fortiden sluker meg levende....

[Naima]

vet ikke hvor jeg skal begynne men, må få lesset av meg på en eller anen måte.

Jeg er vost opp med en far som var rus avhengig og psykopat.

Gikk i gjennom en barndom som var fyllt med psykisk og fysisk misshandling.

Han var også kriminell og hadde beina plantet i et tungt belastet miljø.

Jeg har blitt veldig usiker på meg selv,selvtiliten begynner å komme seg og jeg vet at det er bare jeg som kan gjøre noe med min egen selv følelse er voksen nå må fikse dette selv.

Er bitter på min mor da jeg føler at hun utsatte oss barn for dette når hun kunne ha flyttet fra han men ,hun valgte å bo og være gift med han i 17 år , de ble separet 6 månder før han døde.

Han s død ar en følge av langvarig alkeholbruk og annen type rus.

Jeg føler meg anderledes i forhold til andre mennesker,føler meg skitten og slampete.

Selv om jeg vet at jeg sikkert har høyere krav til meg og min familie enn hva som er normalt.

Jeg vet også at ingen kan se på meg at jeg er barn av en rusmisbruker men alikavel føler jeg at det spiser meg opp levende.

Er mye bitter og deppa nå i voksen alder,dette kom etter at jeg fikk bort den overfladiske kyniske holdningen til livet.

Hadde en lang periode i livet der jeg ikke hadde andre følelser enn sinne og agrisjon.

Utagerte en del da jeg var yngre men, ingenting gikk inn på meg før jeg eksploderte.

Gjør det jeg kan og litt til for å kontrolere sinne mitt i dag , er redd jeg skal ha en uholdbar oppførsel til min datter.

Føler også at jeg vet så mye om mange kriminelle i byen jeg bor i og dette er jo slik man ikke vil vite eller vet om man ikke er i miljøet selv men ,jeg er jo ikke i miljøet .

det er nå snart 8 år siden min far døde alikavel så føler jeg at han styrer hverdagen min.

Jeg er skvetten og nærtagen,bitter og deppa og rett og slett føler meg anderledes.

Strever hele tiden å være som "normalen" noe jeg sikkert gjør hele tiden men jeg føler jeg må overbevise verden at jeg ikke er som min far og eller min mor.

Så er jeg bitter på mine brødre for jeg måtte jo være reserve mor fra jeg var 12 år og det var da jeg ble pleieren til min far også da han fikk en del senskader av rusmisbruk i ung alder.

Huff nei...

Har tenkt på å gå til psykolog men ,jeg vet ikke hvordan jeg kan føle meg bedre av den grunn.

Det er jo bare jeg som kan gjøre noe med hvordab jeg føler meg eller er det det ?

[Gjest agurk]

En psykolog kan hjelpe deg å sortere tankene dine, få deg til å se framover istedetfor bakover og hjelpe deg til å bli ferdig med en del episoder fra barndommen. Mange ganger trenger man litt hjelp til å få tankene over på det som er positivt istedet for å dvele med det som man ikke kan gjøre noe med!

[Gjest Anki]

Stakkars deg, litt av en historie! :trøste:

Å gå til psykolog vil hjelpe, det er jeg sikker på. Det kan nok være godt for deg å få snakket med en helt nøytral person om dette, og en psykolog vil kunne hjelpe deg å få et "normalt" syn på verden igjen.

Det er veldig vanskelig å komme seg ut av et tankemønster, og nå virker det som om du er fanget i et negativt mønster som du ikke kommer ut av. Både for din egen og din datters skyld er det fint om du klarer å se litt mer positivt på livet.

Kunne du tenke deg å flytte?... På den måten vil du få en frisk start i en annen by, nye venner som ikke er i det kriminelle miljøet. Ikke lett, men det virker ikke som om du har det så lett nå heller.

[Naima]

Det er netopp det jeg har bodd vekke fra byen i 2 år har nylig kommet tilbake.

Jeg har ikke kriminelle venner det var det min "kjære" fra som hadde.

Men alikavel så føler jeg meg kriminell.....er ikke det altså har ikke tatt et halvt bugg i mitt liv....

Kansje det bare er jeg som har et forvrengt syn på psykologer ol...

