trist uten "grunn"

[Gjest Anonymous]

Vet ikke om dette er rett tråd. Har vært så lei meg i det siste. Lurer på om dette er normalt eller om jeg bør oppsøke en el. annen form for hjelp.

Jeg har bare lyst til å gråte hele tiden. Var på symfonikonsert i går og vred meg hele tiden fordi det bare kommer triste tanker og jeg vil ikke gråte der blant alle folk. Klarer ikke høre på musikk lenger, når jeg er hjemme må jeg ha på TVn som holder tankene opptatt med tull og tøys.

Bor i en fremmed by og foreldrene mine ringer av og til for å høre hvordan det går, jeg må ofte la være å ta telefonen fordi jeg ikke klarer å snakke med dem uten å bli trist, trist. De hadde kommet til å miste nattesøvnen hvis jeg begynte å gråte på telefonen i en helt vanlig samtale. Og jeg blir kjempelett rørt og trist for tiden hvis noen viser omtanke.

Det er nå de siste månedene at det har blitt slik. Jeg hadde det fint, har god utdannelse og har alltid vært en ressursperson i omgivelsene. Men nå er jeg forlatt av samboeren, jeg finner ingen bra jobb og må ta dårlig betalte strøjobber, jeg føler at livet mitt ikke har noe mening. Og er over 30 år. Lurer på om jeg skal flytte for å komme meg "unna", men vet ikke hvor, alle er så opptatt med sine ting og jeg føler at jeg er det overflødige mennestet i samfunnet.

Tenker mye på døden (men ikke selvmord eller noe slikt). Når jeg hører musikk forestiller jeg meg at det er min begravelse, eller noen andre som står meg nær.

Har noen venner jeg kan gå ut med men orker ikke. Føler at alle samtaler går forbi meg og ikke angår meg. Kan ikke snakke med noen av dem om dette, tror ikke de ville tro på meg for dette er så ulikt meg. Dessuten er samtalene man har med venner ofte bare en overfladisk oppramsing av hva som har skjedd med jobb, hjem, samboer, evt. barn siden sist. Og jeg har ikke mye å bidra med der.

Lurer på om dette er noe alle går gjennom av og til, eller om jeg må gjøre noe for å komme utav det.

[Gjest gjest1]

Jeg vil ikke si at du er trist uten grunn. Når du mister både kjæreste og jobb i tillegg til at du bor i en 'fremmed' by, så mister du mye av rammene i livet. Det er ikke uvanlig å bli satt ut av noe slikt.

I og med at familien din bor i en annen by og du føler at du ikke får den rette kontakten med venner til å snakke om dette, så vil jeg foreslå at du kontakter en psykolog. Det hjelper utrolig mye å snakke gjennom ting, men det er jo ikke så lett når man er alene! Psykologer spesialerer seg på alt mulig, fra parforhold til single mennesker, så du finner nok en som kan hjelpe deg med å ta kontroll over situasjonene igjen.

En annen ting som er lurt, er å tvinge deg selv til å være aktiv. Det er vanvittig vanskelig når man er nedfor eller deprimert, og alt man vil er å ligge under dyna og grine... men det kan hjelpe. Vær fysisk aktiv, løp deg en tur eller dra på treningssenter og svett ut litt av følelsene du sitter inne med.

[Gjest gjest1]

Du burde kontakte fastlegen din. Fortell legen hvordan du føler deg, så kan dere bli enige om du bør få time hos en psykolog.

[Mezzo]

....nå er jeg forlatt av samboeren, jeg finner ingen bra jobb og må ta dårlig betalte strøjobber, jeg føler at livet mitt ikke har noe mening.

Dette er nok en stor del av grunnen til at du føler deg nedstemt. Hvor lenge har du hatt det sånn? Hvis det ikke gir seg vil jeg råde deg til å snakke med en psykolog el.l. Alle kan få en knekk enten de er så eller så ressurssterke. Akkurat nå føler du deg vel kanskje både uelsket og lite verdt. Det du skriver høres ut som en depresjon,- derfor vil jeg råde deg til å snakke med noen. Om ikke en psykolog, hva med en god venninne? En du stoler på... Lykke til!

*Klem*

[LarsLarsere]

Ta en tur til legen. Og prate med fagperson kan gjøre underverker er hva jeg har erfart. Lykke til.

[Pbrina]

Eller ring til Mental Helses hjelpetelefon om du vil ha noen å snakke med med en gang: 810 30 030

Ringte dit selv endel i en vanskelig periode, og det hjalp meg mye.