Insemenering? - tidligere utsatt for overgrep.

[AnonymBruker]

Jeg og min kjære mann er i den situasjonen at han ikke kan få barn selv. Vi ønsker oss barn sterkt og har begynt å undersøke i forhold til donor og insemenering. Jeg ønsker så gjerne å få barn sammen med han, men jeg er så fryktelig usikker på om jeg klarer å gå igjennom denne prosessen.. Dette fordi jeg har vært utsatt for overgrep og har etter dette hatt store problemer med å gjennomgå legeundersøkelser og gynekologundersøkelser. Under en operasjon jeg hadde fikk jeg innlagt kateter og fikk helt panikk når jeg våknet igjen av at "uvedkommende" hadde satt dette uten min viten. Nok om det. En annen sak er at jeg er fryktelig usikker på når og hvordan man skal fortelle evt. barn om dette og om det er noe de vil ha store problemer med å akseptere. Er så redd for å påføre mine egne barn noe vondt..

Noen som har noen erfaringer med insemenering og donor og som kan gi meg litt mer info om hvordan det foregår og hvordan dere følte dere underveis. Og gjerne også om noen vet om/har barn av donor og hvordan dere har informert de og familie om dette.

Anonymous poster hash: 81563...718

[Biloba]

Vi hadde et inseminasjonsforsøk, men med min manns sæd. Det blir satt inn et spekulum for å komme til livmorhalsen. Legen bruker ultralyd nederst på magen for å se livmoren. Behandlet sæd føres inn gjennom livmorhalskanalen i en plastslange/er kateter som er så tynt at jeg ikke kunne kjenne det. Prosedyren er mindre ubehagelig enn en celleprøve. Jeg har ikke overgrepserfaring. Kanskje det er bra for deg å velge en liten klinikk, slik at det er få personer å forholde seg til. Si fra, så kan de ta ekstra hensyn. De fleste trenger flere forsøk.

[AnonymBruker]

Vi hadde et inseminasjonsforsøk, men med min manns sæd. Det blir satt inn et spekulum for å komme til livmorhalsen. Legen bruker ultralyd nederst på magen for å se livmoren. Behandlet sæd føres inn gjennom livmorhalskanalen i en plastslange/er kateter som er så tynt at jeg ikke kunne kjenne det. Prosedyren er mindre ubehagelig enn en celleprøve. Jeg har ikke overgrepserfaring. Kanskje det er bra for deg å velge en liten klinikk, slik at det er få personer å forholde seg til. Si fra, så kan de ta ekstra hensyn. De fleste trenger flere forsøk.

Man må også undersøkes for å se om alt ser bra ut oppi der, eggposer, slimlag osv med ett innvendig ultralyd apparat opptil flere ganger. Jeg ble utsatt for overgrep som barn og synes det er den ekleste delen, men nå når jeg har prøvd å få barn noen år har den følelsen fullstendig forduftet. Jeg er inne på fertilitetsklinikken to ganger i mnd og synes ikke lenger det er noe problem med noe de driver på nedi der. De er leger. Og i mitt tilfelle overskygger ønsket om barn traumene, men nå skal det også sies at jeg langt i fra er av de mest traumatiserte fra overgrep. Om jeg var deg ville jeg informert legen din om erfaringene dine slik at de kan tilrettelegge mest mulig for deg.

Anonymous poster hash: 3942b...5cc

[AnonymBruker]

Snakk med legen din, du. Det kan være at du bør bearbeide traumene dine før du kan gå i gang, og jeg tenker at du i hvert fall bør ha støtte hvis du velger å gå gjennom prosedyrene.

Jeg har selv vært utsatt for overgrep og takler ikke sånne undersøkelsessituasjoner generelt. For oss har det resultert i at vi forblir barnløse.

Anonymous poster hash: 4f5dc...85e

[AnonymBruker]

Takk for svar, det hjelper å få vite litt mer hvordan det foregår. Tenker jeg må ta en prat med legen ja. Hun er heldigvis veldig forståelsesfull og trivelig så håper hun vet litt om dette..

Noen som vet hvordan barna føler det i forhold til å være donorbarn? jeg ønsker å bruke åpen donor i såfall så barnet har mulighet til å få vite hvem opphavet er.

Anonymous poster hash: 81563...718

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg skjønner dette er vanskelig for deg. Jeg slet selv med å godta dette da jeg måtte gjennom prøverør etter jeg var blitt steril som følge av sykdom etter voldtekt som barn. Det var en stor barriere for meg å oppsøke lege og gå videre med dette. Det ble vanvittig mange undersøkelser og operasjoner og jeg fikk akkurat samme panikken som deg da de hadde satt inn kateter mens jeg var i narkose. Jeg valgte derfor en liten klinikk og opplyste i forkant om situasjonen slik at jeg fikk forholde meg til de samme menneskene og jeg fikk kun damer som var med på behandlingen. I tillegg snakket jeg med psykolog til og fra gjennom prosessen for å få luftet tankene som ingen andre forsto. Jeg vet noen klinikker tilbyr psykolog, men det går også fint å få tak i en på egenhånd gjennom fastlege eller privat.

Jeg ble etterhvert mer eller mindre herdet fordi nå har det vært så enormt mye undersøkelser og det ene og andre at jeg nesten ikke plages med det lenger. Det blir litt glemt i den store gleden av at man venter barn eller i spenningen for om man er gravid. Prøv uansett å finne en å snakke med for det vil hjelpe.

Lykke til

Anonymous poster hash: 65953...42e