Gå på visning i leiligheten til eksen - risikabelt?

[Ananas.]

Ærlig talt, om jeg går på den visningen er det absolutt ikke å stalke ham. Frekt å påstå noe slikt.

Jeg vet som deg at jeg heller ikke kommer til å møte noen som er som eksen. Han er/var alt jeg noensinne har ønsket meg, kommer aldri til å involvere meg med andre menn.

Hadde dere et greit brudd, eller ble du ignorert slik som jeg blir?

Anonymous poster hash: 1634d...276

Å oppsøke et sted uten annen hensikt enn å finne informasjon om noen som ikke ønsker at du skal være informert om hva de driver med, må da kunne kalles stalking, eller i hvert fall å etterleve en besettelse du burde la ligge. Han vil antagelig oppleve det ubehagelig og kanskje til og med skremmende om du drar dit, dermed vil det også kunne være stalking.

Du må begynne å gi næring til alle tanker som kan få deg forbi denne hengemyra, uten opplysninger og bekreftelser fra ham, men ved å slå deg til ro med at du ikke vil få svar. Å ta kontakt med og å vurdere å oppsøke noen som åpenbart ikke vil ha kontakt er ikke sunt for noen av dere. Det er vanskelig, men du kommer deg ikke ut av det før du klarer å skifte fokus fra å finne ut hva det var som skjedde med dere, til å begynne å fokusere på hva som skal skje med deg i fremtiden.

[AnonymBruker]

Kan jeg bare spørre;

Hvorfor ønske tilbake en mann som har vært utro?

Anonymous poster hash: 82d8e...b46

Nei jeg vet, det er fullstendig tullerusk ikke sant? Likevel klarer jeg ikke slutte tenke på exen. 2 år og 4 uker uten noe som helst kontakt og jeg tenker på han konstant og hvor bra vi hadde det! Kommer aldri til å møte en sånn mann igjen. Men han vet ikke at jeg tenker sånn om han da.. I motsetning til ts sitt tilfelle.

Anonymous poster hash: b6433...df3

[AnonymBruker]

Nei jeg vet, det er fullstendig tullerusk ikke sant? Likevel klarer jeg ikke slutte tenke på exen. 2 år og 4 uker uten noe som helst kontakt og jeg tenker på han konstant og hvor bra vi hadde det! Kommer aldri til å møte en sånn mann igjen. Men han vet ikke at jeg tenker sånn om han da.. I motsetning til ts sitt tilfelle.

Anonymous poster hash: b6433...df3

At du sier nettopp at du "aldri kommer til å møte en sånn mann igjen", er vel nettopp det som er med på å gjøre at du ikke kommer deg videre. Du er fast bestemt på dette -> ikke åpen for å møte nye menn = du møter ingen. Veldig enkelt forklart, men poenget mitt er at det kan bli en selvoppfyllende profeti.

Anonymous poster hash: 7051d...fba

[AnonymBruker]

Om jeg, mot formodning, finner ut av at de skal ha barn, vil det være et vanvittig vondt sjokk. Men samtidig vil det gjøre det klart hva jeg skal gjøre om noen år. Om de ikke venter barn, så vil det gi meg en slags følelse av lettelse. At kanskje, om jeg er tålmodig, så kan det en dag bli oss to igjen.

Anonymous poster hash: 1634d...276

Hva skal du gjøre om noen år?

Skal du sette deg ned å håpe mens forholdet deres utvikler seg? At de gifter seg, kjøper hus, får barn, flere barn, konfirmasjoner, fotballkamper, familieferier osv? Evt at han går fra henne til en annen og skaper et liv med en ny? Virkelig? Det kan jo ta et helt liv og det er ikke sannsynlig engang.

Jeg forstår at du ikke har så lyst på en annen men kan du ikke i det minste ha det bra alene uten å sitte å vente i årevis? For det er jo det du egentlig gjør når du håper; du sitter å venter og det kommer til å ta knekken på deg.

Anonymous poster hash: c320f...094

[AnonymBruker]

Ærlig talt, om jeg går på den visningen er det absolutt ikke å stalke ham. Frekt å påstå noe slikt.

Jeg vet som deg at jeg heller ikke kommer til å møte noen som er som eksen. Han er/var alt jeg noensinne har ønsket meg, kommer aldri til å involvere meg med andre menn.

