som kastet inn i et helvetes mareritt!!

[Gjest K]

Jeg har aldri trodd jeg skulle komme i denne situasjonen - det er som en vond drøm man ikke klarer våkne fra..

En god venn av meg er syk, veldig syk - faktiskt dødssyk, og sjansen for å komme ut av det i live er visst nok lav...

Jeg ser felles venner trekke seg unna sammen med andre venner som ikke takler dette, de er nok like vettskremt som meg - men jeg står da stadig vekk like støtt ved siden av min venn - jeg skal være der i hele denne jevlige tiden jeg - uansett når det måtte være et behov for meg.. Tørke snørr og tårer mens jeg gråter innvendig..

Det som gjør det hele så ille er barna,de kan miste en de er avhengige av, de påvirkes jo - blir agresive og innesluttet etterhvert som sykdommen pådrar seg, foreldrenen har jo sin livs kamp å kjempe - den ene som dødssyk og den andre som pårørende.. Så barna faller liksom mellom to stoler her da.. Selv om foreldrene er veldig klar over og prioriterer dem som best de kan er det vel ikke til å unngå...

Kreft... På hjernen... Farlig spredning.... Beklagelig...

Jeg blir kvalm bare av å høre ordene.... Får alle slags assosiasjoner.... WRÆL!!

"heldigvis" står jeg på "utsiden" og ser inn - heldigvis skjer det ikke meg..... samtidig som det skjer meg, og min familie - vi må jo bare være der for dem nå.. De trenger oss jo...

Men hvordan kan jeg best hjelpe??

Støtte fra staten - oppskrytt pissprat...

Sykeordninger? - My ass...

Forsikring..... - ikke la meg starte en gang... Du må dessverre bevise at du er dødssyk - helst ved å dø.. så kan de si det var din egen feil og derfor slippe betale ut noe som helst!..

Barnehage - takk og lov!! De har gitt gratis ekstratid dersom ungene trenger det, når som helst - fordi styreren har et hjerte av gull... selv om kommunen ikke dekker noe av det......

Men livet - det går videre for alle andre...

Er frustrert, skulle virkelig ønske det fantes en vidunderkur - en helbred som garanterte at man ble frisk - skulle så gjerne vært forsker i dag, kunne gitt en trygghet og et svar.... For spørsmålene er mange..

- og lille meg har ingen svar å gi, bare en skulder å gråte på, en å be om hjelp når det trengs.. men jeg føler meg så hjelpesløs her jeg sitter.....

K.

[Gjest Madam Felle]

Du gjør nok mer enn du tror, men jeg forstår at det er lett å tenke at man ikke gjør noe. Fortsett å være deres venn, for jeg er sikker på at det er det viktigste for dem akkurat nå.

[Gjest Brunhilde unplgged]

Du føler deg hjelpeløs og allikevel gir du skulderen å gråte på...

Jeg håper du forstår at du gjør det beste du kan! Jeg syns du er flink!

[Eponine]

Jeg syns du er en fantastisk venn. Du gir dem all den støtten du kan.

Dette er omtrentlig alt man kan gjøre i en slik situasjon. Desverre kan man ikke egenhendig kurere kreft, selv om man skulle ønske det av hele sin sjel.

Kreft er en grufull sykdom, har selv mistet min egen samboer 6 måneder siden av blodkreft og vet hvor håpløst og hjerteskjærende det er.

Bare fortsett å være så støttende som du er nå, de er tross alt heldige som har en venn som deg i denne jævlige situasjonen.

Heldigvis var jeg også like heldig og jeg er evig takknemlig for det i dag.

Sender noen varme tanker til deg og familien dette gjelder.