Barn som bor langt fra samværsforelder?

[Gjest Anonymous]

Nå er sommerferien over, reservesønnen er reist hjem(1,5 t med fly), han var halve skoleferien dette året

Nå starter 6 klasse

Han flyttet med mamman etter 1.klasse, her har han familien på begge sider, og gikk på skole med barnehagevennene og vennene fra gata han vokste opp i, pappa med kone og søsken

Vi var engstelige for hvordan dette skulle gå, om han skulle takle forandringene og alt det nye, om han ville takle å reise alene hit osv

Det gikk over all forventning, han knyttet bånd, er den samme flotte gutten, mange venner, driver idrett, reiser alene uten problemer

Men, han er deppa når han reiser, ikke fordi han ikke vil dit han skal, men fordi han alltid må forlate noen

Han savner pappa og familien på fotballkamper og skoleforestillinger osv

Sjalusien river avogtil så han "sitter på pappa" hele tiden, og blir tverr når andre familiemedlemmer får oppmerksomhet :veldigsur:

Han bruker tid på å finne roen her i huset, bruker tid på å komme inn i kompisgjengen også, som regel er samværet over før han er blitt varm i trøya :veldigsur:

Han har ikke mulighet å stikke innom når han føler for det, han har ikke anledning å komme dagen etter engang, han må vente flere uker, trist, når man ønsker kos der og da, det hjelper ikke alltid med en telefonsamtale, noen ganger kreves det nærhet for å få satt ord på følelsene :-?

Han må noen ganger velge bort idrett og skole arrangementer pga samvær, han synes det er passe greit nå,

men om kort tid vil nok venner, idrett, skole, kjæreste og festing komme foran :veldigsur:

Hva skjer med båndene til denne familien da? Det vet ingen, men vi gjør hva vi kan for at det skal være attraktivt for han å komme hit :oops:

Finnes det noen i lik situasjon? Hvordan takler deres barn avstanden til den andre forelder?

Jeg mener at det bør være MEGET gode grunner for at barna skal behøve å ha en forelder laaaangt unna :veldigsur:

[Gjest Tex]

Jeg mener at det bør være MEGET gode grunner for at barna skal behøve å ha en forelder laaaangt unna :veldigsur:

Jeg er enig. En skal jammen sørge for å sette barna på førsteprioritet når en har skaffet seg dem. Selvom det innebærer flytting.

[dreamy]

Faren til min datter bor langt vekk. 1 time med fly. Vi synes det går veldig greit og har heldigvis ikke hatt de store problemene. Heldigvis samarbeider vi veldig godt og har aldri snakket stygt om hverandre etc. Tvert imot .. Vi har fått det til å passe med langhelger, ferier og minst en gang i måneden. Vi gjør så godt vi kan. De snakkes ofte på telefon og har en fin tone sammen..

Min datter er lei seg når hun reiser fra meg, men glad når hun er fremme hos pappaen sin. (og motsatt)

Det kan være mange grunner for at en forelder flytter langt vekk. Det går ikke ann å dømme alle nord og ned for det..

[Gjest Anonymous]

Jeg er trådstarter

Til Dreamy:

Jeg dømmer ingen nord og ned, sier bare at man bør tenke seg om og ha gode grunner til å flytte.

Det har ikke vært store problemer i vårt tilfelle heller som du ser hvis du leser hele innlegget, det er de små ting som dukker opp nå og da, gutten fungerer godt han, men han kunne hatt det BEDRE.

Selvfølgelig prater vi ikke stygt om mammaen, eller noen andre for den saks skyld.

Jeg vet ikke hvor gammel datteren deres er, men tror du ikke at det vil ha noe for henne å si at far ikke kan komme på idrett-skole ting å se på henne?

Tror du ikke det vil være tider der hun trenger pappa NÅ?

Hvis din datter kunne velge, hvor tror du hun ville valgt at pappan skulle bo, langt bort eller i nærheten?

Jeg bare lurer....

Trådstarter

[Gjest Far til 2]

Det er flere komplikasjoner med det som relaterer seg til lange avstander.

Som foreldre signaliserer vi også at barna ikke har en selvskreven rett til samvær med begge foreldrene.

Med dagens omsorgsløsning signaliserer vi at gutter ikke bør forvente å ta ansvar for sine barn. Og foreldre som har gutter vil ikke kunne forvente å se så mye til sine barnebarn.

