen vekk fra barna utav egoisme og bitterhet er ikke riktig det heller, samme hvor skuffet foreldrene er over at barna klarer å bry seg om flere enn bare dem.

Tenk på barna først oppi dette. De voksne kommer i andre rekke.

Juridiske rettigheter har ingenting med saken å gjøre. Dette handler om følelser. Prøv å si til barna at de aldri får gå på kino med stemor igjen fordi far har loven på sin side, og se om de takler bruddet noe lettere av den grunn. Neppe.

Endret 16. april 2015 av HeiHade

[tingeling]

Hvordan er forholdet til moren deres? Hvis dere har et ok forhold så er det kanskje lettere for henne å snakke med eksen din om dette etterhvert. Og så kan hun forklare for barna at du fremdeles er glad i dem.

[AnonymBruker]

Broren min var sammen med ei dame med barn. Da de gjorde det slutt etter mange år som samboere fikk broren min 'samvær' med barnet. Barnet har også en far i livet sitt.

Mor var utrolig raus på vegne av barnet. Det var et barn som i mange år hadde hatt broren min i livet sitt. Barnet og broren min var glade i hverandre. Barnet hadde heller aldri gjort det slutt med noen. Så for å unngå at barnet fikk så mange omvenltninger i livet og for å unngå at barnet mistet en barnet var glad i fikk broren min 'samvær'.

Han hentet barnet av og til på SFO, tok barnet med på turer, stilte opp på fotballkamper osv. Det er i dag over 5 år siden det ble slutt, men broren min og barnet har fortsatt kontakt.

Utrolig flott for barnet at mor, og far, var så rause og gode:)

Anonymous poster hash: a8326...008

[AnonymBruker]

Shit, den siste kommentaren din er vemmelig. Dette kvinnen har hatt en nær rolle i barnas liv i fem år, det er ikke ubetydelig. Jeg har vært stebarnet i en slik situasjon når min mor og stefar gikk fra hverandre første gang når jeg var i barneskolealder. Inntil da hadde vi bodd sammen i 8 år. At jeg allerede hadde en biologisk far gjorde ikke forholdet jeg hadde fått til min stefar noe mer ubetydelig, han bodde tross alt under samme tak som meg i flere år (sånn sett er jo det tettere enn forhold man har til besteforeldre osv). Heldigvis var ikke min stefar og mor like kynisk og hensynsløs som deg. Stefaren min fortalte meg at døren hans var alltid åpen for meg hvis jeg ønsket kontakt med han. Foreldrene mine ble sammen igjen et par år senere og flyttet igjen i fra hverandre i fem år når jeg var 15 år. Da var jeg gammel nok til å bestemme selv, og flyttet heller sammen med stefaren min. Er evig takknemlig for den omsorgen jeg har vokst opp med fra min stefar, som jeg nå i voksen alder har et mye tettere forhold til en min biologiske far.

Ts, hvor gammel er barna? Har dere et nært og knyttet forhold? Har du noe slags kontakt med moren til barna? Trist at faren til barna er på denne måten, når han valgte å involvere deg så tett på barna hans i alle disse årene. Kanskje du og moren til barna kan komme til en enighet, hvor du får snakket med barna og sagt ditt? Synes det er veldig fint av deg at du ønsker at de skal vite at du er åpen for kontakt hvis de ønsker det - blod trenger ikke alltid være tykkere enn vann! Selv om man ikke er en steforelder betyr ikke det at kontakt med barna trenger å utelukkes.

Anonymous poster hash: 0387a...0b6

Så sykt, du har 2 foreldre også valgte du ingen av dem (!!) men valgte å flytte UT fra foreldrene dine og inn til en...tidligere "stefar" da du var 15 år?!!!

Lukter mistenksomt..og høres virkelig ikke sunt ut.

Anonymous poster hash: 83386...b6f

[AnonymBruker]

Synes du trår over grensene!

Du har ingen myndighet over barna og det er kun foreldrene som er lederne her.

Du går fra faren og han er barnas far. Barna har en mor. Du kom og du forsvant og er ute av deres liv.

Typisk mange ste-folk å opphøye sin betydning.

