Jeg er totalt uinteressert i andres barn

[AnonymBruker]

Nå er jeg mor til et barn selv. Men jeg har så lenge jeg kan huske, syntes at andres barn er totalt uinteressante. Greier ikke synes de er spesielt søte.

En venninne spurte igår om jeg ville holde babyen hennes på 3 mnd, og jeg ss jo ja for å ikke være uhøflig. Men kjente ingen steder at jeg syntes det var noe spesielt koselig. Holdt babyen i noen minutter for syns skyld men var egentlig ganske rask å gi ham tilbake og skylde på at jeg måtte på do. Jeg bryr meg rett og slett ikke. Svarer når unger spør meg om noe, Og snakker jo til besøket til barnet mitt, men det et jo kun fordi det er på besøk og jeg er nødt til å forholde meg til det. Samtidig vil jeg jo at barnet skal føle seg velkommen i huset vårt.

Er det flere som meg det ute?

Anonymous poster hash: f867e...2d1

[AnonymBruker]

Samme her.

Anonymous poster hash: 1b0b1...73f

[Gjest Jean Valjean]

Samme her

[Tabris]

Samme her også.

[AnonymBruker]

Ingen får følelser og "liker"(altså nært sett) alle mennesker på kloden.

Det virker litt trendy å legge ut om hvordan man ikke liker spesifikt barn, men de fleste tenker jo ikke at "jeg liker ikke folk på 35, eller alle med brunt hår".

Skjønner ikke hvorfor man henger seg så opp i dette med barn.

Vær normalt høflig slik du ville vært med et annet menneske, og som du ønsker andre skal være mot ditt barn.

Anonymous poster hash: d653a...133

[AnonymBruker]

Samme her. Holder baby for høflighets skyld og gratulerer andre med graviditet for høflighets skyld.

Anonymous poster hash: c852c...510

[AnonymBruker]

Ingen får følelser og "liker"(altså nært sett) alle mennesker på kloden.

Det virker litt trendy å legge ut om hvordan man ikke liker spesifikt barn, men de fleste tenker jo ikke at "jeg liker ikke folk på 35, eller alle med brunt hår".

Skjønner ikke hvorfor man henger seg så opp i dette med barn.

Vær normalt høflig slik du ville vært med et annet menneske, og som du ønsker andre skal være mot ditt barn.

Anonymous poster hash: d653a...133

Det bare virker som at alle andre mødre er sååå glade i barn, snakker med dem og spør om ting, gir utfyllende svar når barn spør om noe. Virker oppriktig veldig interessert i hva de har å si.

Der er ikke jeg.

Noen barn er jo eksepsjonelt søte og sjarmerende (og rolige anlagt), og der kan jeg faktisk noen gabger føle på at jeg virkelig liker dem.

Men de fleste barna betyr jo bare støy og bråk, og da har jeg virkelig ikke mye til overs for dem altså.

Ts

Anonymous poster hash: f867e...2d1

[AnonymBruker]

Samme her. Holder baby for høflighets skyld og gratulerer andre med graviditet for høflighets skyld.

Anonymous poster hash: c852c...510

Det verste jeg vet er nybakte foreldre som ikke snakker om annet enn den nye babyen sin, om hva de spiser og hva de gjør hjemme.

Ærlig talt så driter jeg i det. Det virker som at hele tiden prøver jeg å starte et nytt samtaleemne, men det går skjelden lengre tid enn 5 minutter før de er tilbake med babysnakket sitt. Jeg blir så lei.

Kjenner jeg begynner å unngå dem, orker ikke være med dem mer enn jeg må.

Anonymous poster hash: f867e...2d1

[Tabris]

Ingen får følelser og "liker"(altså nært sett) alle mennesker på kloden.

Det virker litt trendy å legge ut om hvordan man ikke liker spesifikt barn, men de fleste tenker jo ikke at "jeg liker ikke folk på 35, eller alle med brunt hår".

Skjønner ikke hvorfor man henger seg så opp i dette med barn.

Vær normalt høflig slik du ville vært med et annet menneske, og som du ønsker andre skal være mot ditt barn.

Anonymous poster hash: d653a...133

Jeg har alltid følt meg rar og annerledes pga dette. Fordi alle rundt meg, både voksne og ungdommer, har aaaahet og oiet og vist stor interesse for babyer og barn. De prater lett med barn, "sloss" om å få holde babyen og lytter henført til alle detaljer før, under og etter fødsel.

Jeg har aldri vært sånn. Det faller meg ikke naturlig å vise en slik interesse for babyer og små barn. Jeg for min del er glad at det er "trendy", for da ser jeg at det er ikke bare meg.

[Gjest Runforit]

Synes heller ikke at andres barn er noe fantastiske. Var på cafe i går og 2 småjenter klatret bak oss(gelender rett bak oss) og de ville helt tydelig ha oppmerksomheten min(av en eller annen grunn er barn ekstremt tiltrukket mot meg selv om jeg ignorerer dem og ikke smiler til dem)

Og alle venninnene mine med barn er ganske lik meg faktisk. De bryr seg heller ikke om andres barn eller synes de er noe sjarmerende. Tror det er ganske vanlig.