Hadde dere et greit brudd, eller ble du ignorert slik som jeg blir?

Anonymous poster hash: 1634d...276

Jo, det er å stalke. Du skal på visningen KUN for å rote i hans personlige liv.

At du gidder og krype rundt etter en mann som ikke vil ha noe med deg å gjøre, er helt utrolig. Hvor er selvrespekten din?

Anonymous poster hash: 8a0c8...7f9

[AnonymBruker]

Hva skal du gjøre om noen år?

Skal du sette deg ned å håpe mens forholdet deres utvikler seg? At de gifter seg, kjøper hus, får barn, flere barn, konfirmasjoner, fotballkamper, familieferier osv? Evt at han går fra henne til en annen og skaper et liv med en ny? Virkelig? Det kan jo ta et helt liv og det er ikke sannsynlig engang.

Jeg forstår at du ikke har så lyst på en annen men kan du ikke i det minste ha det bra alene uten å sitte å vente i årevis? For det er jo det du egentlig gjør når du håper; du sitter å venter og det kommer til å ta knekken på deg.

Anonymous poster hash: c320f...094

Bedre enn ingenting. Jeg er ødelagt allerede.

Anonymous poster hash: 1634d...276

[AnonymBruker]

Anonymous poster hash: 8a0c8...7f9

Nei, det er det selvsagt ikke.

Selvrespekt? Hvor er DIN? Utrolig frekt å skrive slikt.

Anonymous poster hash: 1634d...276

[Tabris]

Kjærlighetssorg kan være forferdelig vondt, og når man er midt opp i det så føles det som om man aldri vil komme over det og man vil aldri bli interessert i noen andre. Det er en helt normal følelse.

Men man kommer til et punkt hvor man selv kan bestemme om man vil fortsette å gjøre seg selv vondt med å henge seg opp i eksen, eller om man vil ta den tunge avgjørelsen om å gå videre.

Jeg har vært der selv. Jeg levde i håpet og "ventet" på eksen. Jeg var ung og dum, og det er den vondeste tiden jeg har vært gjennom. Da jeg endelig innså at det aldri ble oss og jeg kom meg videre, så følte jeg bare lettelse. Og først da forsto jeg hvor vondt jeg hadde gjort meg selv, og hvor mange måneder jeg hadde gått og hatt det så vondt når jeg ikke trengte det - fordi jeg klamret meg til håpet.

Det høres ut som om du er på samme sted. Og tro meg - du vil aldri takke deg selv for denne tiden, det å gå og vente er KUN destruktivt og fører KUN til at du gir deg selv mer helvete enn du trenger. Jo lenger du velger å være her, jo lenger velger du å gjøre deg selv vondt. Og du vil aldri takke deg selv for at du valgte hengemyra et sekund lenger enn du trenger det.

[AnonymBruker]

Bedre enn ingenting. Jeg er ødelagt allerede.

Anonymous poster hash: 1634d...276

Bedre enn ingen ting? Er det å torturert deg selv til du dør bedre enn å ha det bra på egenhånd og være fri for smerte og fortvilelse?

Anonymous poster hash: c320f...094

[AnonymBruker]

Kjærlighetssorg kan være forferdelig vondt, og når man er midt opp i det så føles det som om man aldri vil komme over det og man vil aldri bli interessert i noen andre. Det er en helt normal følelse.

Men man kommer til et punkt hvor man selv kan bestemme om man vil fortsette å gjøre seg selv vondt med å henge seg opp i eksen, eller om man vil ta den tunge avgjørelsen om å gå videre.

Jeg har vært der selv. Jeg levde i håpet og "ventet" på eksen. Jeg var ung og dum, og det er den vondeste tiden jeg har vært gjennom. Da jeg endelig innså at det aldri ble oss og jeg kom meg videre, så følte jeg bare lettelse. Og først da forsto jeg hvor vondt jeg hadde gjort meg selv, og hvor mange måneder jeg hadde gått og hatt det så vondt når jeg ikke trengte det - fordi jeg klamret meg til håpet.