Anonymous poster hash: 83386...b6f

"Ste-folk". 😂 Å, jeg har savnet deg i disse debattene i det siste. Lenge siden du har kommet med betegnelsen ste-person og ste-folk (eventuelt har jeg bare klart å overse deg).

Nå har jeg ingen erfaring med å ha eller være en "ste-person", men du høres bare usedvanlig bitter og kjip ut. Tenker du ikke på ungene overhodet? Enn om de faktisk er glad i dette "ste-mennesket" som i noen tilfeller har vært der i store deler av oppveksten? Selvfølgelig skal se få ha kontakt om barnet selv ønsker det. Dette er barn som har opplevd familiebrudd allerde, er det ikke hyggelig om en person er så glad i dem at de ønsker å se dem?

Skjerp deg. Du er et "ste-medmenneske".

Anonymous poster hash: a6458...947

[AnonymBruker]

"Ste-folk". 😂 Å, jeg har savnet deg i disse debattene i det siste. Lenge siden du har kommet med betegnelsen ste-person og ste-folk (eventuelt har jeg bare klart å overse deg).

Nå har jeg ingen erfaring med å ha eller være en "ste-person", men du høres bare usedvanlig bitter og kjip ut. Tenker du ikke på ungene overhodet? Enn om de faktisk er glad i dette "ste-mennesket" som i noen tilfeller har vært der i store deler av oppveksten? Selvfølgelig skal se få ha kontakt om barnet selv ønsker det. Dette er barn som har opplevd familiebrudd allerde, er det ikke hyggelig om en person er så glad i dem at de ønsker å se dem?

Skjerp deg. Du er et "ste-medmenneske".

Anonymous poster hash: a6458...947

Jippi Hey, I have a Stalker...

Anonymous poster hash: 83386...b6f

[AnonymBruker]

Jippi Hey, I have a Stalker...

Anonymous poster hash: 83386...b6f

Du kan ta det som et komplement om du vil, for ja jeg har lagt merke til deg. Du er nemlig den største bitterfitten jeg har vært vitne til noen sinne. Gratulerer. 😊 Håper bare du ikke overfører dette på barna dine.

Anonymous poster hash: a6458...947

[AnonymBruker]

Så sykt, du har 2 foreldre også valgte du ingen av dem (!!) men valgte å flytte UT fra foreldrene dine og inn til en...tidligere "stefar" da du var 15 år?!!!

Lukter mistenksomt..og høres virkelig ikke sunt ut.

Anonymous poster hash: 83386...b6f

Lukter mistenksomt..? Hva er det egentlig du hinter til?

Det må være mistenksomt hvis noen bryr seg om noen andre selv om man ikke deler DNA? Det er så utenkelig at man får et nært forhold til barnet/barna til sin partner som man bor sammen med i mange år, ja..

Bare for å bite på det frekke og motbydelige agnet ditt, så kan jeg jo fortelle at denne stefaren min ble sammen med moren min når jeg var en liten baby. Samboere ble de raskt. Han tok del i ansvaret sammen med moren min fra første stund da min egen far var lite interessert i noe farsrolle, han skiftet bleier, tok sine netter med nattevåk, leverte meg i barnehagen, hentet meg i bhg etter jobb, tok meg med på sin faste helgetur på kafé med vennene hans hvor jeg storkoste meg med all oppmerksomheten, sov på brystet hans på ettermiddagene når han hadde middagslur utstrakt på sofaen etter en lang dag. Takk Gud for at moren min traff akkurat denne mannen, som har gjort at jeg har vokst opp med en så flott farsfigur å se opp til. Min biologiske far var en tivolipappa som stilte opp etter moren min hadde maset nok til at han gadd. Men jeg har aldri manglet en "far" i oppveksten min, takket være denne mannen. Jeg har aldri kalt han pappa av respekt for min ekte far, men han er uten tvil den som har stilt opp som en far for meg. Moren min som er et emosjonelt vrak og i tillegg er bipolar har gitt oss en ustabil oppvekst uten like, selv om jeg elsker henne da hun tross alt er mammaen min, så var det ingen tvil om at jeg heller ville bo sammen med stefaren min i tenårene da jeg hadde det mye tryggere og stabilt hos han. Nå i voksen alder har jeg egne barn, som rett og slett forguder "bestefaren" sin. Båndet han har med barna mine er fantastisk å vitne, men jøye meg så er vel det også mistenksomt og det skurrer vel voldsomt for deg å høre! Skrekk og gru!!