[AnonymBruker]

Det er en dårlig egenskap, men du skal ha kreds for å tørre og innrømme den kontroversielle meningen din! Selvom det er anonymt... Du kan jo jobbe med deg selv? Kanskje dra til en terapeut som hjelper deg å like andre barn og komme på rett spor igjen?

Anonymous poster hash: f8834...238

[Tabris]

Det er en dårlig egenskap, men du skal ha kreds for å tørre og innrømme den kontroversielle meningen din! Selvom det er anonymt... Du kan jo jobbe med deg selv? Kanskje dra til en terapeut som hjelper deg å like andre barn og komme på rett spor igjen?

Anonymous poster hash: f8834...238

Er du seriøs? Jeg antar du troller siden du gjemmer deg bak AB for å skrive slikt tull.

[AnonymBruker]

Er du seriøs? Jeg antar du troller siden du gjemmer deg bak AB for å skrive slikt tull.

Jeg er helt seriøs, og jeg ser jo at TS egentlig vet selv at det er en dårlig egenskap en terapeut kan hjelpe til med å sortere tankene riktig igjen.

Anonymous poster hash: f8834...238

[Bettina82]

Jeg er helt lik. Hverken før eller etter at jeg fikk barn selv har jeg hatt mye lyst til å holde andre sine babyer. Synes ellers det er kjekt å høre om dem da, og kan gjerne snakke med en nybakt mamma om babyen hennes i evigheter, så lenge jeg slipper å holde den

Endret 12. april 2015 av Bettina82

[AnonymBruker]

Har det sånn selv også. Liker mine egne barn, og de tre døtrene til venninna mi.

Andre barn derimot, grøss og gru. T.o.m min egen tanteunge liker jeg ikke.

Mitt verste mareritt tror jeg må være å bli tvunget til å jobbe i barnehage eller småskole. Da hadde jeg heller gått personlig konkurs og sultet ihjel.

Anonymous poster hash: 4074e...ccd

[AnonymBruker]

Jeg er ikke så interessert i andres barn jeg heller, men kan tilføye at jeg sjelden brenner av interesse når det gjelder oppussingsprosjekter, kjæledyr, ferieplaner, bryllupsplanlegging og jobbsituasjon heller.

Men så er det det som heter høflighet, da. Og i og med at det er ganske sannsynlig at de heller ikke er så superinteressert i meg og mitt, er jeg takknemlig for at de fleste har samme holdning og i det minste later som. Det blir liksom så mye hyggeligere da

Anonymous poster hash: e5657...d92

[AnonymBruker]

Dette er temmelig normalt og jeg tror ikke at barn har direkte vondt av at ikke alle vier dem sin fulle oppmerksomhet hele tiden.

Jeg jobber med barn og synes at det er helt flott, men på fritiden er jeg mest opptatt av egne barn og er heller ikke så veldig opptatt av å snakke om barn generelt.

Anonymous poster hash: cd9e8...c33

[AnonymBruker]

Jeg er ikke superinteressert i andres barn jeg heller, men nære venner og families barn er jeg glad i. Men jeg er ikke frekk mot dem og ignorer barn som spør om noe el.

Men nå hater jeg bryllup/konfirmasjon/bursdager ol for andre enn de jeg faktisk er glad i. Perifere venner og familie gidder jeg ikke å gå i selskap til. Men igjen så er jeg ikke frekk og har som regel en god unnskyldning.

Anonymous poster hash: 11b46...741

[AnonymBruker]

Ingen får følelser og "liker"(altså nært sett) alle mennesker på kloden.

Det virker litt trendy å legge ut om hvordan man ikke liker spesifikt barn, men de fleste tenker jo ikke at "jeg liker ikke folk på 35, eller alle med brunt hår".

Skjønner ikke hvorfor man henger seg så opp i dette med barn.

Vær normalt høflig slik du ville vært med et annet menneske, og som du ønsker andre skal være mot ditt barn.

Anonymous poster hash: d653a...133

Problemet er at det forventes at man skal være interessert i barn FORDI de er barn, ikke i kraft av at de er mennesker og kanskje interessante som individer.

Anonymous poster hash: c64f2...900

[Teriyaki]

Jeg vil vel ikke si at jeg ikke liker barn, men jeg er ikke noe spesielt interessert i dem heller. Engasjerer meg der jeg "skal", som ved fadderbarn, barn av venner osv. Men kan ikke huske å ha svart annet enn kort for høflighetens skyld hvis fremmede barn eller barn av bekjente har tatt kontakt med meg.

Med mitt eget barn er jeg oppriktig interessert i å høre hva han har å si, og med babyen finner jeg glede i å pludrer med han. Hadde jeg ikke gjort det så hadde det straks vært verre.