Det høres ut som om du er på samme sted. Og tro meg - du vil aldri takke deg selv for denne tiden, det å gå og vente er KUN destruktivt og fører KUN til at du gir deg selv mer helvete enn du trenger. Jo lenger du velger å være her, jo lenger velger du å gjøre deg selv vondt. Og du vil aldri takke deg selv for at du valgte hengemyra et sekund lenger enn du trenger det.

Nei, jeg er ikke på samme "sted." Er ikke ung og dum lengre. Er noe heeelt annet å ha kjærlighetssorg i tenårene eller tidlige i 20-årene, sammenlignet med å være i 30-årene som jeg er.

Jeg har hatt kjærlighetssorg før, en gang mens jeg var 31. Det var jævlig, men det varte ikke noe mer enn et par måneder - og så tenkte jeg knapt på mannen mer. Da følte jeg meg litt irritert, irritert over at jeg hadde kastet bort så mye tid på å være trist -selv om det "bare" var et par måneder.

Dette er annerledes, helt annerledes. Har ikke hatt kontakt med ham siden i høst, men det blir ikke bedre. Det blir heller verre. Dette kommer aldri til å "gå over."

Han er tross alt den jeg har drømt om hele livet. Han har alt jeg noensinne har ønsket meg i en mann, absolutt alt. Og jeg er en lite sosial person som ikke blir lett forelsket, og knytter meg aldri til noen - bortsett fra han.

Anonymous poster hash: 1634d...276

[AnonymBruker]

Bedre enn ingen ting? Er det å torturert deg selv til du dør bedre enn å ha det bra på egenhånd og være fri for smerte og fortvilelse?

Anonymous poster hash: c320f...094

Er ikke alltid man har noe valg. Jeg trøster meg med at jeg en dag skal dø, så dette varer ikke for evig.

Anonymous poster hash: 1634d...276

[AnonymBruker]

Jeg var en av de som i begynnelsen prøvde å gi deg gode råd, og prøvde å forklare deg at det eneste du oppnår med dette er at du kommer til å ende opp med at han rett og slett missliker deg, og at du da i tillegg til å miste han som kjæreste kommer til å miste alle sjangser for at dere kan få til å ha et vennskap i senere tid. Jeg har fulgt med i hele tråden, og den andre tråden som var om denne. Du har fått MANGE gode råd, folk som genuint har prøvd å hjelpe deg, men du har ikke tatt til deg ett eneste råd, i steden for har du blitt gradvis mer og mer vanskelig å diskutere med, og du kommer med kommentarer om at nesten alle er frekke, mobbere, løgnere osv. Men vet du hva? Jeg synest DU er frekk!! Folk her inne har tatt seg tid til å prøve å hjelpe deg, og du tar ikke til deg noe av det. De som synest du skal oppsøke hjelp sier dette fordi de skjønner at du har det vondt og de mener GENUINT at det kan hjelpe deg gjennom en vanskelig tid, de sier det IKKE fordi de synest det er noe galt med deg, men du har selv sagt at du sliter med å komme deg på jobb og at du føler deg ødelagt, og da er det helt normalt, og faktisk sunt, å søke profesjonell hjelp for å komme seg ut av det. Det er ingen skam i det, men til og med har jeg sett at du noen ganger har tolket som negativt og ment at det er frekt.

I begynnelsen hadde jeg sympati for deg og jeg håpte helt ærlig at du kunne prøve å se at folk prøver å hjelpe deg, og at du kom til å ta til deg noen av rådene du har fått her, Men etter jeg har sett hvor negativt du har svart folk som har prøvd å hjelpe deg så må jeg helt ærlig si at i hvertfall jeg ikke gidder å prøve å gi deg noen flere råd lenger. Det er ikke vits å prøve å hjelpe noen som er så lite imøtekommende og ikke ønsker å ta i mot hjelp. Det er sjelden jeg blir så provosert som jeg har blitt av å lese denne tråden, og jeg er ganske sikker på at jeg ikke er den eneste.

Og bare sånn at det er sagt, du er ikke den eneste som har følt slik hjerteskjærende sorg før. Jeg har selv opplevd det, mine fleste venninner har opplevd det, når sorgen er så sterk at du ikke orker spise, kaster opp, gråter, ikke klarer å se positivt, og følt at man aldri kommer til å finne noen andre igjen, men man må faktisk VELGE å ville komme seg ut av det, man må si til seg selv at "nok er nok", og jobbe med seg selv. Det hjelper ikke å fortsette å si i det uendelige at ting blir aldri bra igjen, for da blir det nemmelig ikke bedre. Ting fikser seg ikke automatisk av seg selv, man må jobbe for det.
Det var mitt siste råd fra meg, så lykke til videre,..