Ha en fin natt, fortsett å spre glede, du...................

Anonymous poster hash: 0387a...0b6

[AnonymBruker]

Lukter mistenksomt..? Hva er det egentlig du hinter til?

Det må være mistenksomt hvis noen bryr seg om noen andre selv om man ikke deler DNA? Det er så utenkelig at man får et nært forhold til barnet/barna til sin partner som man bor sammen med i mange år, ja..

Bare for å bite på det frekke og motbydelige agnet ditt, så kan jeg jo fortelle at denne stefaren min ble sammen med moren min når jeg var en liten baby. Samboere ble de raskt. Han tok del i ansvaret sammen med moren min fra første stund da min egen far var lite interessert i noe farsrolle, han skiftet bleier, tok sine netter med nattevåk, leverte meg i barnehagen, hentet meg i bhg etter jobb, tok meg med på sin faste helgetur på kafé med vennene hans hvor jeg storkoste meg med all oppmerksomheten, sov på brystet hans på ettermiddagene når han hadde middagslur utstrakt på sofaen etter en lang dag. Takk Gud for at moren min traff akkurat denne mannen, som har gjort at jeg har vokst opp med en så flott farsfigur å se opp til. Min biologiske far var en tivolipappa som stilte opp etter moren min hadde maset nok til at han gadd. Men jeg har aldri manglet en "far" i oppveksten min, takket være denne mannen. Jeg har aldri kalt han pappa av respekt for min ekte far, men han er uten tvil den som har stilt opp som en far for meg. Moren min som er et emosjonelt vrak og i tillegg er bipolar har gitt oss en ustabil oppvekst uten like, selv om jeg elsker henne da hun tross alt er mammaen min, så var det ingen tvil om at jeg heller ville bo sammen med stefaren min i tenårene da jeg hadde det mye tryggere og stabilt hos han. Nå i voksen alder har jeg egne barn, som rett og slett forguder "bestefaren" sin. Båndet han har med barna mine er fantastisk å vitne, men jøye meg så er vel det også mistenksomt og det skurrer vel voldsomt for deg å høre! Skrekk og gru!!

Ha en fin natt, fortsett å spre glede, du...................

Anonymous poster hash: 0387a...0b6

Høres ut som en fantastisk mann. Og beviser igjen at alle kan bli far, men det kreves noe ekstra for å være en pappa.

Anonymous poster hash: a6458...947

[Peter007]

Idiotisk kommentar. Selvfølgelig har man ingen juridiske rettigheter. Det betyr ikke at man ikke skal forklare barna hva som skjer og at man fortsatt bryr seg.! Ta den praten du ts, så får man bare se hva som blir naturlig videre... Si at de gjerne må ta kontakt med deg :-)

Anonymous poster hash: aec23...56c

Kan du fortelle med hvor en finner hjemmel for at tidligere steforeldre er part i ens tidligere samboers barn?

Endret 17. april 2015 av Peter007

[Gjest Haaploes]

Kan du fortelle med hvor en finner hjemmel for at tidligere steforeldre er part i ens tidligere samboers barn?

Overså du et "ikke" der, kanskje?

Jeg håper dere får til en løsning, TS, det er klart at du har spilt en viktig rolle i barnas liv. Bitre mennesker som påstår at steforeldre ikke betyr noe undervurderer omsorgsevnen både til barna og til de voksne involvert. Jeg opplevde en dobbel sorg da eksen min og jeg gikk fra hverandre - jeg mistet både ham og barnet hans. Det håper jeg du slipper

Hvor gamle er barna? Er det sånn at de kan ta kontakt med deg direkte, eller må det gå gjennom far? Jeg synes du skal si til dem at du er glad i dem uansett, og at du alltid er der.

[AnonymBruker]

Jippi Hey, I have a Stalker...

Anonymous poster hash: 83386...b6f

Det er flere som har lagt merke til bitterheten din overfor "ste-personer" eller "ikke-personer".

Anonymous poster hash: 62992...611