Kan jeg spørre de som irriterer seg sånn over barn om noe?

[AnonymBruker]

Jeg har fulgt med litt på de trådene hvor barnløse får ut irritasjon over foreldre/barn. Jeg skjønner jo at noen er på ett dårlig sted osv, men sånn er det jo blant alle. Men det er veldig mye irritasjon som går igjen for eksempel dette med at stolte foreldre stadig viser frem bilder av barna. Kan dere fortelle meg hvorfor dere synes at det er mer irriterende/uinteressant å se på bilder av barn enn dyr, kjærester, søsken osv? Jeg også har kolleger og venner som viser meg bilder jeg ikke har bedt om. Men jeg tenker sånn, vi møtes og snakker sammen og de vil jo fortelle meg om hva som har skjedd i livet deres siden sist? Og hvis det involverer dyr/samboer.. ja? Skulle vi liksom kun snakke om meg da, eller hva er det man egentlig skal snakke om sammen hvis man ikke kan snakke om livet sitt? Å se på dyrebilder er det verste jeg vet men hvis en venn synes at dette bildet (eller alle 10) er så sabla fine så får jeg vel smile og nikke litt da Mens en annen synes kanskje det er fint å se på dyr og bryllup, men kjedelig med babyer.

Lurer også på om all denne irritasjonen handler om at dere føler at foreldre bare tar seg rettigheter. Er uhøflige, forventende (ett ord?), utakknemlige osv. Hadde det vært annerledes hvis mødre (eller den som er med barnet) hadde beklaget seg til de som sitter nærmest eller ryddet skikkelig opp etter seg? (Ja, det er fullt lovlig å rydde etter seg på spisesteder selv om det er ansatte der.) Og generelt mer høflighet i alle situasjoner. Og hvis det er sånn er det da så å forstå at det egentlig er uhøflige mennesker som er problemet?

Anonymous poster hash: d84f8...93f

[AnonymBruker]

Nå er ikke jeg blant de som skriver mye om dette, men jeg kjenner jo igjen momentene så kan svare uansett.

Ang. bilder - jeg bryr sjelden venner og bekjente med masse bilder når jeg treffer dem. Jeg laster også relativt sjelden opp bilder på facebook og instagram o.l., det er kun hvis jeg har fått tatt et veldig bra bilde av noe vakkert at jeg deler det. Jeg irriterer meg ikke over de som laster opp masse bilder av barn, men jeg pleier å redigere dem ut av newsfeeden. Det handler ikke om at bildene direkte plager meg, bare at jeg overhodet ikke finner dem interessante. Som regel er det bilder som ikke portretter en spesiell situasjon eller noe interessant, bare masse vanlige bilder av barnet. Og så er det jo gjerne slik at foreldre synes barnet er eksepsjonelt vakkert og morsomt og sjarmerende, uten at andre deler oppfatningen. Jeg er fullstendig klar at det er en naturlig konsekvens av å få barn og som sagt er det ikke noe som provoserer, det er bare veldig typisk når noen har fått barn.

Jeg irriterer meg ikke spesifikt over barn som er uoppdragne, da jeg vet de ikke kan noe for det og at det er foreldres feil. Har sympati med at barn skriker og hyler noen ganger - det gjorde jeg jo selv da jeg var barn. Men når foreldre ikke foretar seg noenting for å roe barna eller lar dem hyle og bråke av begeistring, provoserer det meg. Jeg satt på fly fra London og det var barn foran meg som skrålte og hylte uendelig, med et smil om munnen. Foreldre syntes latteren hans var så kul og morsom at de bare lo med. Noen forstår ikke at bråk er bråk - det er irrelevant om barnet bråker fordi de har det moro eller er lei seg, det er like irriterende.

Irritasjoner bunner for min del oftest ut i foreldre som forventer at andre skal dele begeistring for deres barn og tolere ting de tolerer av den grunn.

At det er irriterende at folk forventer at de uten dyr skal dele samme begeistring er jeg enig i. Jeg har ikke dyr men pleide å ha og det var helt greit for meg at andre ikke var opptatt av dem eller engang interessert.