Anonymous poster hash: 4fb54...48d

[AnonymBruker]

Nei jeg vet, det er fullstendig tullerusk ikke sant? Likevel klarer jeg ikke slutte tenke på exen. 2 år og 4 uker uten noe som helst kontakt og jeg tenker på han konstant og hvor bra vi hadde det! Kommer aldri til å møte en sånn mann igjen. Men han vet ikke at jeg tenker sånn om han da.. I motsetning til ts sitt tilfelle.

Anonymous poster hash: b6433...df3

Hva var så bra med han siden du mener at det ikke eksisterer noen like bra som han?

Nevn noen egenskaper,f.eks?

Husker jeg følte det slik når jeg falt for en fyr som jeg anså som "out of my league", og når han viste interesse så falt jeg enda mer for han...

Dessverre så var han ikke ute etter noe forhold, og jeg ble helt ødelagt. Tok meg fri fra jobb i en uke fordi jeg klarte så vidt å fungere. Jeg har ikke hatt slik kjærlighetssorg siden...tja...ungdomsskolen? Bare denne var 10 ganger verre. Vet ikke hvor det kom fra.

Jeg datet ikke noen på lang tid på grunn av han, kunne ikke engang holde hender eller vise interesse for noen andre fordi det føltes helt feil, det var bare han jeg kunne være med, det var bare med han det føltes rett med. Var vanskelig å forklare, det var bare han som var for meg,ingen andre. Jeg vurderte å flytte og så etter leiligheter der han bodde for å flytte nærmere han bare for å ha større sjanse for å være nær han.

Etter en LANG stund når den verste forelskelsen og kjærlighetssorgen la seg, så jeg han plutselig i et helt annet lys. Nå minner han meg om en ....tja....liten gnom? Jeg så plutselig ting ved han som jeg overså fordi jeg trodde fyren var perfeksjonen selv.

Jeg falt så fort for han og jeg hadde sånne tanker om at jeg aldri kunne få bedre,for han var "best", nettopp fordi jeg hadde et elendig selvbilde. Jeg hadde innbilt meg at jeg ikke var fin eller bra nok.

Ser tilbake nå og jeg så søren meg ut som en gudinne i forhold til han....wtf var det jeg tenkte på? Hjerner kan noen ganger være en skikkelig merkelig ting.

Spørsmålet mitt er da; sliter du med selvbilde/selvtillit?

Anonymous poster hash: 82d8e...b46

[AlternativX]

For meg høres dette ut som en kjærlighetssorg som har gått over i en depresjon.

[Tabris]

Nei, jeg er ikke på samme "sted." Er ikke ung og dum lengre. Er noe heeelt annet å ha kjærlighetssorg i tenårene eller tidlige i 20-årene, sammenlignet med å være i 30-årene som jeg er.

Jeg har hatt kjærlighetssorg før, en gang mens jeg var 31. Det var jævlig, men det varte ikke noe mer enn et par måneder - og så tenkte jeg knapt på mannen mer. Da følte jeg meg litt irritert, irritert over at jeg hadde kastet bort så mye tid på å være trist -selv om det "bare" var et par måneder.

Dette er annerledes, helt annerledes. Har ikke hatt kontakt med ham siden i høst, men det blir ikke bedre. Det blir heller verre. Dette kommer aldri til å "gå over."

Han er tross alt den jeg har drømt om hele livet. Han har alt jeg noensinne har ønsket meg i en mann, absolutt alt. Og jeg er en lite sosial person som ikke blir lett forelsket, og knytter meg aldri til noen - bortsett fra han.

Anonymous poster hash: 1634d...276

Selvsagt vil det ikke gå over og selvsagt har det ikke blitt bedre - fordi du tenker som du gjør, er overbevist som du er, og bevisst oppsøker og holder deg oppdatert på ham (Facebook, visning osv). Du dyrker jo kjærlighetssorgen, selvsagt vil den ikke gå over da.