60.000 barn opplever å treffe samværsforeldre sjeldent (mindre enn 1 gang pr mnd).

Det er nå ca 30 år siden foreldre begynte å skile seg. Først i mindre antall men etterhvert i akselererende tempo. I tiden som kommer vil vi se hva dette har gjort med barna.

De siste 10 årene har dessuten foreldrene begynt å flytte langt bort etter samlivsbruddet. Hvilke påvirkning dette har gitt kan først dokumenteres om noen år. Men jeg er redd de som taler varmt for dagens omsorgsløsning og flyttepraksis kan få en negativ overaskelse den dagen deres egne barn blir foreldre.

Far til 2

[Gjest Anonymous]

Det ideelle ville vært om begge foreldrene fortsatte å bo i samme skolekrets. Det kan være mange grunner til at det ikke lar seg gjøre. Faren til mine barn valgte å flytte 3-4 mil. Han er heller aldri med på skoleaktiviteter eller idrettsarrangementer. Han vil ikke en gang komme i konfirmasjonen til sin datter.

Tror samværsforelderens personlighet og holdninger betyr mer enn geografisk avstand.

[Gjest Anonymous]

Jeg skjønner din frustrasjon av en så fraværende far, det må være veldig sårende for din datter, og for deg som mor. Jeg tror at personlighet og holdning er LIKE viktig som å være fysisk tilstede de fleste gangene det er viktig for barnet.

Min manns eks klagde til meg(og til mange andre) over min manns manglende tilstedeværelse for sin sønn, han var aldri med å spilte fotball på ettermiddagen, fulgte han ikke på barneidrettskolen på tirsdagene(dette var i 1 klasse), han gjorde ALDRI noe sammen med sønnen.

Jeg visste og hun visste at min mann jobbet mye i perioder, hun mente at han feilprioriterte - valgte sønnen bort :veldigsur:

Jeg spurte hva hun da syntes om alle helgene vi tok barna med på hyttetur, ski, og scooter, fjell og vidde, at han alltid var på foreldrekaffe i barnehage, skoletilstelninger, turnstevne, foreldremøter, at han tok sønnen med til fysioterapaut en gang i uka(måtte ta fri fra jobb) i nesten et år med mere:)

Da ba hun om unnskyldning, hun så bare alt hun mente han ikke gjorde, hun glemte å se de tingene han faktisk gjorde, hun glemte også å innse at far og sønn ville bestemme SELV hva de to skulle gjøre sammen

Jeg tror at de aller fleste fedre og mødre er oppegående foreldre, og da er det mye å tape på å skille barn og en forelder..

Trådstarter

[Gjest Tex]

En del farmødre må nok ta litt ansvar for manglende barnebarnkontakt selv.

En må faktisk lære sønnene sine å ta vare på ungene sine.

Å bedrive holdningsskapende arbeid i egen leir er vel den viktigste jobben en forelder kan gjøre tror jeg.

Det finnes drittsekker både på farssiden og på morssiden. Men det er en grunn til at mødre stort sett bestandig har fått hovedomsorgen for barna, og at de fremdeles stort sett får det. Så får du, Far til 2, si hva du vil om det.

Hsk at de som er fedre i dag stort sett hadde mødre som var hjemmeværende, og fedre som var på jobb og på fotballkamp.

[Gjest Anonymous]

Hvordan er det med deg Tex, du har et barn på 11 som ikke har sett sin far siden hun var 7? Og et barn som kun er annenhver helg hos sin far, for faren vil ikke ha barnet mer?

Jeg lurer på om du er ekstremt uheldig med dine valg av menn, eller om du skremmer dem fra barna sine?

Hvis man har en tendens til ofte å havne i konflikt med folk så må en vell se seg i speilet, eller?

Jeg synes ikke at du skal bruke mot gutta at de jobber, for vi tar vel alle i mot lønna når den kommer, både din mors generasjon og du selv?

Min far jobbet mye, for å forsørge meg om min mor, min mann jobber mye, for sammen med meg å betjene haugen med regninger - ingen av disse to bryr seg nevneverdig om fotball - uheldig er du om din far og dine menn er slik - ikke la bitterheten gå ut over alle menn - jeg tror de fleste er like oppegående som de fleste mødre er

Trådstarter

[dreamy]

Til Dreamy:

Jeg dømmer ingen nord og ned, sier bare at man bør tenke seg om og ha gode grunner til å flytte.