Anonymous poster hash: d8244...72b

[Jade]

Når det gjelder bilder, så tror jeg ikke problemet er at de ikke liker unger, dyr eller annet. Men at de får 50 babybilder i fleisen til folk de knapt sa hei til på videregående. Hadde det vært ens egen niese, tror jeg saken hadde vært en annen. Det som er nå, er at mange deler alt - til alle. Ting som tidligere ble delt til "riktig sirkel" blir spredd så langt privatinnstillingene lar deg gå. Du deler personlige problemer til dama som jobbet på regskapskontoret på sommerjobben du hadde da du studerte, og du deler babybilder til en fyr som kjenner en klassekamerat du festet med tre ganger for 10 år siden. Her bør man dele opp i grupper, og dele ting der det hører hjemme!

Bråk på offentlige steder skjønner jeg jo at folk kan irritere seg over. Nå er det ikke bare barn som bråker, men det er vel mest av de, siden de er "under opplæring" sosialt, og gjerne skriker høyest. Det er nok mange som kan gjøre noe med seg selv for å gjøre det bedre for andre. Også foreldre (men ikke kun).

[Tabris]

Jeg har sjelden vært borti at jeg får masse babybilder "tvunget" i fanget. Men jeg er en av dem som poster mange bilder av min hund på min FB-side og har ingen problemer med å se at det er akkurat det samme. Som jeg kan bli lei av å se mange barnebilder på FB, så tviler jeg ikke et sekund på at mange er like lei av å se mange hundebilder på min.

Men jeg er aktiv hundetrener og har mange i treningsmiljøet på FB, så poster også for dem. Det er altså ikke bare snakk om "se søte hunden min", men treningsvideoer som jeg får tilbakemeldinger på fra andre som trener hund osv.

Men, ja, selvsagt vil det være utrolig kjedelig for de som ikke har interesse for det. Dermed så tvinger jeg det heller aldri på noen, og blir ikke fornærmet om noen skjuler mine statusoppdateringer.

[Cata]

Jeg er en av dem som skriver i slike tråder, selv om det med bilder ikke er noe jeg irriterer meg over. Jeg har nemlig venner som ikke tvangsforer meg med bilder . Det er hyggelig å se hverdagsbilder av både barn og dyr og for den del den nye sofaen. Det gir meg et innblikk i mine venners dagligliv. Men jeg tror nok at hvis jeg hadde fått se 50 stk av baby eller sofa hver gang vi møttes så ville det blitt vesentlig mindre morsomt. Tror "mengde" er stikkordet for mange av oss her. Noen nybakte foreldre tror jeg har det med å gå i "overdrive" når det gjelder å vise bilder av poden eller podinnen. For øvrig begrenser det seg selv, siden jeg er såpass gammel at da mine venninner ble mødre så var ikke FB oppfunnet enda.

Om unger slår seg vrang inne på butikken så plager det meg ikke. Det er snakk om 5-10 minutter av mitt liv, så det tåler jeg fint. Om ungen på setet bak meg på fly, tog eller buss sparker meg i ryggen så irriterer det meg øyeblikkelig for det er noe som går utover meg. Om selvsamme unger hyler og skråler gjennom en hel flyreise, så irriterer det meg også, men ikke sånn at jeg går fra konseptene. Jeg skjønner at foreldrene ikke godt kan kneble ungen, men det er irriterende likevel. Men så lenge ungen ikke slår eller sparker meg, så avfinner jeg med det og plugger sov-i-ro i øra.

Om en fremmed unge kommer bort og deljer til meg når jeg sitter på en benk på et kjøpesenter og venter på noen inne på en butikk, så blir jeg sur. Jeg liker ikke å bli slått enten den som slår er 2 eller 20. (Her var det snakk om en som var nærmere 2 enn 20, og da forventer jeg at foreldrene holder kontroll på rakker'n. Man slår ikke folk som sitter og passer sine egne saker. Punktum.)

Og så blir jeg utrolig ille til mote hvis jeg sitter på kafé og drikker kaffe og en unge kommer og stiller seg opp og glaner og remjer "Hei, hei, hei, hei...." Jeg kjenner ikke barnet, jeg kjenner ikke foreldrene og jeg har ingen planer om å oppta noen konversasjon med småen. Foreldre: sørg for at tassen ikke plager omgivelsene. Kan han eller hun ikke sitte i ro, så er det dere som skal aktivisere ham, ikke jeg. Jeg vil slappe av i fred med kaffen min. Det er derfor jeg går på kafé. Hadde jeg ønsket å aktivisere barn hadde jeg blitt førskolelærer.

[AnonymBruker]

Det er en urealistisk problemstilling da alle som ytrer sine meninger på KG er ytterpunktene i samfunnet.

Anonymous poster hash: 4eb58...b5f