Du gjør deg selv til offer, noe som er trygt og enkelt for da kan du kose deg som martyr og slippe det vonde med å gå videre. Og det er fair enough - ditt liv, du bestemmer hvordan du vil ha det. Bare vær klar over at dette er et valg du tar, og det er deg - og bare deg - som kan avgjøre hva slags liv du ønsker å ha.

[Tabris]

Er ikke alltid man har noe valg. Jeg trøster meg med at jeg en dag skal dø, så dette varer ikke for evig.

Anonymous poster hash: 1634d...276

Omg, slutt med sånn melodrama. Tror du koser deg litt som martyr, jeg.

[AnonymBruker]

Er ikke alltid man har noe valg. Jeg trøster meg med at jeg en dag skal dø, så dette varer ikke for evig.

Anonymous poster hash: 1634d...276

Var det sånn at dere som par hadde litt spesielle seksuelle preferanser?

Tror du den rollen du hadde kan ha noe med måten du takler dette bruddet? Ser du hva jeg mener?

Du har faktisk et valg; du kan velge å la deg drukne i smerte og elendighet eller velge å kjempe deg opp og gå videre med livet ditt. Du er mor så jeg vil virkelig anbefale deg det første da du fort drar med deg barna i dragsuget.

Du kan ikke dyrke sorgen og desperasjonen sånn som du gjør nå for det kommer til å gå utover, og smitte alt og alle i livet ditt

Anonymous poster hash: c320f...094

[AnonymBruker]

Anonymous poster hash: 4fb54...48d

Ganske meningsløst da, at du skriver et langt innlegg for å syte over hvor tilsynelatende provosert du er.

Og så kommer du med noen løgner. Jeg tar ikke til meg "råd" fra mobbere selvsagt, men selv om du lyver og påstår alle her inne er mobbere ifølge meg, er det ikke slik. Mange har kommet med gode råd - og er hyggelige og har empati - noe du tydeligvis ikke har.

Anonymous poster hash: 1634d...276

[AnonymBruker]

Han er tross alt den jeg har drømt om hele livet. Han har alt jeg noensinne har ønsket meg i en mann, absolutt alt. Og jeg er en lite sosial person som ikke blir lett forelsket, og knytter meg aldri til noen - bortsett fra han.

Anonymous poster hash: 1634d...276

Jeg vet dette heller ikke går hjem, for jeg var for ung, bare 26 ... Men jeg hadde møtt Mannen når jeg var 21. Han jeg skulle gifte meg med og være sammen med resten av livet og få barn med. Alt sammen. 5 år senere forsvant han ut av livet mitt uten noen egentlig god forklaring, han brukte 3 månder på å være unnvikende før jeg kvinnet meg opp og tok en alvorsprat med han. Det var grusomt og jeg trodde med hånda på hjertet at jeg aldri skulle bli helt glad igjen. Samtidig så skjønte jeg faktisk at han var over meg selvom jeg ikke var over han. Og det hjalp på en eller annen bisarr måte, iallfall når jeg hadde tenkt meg om en god stund. Jeg sneik litt på facebooken hans og hadde lyst til å spørre alle som kjente oss begge om ALT som hadde med han å gjøre. Men det gikk over, via bevisste valg og fine venner rundt meg som dro meg med.

Det hører kanskje med til historien at 5 år senere møtte jeg en utrolig fin mann som jeg fortsatt er sammen med, og han er også fantastisk. Det er ikke likt med mitt forrige forhold, men det er helt fantastisk

Hvis du tror det vil gi deg en form for ro å ha vært på visning. husk at leiligheten vil være svært lik bildene du har sett i annonsen på visning, så om de er særs upersonlige og ikke slik du husker leiligheten fra dere var sammen så er det en sjans for å bli skuffa tror jeg. At du ikke føler du finner noen svar.

Anonymous poster hash: a3caa...9ba

[AnonymBruker]

Anonymous poster hash: c320f...094

Seksuelle preferanser? Vi hadde sex, ja, men vi hadde ikke noen rar sex. Hvorfor skriver du om dette til meg?Så ufint og ekkelt. Dette handler ikke om sex, selv om det tydeligvis er noe du tenker (for mye) på. Hold det for deg selv.

Anonymous poster hash: 1634d...276