Det har ikke vært store problemer i vårt tilfelle heller som du ser hvis du leser hele innlegget, det er de små ting som dukker opp nå og da, gutten fungerer godt han, men han kunne hatt det BEDRE.

Selvfølgelig prater vi ikke stygt om mammaen, eller noen andre for den saks skyld.

Jeg vet ikke hvor gammel datteren deres er, men tror du ikke at det vil ha noe for henne å si at far ikke kan komme på idrett-skole ting å se på henne?

Tror du ikke det vil være tider der hun trenger pappa NÅ?

Hvis din datter kunne velge, hvor tror du hun ville valgt at pappan skulle bo, langt bort eller i nærheten?

Jeg bare lurer....

Trådstarter

Jeg leste hele innlegget ditt og svarte nok litt i forsvarsposisjon Fordi det er jeg som har flyttet langt vekk med min datter. Jeg skjønner at dere har ett greit forhold med moren og mente ikke noe negativt med det jeg skrev.

Hun trenger pappaen sin og vi gjør så godt vi kan i den situasjonen vi er i.

[Gjest Anonymous]

Det handler da ikke alltid bare om to personer som skal forholde seg til hverandre. Man skal også forholde seg til omverden der en lever, bl.a hjelpeapparatet. Det er langt ifra sikkert at det er like kompetent alle steder i Norge..Man har tradisjoner, særtrekk.

Jeg tenker på det jeg får høre om Oslo her på bygda hele tiden. Det er fryktelig slitsomt når en hele tiden leser og hører hvor grusomt det er i Oslo. Som om alt er så mye bedre her; her baserer man seg på at informasjon fra barnhage skal gå via rykter på bygda! Nei, automatisk delt bosted kan jeg ikke se for meg før man har like tilstander over hele Norge.

[Gjest Anonymous]

Til dreamy: Du har tatt dine valg, sikkert nøye gjennomtenkt, det går bra nå og forhåpentligvis endrer ikke dette seg Men vær åpen for at det KAN endre seg, især visst livssituasjonen til deg og pappan endrer seg(nye jobber, pappan flytter, nye partnere/slutt med nye partnere, nye søsken). Vær også åpen for at din datter en dag sier at hun vil ta et skoleår hos pappa, for å se hvordan det er , for å få være med pappa og pappa med henne

Til gjest som vil flytte til Oslo:

Jeg har ikke nevnt delt omsorg, men i realiteten burde det vært utgangspunktet - ikke unntaket - men det vil være en annen debatt

Jeg har lest endel av dine tråder, og håper det ordner seg for deg, du har nok en kronglete vei å gå.

Lykke til :veldigsur:

Trådstarter

[Gjest Tex]

Hvordan er det med deg Tex, du har et barn på 11 som ikke har sett sin far siden hun var 7? Og et barn som kun er annenhver helg hos sin far, for faren vil ikke ha barnet mer?

Jeg lurer på om du er ekstremt uheldig med dine valg av menn, eller om du skremmer dem fra barna sine?

Dersom en mann lar seg skremme vekk fra barna sine er han i mine øyne ingen mann.

Mitt "feilgrep" var i første runde å beholde et barn fremfor å velge abort, og dermed bli mor til et barn hvis far jeg desverre ikke kjente så godt som jeg trodde.

Min sønns far var jeg samboer med i en årrekke. Tilfeldigvis hadde han mange andre kjærester samtidig, for eksempel er min sønn nå nylig fyllt syv år og faren har vært sammen med sin nåværende samboer i snart ni år....... til tross for at vi var sammen til ungen var nærmere to år..... Han kan ikke tilgi meg for at jeg kastet ham ut, og lar sønnen lide for dette.

[Gjest Anonymous]

Du er kvinne kjære Tex, og vet som meg at man kommer langt med kvinnelist, det er mange måter å drive skjult utpsyking på... Jeg skjønner veldig godt de menn som trekker seg tilbake, og lar en meget kontrollerende mamma som bruker barna i sin maktkamp, få det som hun vil...

Menn er kjent for å slå når de utøver vold, men for hver mann som slår så er det sikkert 2 kvinner som driver psykisk terror - både åpent og skjult! Psykisk vold er vanskelig og bevise, det holder ikke i en rettsak, for vi kvinner er jo så sarte og sårbare??? Ja, da tar vi til tårene

Det finnes både gode og dårlige grunner til at fedre og mødre velger bort barna sine Tex, og i ethvert forhold så har begge parter feil når det går over styr - i dine forhold også..?

