Tror broren min er så ensom

[AnonymBruker]

Han sluttet med studier til jul. Han jobber ikke, bor hos mamma og pappa, og hver gang jeg er hjemme på besøk er han alene og sitter på pcen eller noe. Jeg vet han har en god kompis, men han studerer i en by langt vekk. Bror sier han vil starte studier til høsten igjen, men vet ikke helt hva.

Da jeg var hjemom sist, en lørdag kveld, tok jeg broren min i å bare ligge på sengen og stirre i taket. Da jeg spurte om han var ok sa han ja, at han bare kjedet seg. Jeg klarer ikke helt bestemme meg for om det så ut som han hadde grått eller ikke. Men jeg vet at når jeg er deprimert pleier jeg å bare ligge alene og stirre ut i ingenting og kanskje gråte en skvett.

Broren min er i tidlig 20-årene, en kjekk fyr. Snill. Ordentlig. Men ganske stille av seg. Til tider sjenert. Har en tendens til å ta seg nær av ting. Ble mobbet da han var ganske liten, vet ikke helt grunnen for det, men har jo hatt flere venner opp igjennom.

Han virker så ensom. Han må jo være det? Med så få venner, og kun et liv foran pcen? Jeg er selv en veldig aktiv person med mange venner, og vet at uten det ville jeg følt meg ensom. Bror pleide å være så aktiv. Jeg vet han av og til finner på ting med pappa, så virker jo som han vil komme seg ut en gang i blant liksom.

Jeg vil så gjerne hjelpe. Jeg kan selvfølgelig tilby mitt vennskap, men jeg bor jo ikke hjemme eller i nærheten. Jeg vet jeg burde snakke med han og høre om han er ensom, men jeg må bygge opp mot til å gjøre det.

Jeg blir så lei meg av å tenke på det. Jeg vet selv hvordan det er å være ensom.

Er det noen det ute som har noen tips?

Anonymous poster hash: fc6dd...8ab

[melatonin]

Har du mulighet til at han kommer å besøker deg en helg eller noe da? da kommer han seg ut og bort litt.

[Neeli00]

Min første tanke er at søsken nesten alltid er forskjellige. De fleste foreldre kan sverge på at barna deres har noen veldig distinkte forskjeller. Som at den ene er dominant og den andre passiv, den ene kreativ og den andre analytisk, den ene ekstrovert og den andre introvert.

Du er etter din beskrivelse en ekstrovert og jeg antar at han er annerledes. Selv er jeg en person som trives i eget selskap, tappes veldig for energi rundt mennesker og iblant kan sitte for meg selv og reflektere. Jeg har aldri sett min søster gjore det samme - det virker som om alt hun tenker samtidig kommer ut av munnen hennes. Vi er veldig gode venner og hun kjenner meg godt nok til å ikke undres mye over dette, men om hun ikke gjorde det ville hun kanskje bekymret seg. Gutter snakker kanskje ikke personlig nok til å kjenne hverandres "quirks"?

Uansett skader det ikke å ta ham med på ting. Eller i det minste gi ham tilbudet, så kan han velge selv. Mange viktige valg tas i tidlige tyveår, og de er ganske vanskelige. Det er viktig å ikke gi inntrykk av at man skulle levd annerledes fordi en selv vil leve slik. Jeg husker jeg ble mer deprimert av at mine foreldre ga inntrykk av at jeg skulle leve annerledes. Du kan bli deppa av at folk forteller deg at du er deppa.