Har et forvrengt syn på helsenorge i det store og hele ....

men hvem har ikke det i disse dager

Og det er ikke synd på meg,er voksen nå....men jeg må bare få lettet på trykke og da var det godt å gjøre det her....

Men om det er noen som har erfaring med det å få hjelp av en psykolog så ville jeg veldig gjene høre om deres erfaringer

[alisia4]

:cry: Du har akkurat fortalt min historie og. Ja den er ganske så lik på mangen måter bortsett fra at min far ikke var alkoholmisbruker, og at jeg forsørget ikke mine søsken. Men det andre du beskriver er identisk.

Jeg følger med deg og vet hvordan du har det. Du er gjennom en sorgprosess som må bearbeides fra roten av. Og problemet er at du aldri vil komme over det, men rett og slett lære å leve med det.

Og da er det viktig at du går til psykolog som kan hjelpe deg. Går selv til psykolog, og har erfaring med at det gjør godt å bare få pratet med noen, fortrolig.

Også viktig at du har venner rundt deg som kan være støttespillere og drivhjulet ditt.

Vist du har behov for å prate, kan du bare rope ut.

Tro det eller ei, men det eneste positive du har fått ut av barndommen din er at du nå er kommet til det punkt at du vil videre. Det forstår jeg, slik jeg tolker det.

Du vet hvordan du ble behandlet, og har derfor mulighet å gjøre noe med det med tanke på oppdragelsen på din datter. For hun skal ikke gå gjennom barndommen og lide for dine følelser av bitterhet og sinne.

Det er ofte slik at det går igjen et mønster, du har ikke gode forbilder og kan lett la dette smitte over til din datter enten du vil eller ikke.

DERFOR er det viktig du jobber med deg selv rundt dette her, og med vilje, styrke og innsats er jeg overbevist om at du vil klare dette fint. Men det tar tid, og du må være tålmodig.

STÅ PÅ, DU VIL FÅ DET BEDRE MED TIDEN.

[Naima]

Tusen takk for svar

Godt å høre at jeg ikke er alene i verden,for det er slik jeg føler det for det meste.

Jeg er så heldig at min samboer ikke har hatt noe spess traumer i sin oppvekst og han ser hva jeg gjør feil eller lett kan gjøre feil så han retter på meg.Spess da når det kommer til vesla.

Jeg kan snakke med han men ,han kan jo aldrig fortstå .

Han gjør så godt han kan.

Så på den måten er jeg verdens lykkeligste.

[Aelwyn]

Det er godt og lese at selv om du har det vanskelig, så har du en kjæreste som du har det godt sammen med.

Min generasjon i vår familie, har knapt kontakt med våre foreldre. Vi er veldig skuffa over måten de har behandlet oss ungene på.

[dreamy]

Stakkars deg. Det høres ut som om du sliter veldig. Du er ihvertfall ikke alene, det er altfor mange som har slike problemer. Jeg har heller ikke noe særlig tillit til helse-Norge, men kanskje det hadde vært verdt ett forsøk. Jeg har hatt litt problemer med barndommen som jeg tenkte jeg skulle gå til psykolog å få bearbeidet. Men jeg trenger ett spark bak, har ikke bestilt time enda. Du kan jo slutte når du måtte ønske det.. (jeg også )Jeg ønsker deg ihvertfall lykke til...

[Gjest Anonymous]

Håper du finner en dyktig psykolog med kompetanse på dette området. Jeg har levd med grov mishandling i 13 år. Kjenner meg igjen i mye av det du beskriver. Jeg går i terapi en gang i uken hos en veldig dyktig psykolog. Han hjelper meg å sette ting i perspektiv. Jobber en del med selvfølelse, grensesetting, samvittighet, hvordan jeg skal takkle barna mine etter deres traumatiske opplevelser i barndommen. Han gir meg en faglig innsikt i mine problemer. Det jeg opplever nå er faktisk normalt. Det er godt å vite.

Søk på "posttraumatisk stresslidelse" så kanskje du kjenner deg igjen i noe.

Det er ofte når man får de ttraumatiske opplevelsene på avstand og begynner å føle seg trygg at man får de sterke psykiske reaksjonene. Mens du er i den fryktelige situasjonen reagerer man rasjonelt og kroppen er i alarmberedskap for å "overleve". Først etterpå kommer den store skjelven..."pedaleffekten".

Søk hjelp hos psykolog!....lykke til!