Du virker bitter, helt naturlig ,så uheldig som du har vært, men jeg tror fortsatt at de fleste fedre og mødre er oppegående foreldre...

Trådstarter

[dreamy]

Til dreamy: Du har tatt dine valg, sikkert nøye gjennomtenkt, det går bra nå og forhåpentligvis endrer ikke dette seg  Men vær åpen for at det KAN endre seg, især visst livssituasjonen til deg og pappan endrer seg(nye jobber, pappan flytter, nye partnere/slutt med nye partnere, nye søsken). Vær også åpen for at din datter en dag sier at hun vil ta et skoleår hos pappa, for å se hvordan det er , for å få være med pappa og pappa med henne  

Vi har tatt våre valg og det fungerer. Selvfølgelig er vi åpne for at ting kan endre seg. Det var heller ingen selvfølge at vår datter skulle bo hos meg, vi tok avgjørelsen i fellesskap. Vi er voksne mennesker begge to og snakker enda mye om det. Skulle min datter ønske å bo hos faren sin ville jeg aldri stå i veien for det, akkurat som han ville tatt imot henne med åpne armer..

[Gjest Tex]

Kjære trådstarter, jeg ikke ikke bitter i det hele tatt, tvert imot svært takknemlig for at jeg får tilbringe all den tiden jeg ønsker sammen med barna mine uten å være nødt til å sloss for det. Jeg er takknemlig for at de bor hos meg, for at ingen av fedrene er interessert i å sloss for omsorg, for at barna blomstrer i sine oppvekstvilkår og for at jeg har verdens beste farsfigur for dem i min mann.

Det eneste som lager et skår i gleden er min datters savn av sin biologiske, men jeg er sikker på at dersom du hadde kjent til bakgrunnen ville du ha vært enig med meg i at det er best for henne at de ikke har kontakt.

Så nei, her tar du feil, her er tilstanden helt perfekt

[Gjest Anonymous]

Jeg er i samme situasjon. Sønnen min er begynnt i 3 klasse nå. Han flyttet til faren sin ifjor, og det er 100 mil mellom oss. Jeg ser han kanskje 5 ganger i løpet av året. Han kommer hit i skoleferier. Da han bodde hos meg, sørget jeg for at han ringte ofte til faren sin. Mens faren ikke gidder å følge opp dette. De ringer så og si aldri. Det er hele tiden jeg som må ringe. Føler at jeg mister kontakten mer og mer med han, og synes det er veldig trist. Samtidig er det ikke bare bare og flytte nærmere dem, da jeg har etablert ny familie.

[Gjest Far til 2]

... Da han bodde hos meg' date=' sørget jeg for at han ringte ofte til faren sin. Mens faren ikke gidder å følge opp dette. De ringer så og si aldri. Det er hele tiden jeg som må ringe. Føler at jeg mister kontakten mer og mer med han, og synes det er veldig trist.[/quote']

Nok et eksempel på at makt korrumperer. Maktmisbruk er på ingen måte forbeholdt kvinner. Så snart menn kommer i tilsvarende situasjon vil det skje overgrep også fra dem.

Redselen for å bli utsatt for slike maktovergrep kan være sterk delaktig i at kampen om barna blir så ekstrem skitten. Og i ettertid skjer maktovergrepene fordi "hevnen er søt" når en av partene vinner. For det vil altid bare være en vinner og flere tapere slik dagens lovverk er lagt opp.

Og igjen beviser det at loven må endres uavhengig av kjønn og funksjon og isteden ta utgangspunkt i barna.

Far til 2

[Gjest Anonymous]

Nok et eksempel på at makt korrumperer. Maktmisbruk er på ingen måte forbeholdt kvinner. Så snart menn kommer i tilsvarende situasjon vil det skje overgrep også fra dem.

Redselen for å bli utsatt for slike maktovergrep kan være sterk delaktig i at kampen om barna blir så ekstrem skitten. Og i ettertid skjer maktovergrepene fordi "hevnen er søt" når en av partene vinner. For det vil altid bare være en vinner og flere tapere slik dagens lovverk er lagt opp.

Og igjen beviser det at loven må endres uavhengig av kjønn og funksjon og isteden ta utgangspunkt i barna.

Far til 2