Fortiden hjemsøker meg!

[AnonymBruker]

Det jeg skal spørre om er litt merkelig. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal formulere meg, så jeg bare begynner et sted.

Moren min døde, da jeg var veldig ung, og litt etter hennes død, så ble faren min sammen med en kvinne, som trygt kan kategoriseres, som en psykopat eller idet minste, som en med uvanlig mange psykotiske trekk. Da jeg vokste opp, så ble jeg daglig mobbet av stemoren min, imens faren min bare ignorerte det eller humret med. Om jeg åpnet munnen for å forsvare meg selv, så ble jeg umiddelbart kjeftet på av min far.
Stemoren min pleide blant annet å låse dørene til toalettet om natten slik at jeg ikke skulle vekke henne, da hun sov, om jeg måtte tisse om natten. Det hele endte med at jeg hver dag i 5 år tisset i søppelkassen om nettene. Dette visste forresten min far(ganske åpenbart når det lukter urin hver morgen på kjøkkenet), men han ga fullstendig blaffen, fordi det var mye viktigere at stemoren min hadde det bra, enn at jeg hadde det bra.

Jeg har ikke lyst til å komme med for mange historier i hensyn til identiteten min, men det er mange, og da jeg begynte på videregående, så hadde jeg så mye angst, at jeg ikke turte å gå på skolen. Jeg klandret alltid meg selv for at stemoren og faren min ikke likte meg, og det var derfor en selvfølge for meg på den tiden at ingen andre likte meg heller, nettopp fordi hjemme ble jeg lært at jeg var "plagsom, påtrengende, blek, rar, irriterende, osv". Dette skjedde dessuten i den alderen hvor man er i overgangsfasen barn-tenåring, og trenger mye støtte hjemme.

I dag, så har jeg det på mange måter bra. Jeg har alt jeg trenger, fysisk sett ihvertfall. Jeg har en støttende samboer, leilighet og er fornøyd meg hvordan jeg ser ut. Jeg har ikke fullført videregående ennå, og dette plager meg veldig, for jeg har lyst til å studere. Dessverre så klarer jeg aldri å være "glad" i en hel uke i strekk. Jeg kan ha noen gode dager, og så noen dager der jeg bare er fylt med raseri og sorg, og ikke forstår hvordan pappa kunne behandle meg på den måten han gjorde. Spesielt plager det meg at han ikke bare kan innse at måten jeg ble behandlet på i barndommen var forferdelig, og har skadet meg så mye psykisk! Hvorfor kan han ikke bare si unnskyld nå, si at han er glad i meg og støtte meg nå, da han aldri gjorde det da jeg var liten?? Jeg har forsøkt så mange ganger og formidle hvilke konsekvenser oppveksten min har hatt for meg, men han blånekter alt og forsvarer stemoren min den dag i dag.

Jeg har forstått nå at min far kommer aldri til å forandre seg. Hvis jeg skal fortsette å forvente og håpe på at han plutselig skal bli den faren jeg alltid har ønsket meg, så blir jeg aldri lykkelig. Det har jeg forstått. Så det jeg har kommet frem til er at jeg må legge fortiden bak meg, istedenfor å gjenoppleve den om og om igjen.

Problemet er at jeg ikke vet hvordan jeg skal legge det bak meg? Det høres jo ikke så vanskelig ut egentlig. Å bare legge ting bak seg og leve i nåtiden, men jeg klarer ikke å gjøre det. Når jeg legger meg, så ligger jeg ofte og tenker på barndomsepisoder til tidlig neste morgen. I tillegg, så går jeg rundt med dårlig samvittighet hele dagen, fordi jeg ikke studerer. I tillegg klandrer jeg faren min, for absolutt alt som føles galt i livet mitt.

Fortiden min hjemsøker meg altså. Dårlige minner, er som spøkelser, som oppsøker meg daglig og minner meg på den. Jeg vet ikke hvordan jeg skal legge det bak meg og bare leve det livet, som jeg vet at jeg er i stand til å leve.
Hvis noen har noen konkrete råd, eller har gått igjennom noe lignende, så setter jeg veldig pris på å høre fra dere.

Forresten, så har jeg gått i terapi flere ganger og jeg har en legetime neste uke hvor jeg skal be om å bli henvist til psykolog, så jeg er klar over at det kan hjelpe.

Anonymous poster hash: 72993...01f

[Timza]

Gjør noe med dagens situasjon. Start med studiene, og rett på de tingene du skylder på faren og stemoren din for. Så fort du er på vei til noe, og faktisk gjør noe, så trur jeg du straks vil klare å komme deg bort fra en trist fortid og heller ser opp og inn i fremtiden med morsomme planer, og drømmer for den, fremfor å se tilbake med sorg og sinne.

[AnonymBruker]

Jeg tror en god psykolog er den eneste veien å gå her.

Jeg har selv hatt en barndom som preger/preget meg, og som endte med at jeg gikk til psykolog i slutten av tyveårene. Og det var iallefall for min del det beste jeg kunne ha gjort. Der gikk vi gjennom hva jeg hadde opplevd, og psykologen hjalp meg å se verden med nye øyne, fikk på plass et normalt reaksjonsmønster og lærte meg å bli bedre kjent med egne følelser.

Nå er et ikke sånn at jeg på mirakuløst vis er kurert, for enkelte elementer fra barndommen vil alltid være med meg, men jeg takler det i det minste på en mer fornuftig måte nå.

Psykologen mente jeg hadde gått rundt med en mild form for depresjon i mange år pga hvordan jeg taklet fortiden, og denne mørke skyen er nå borte. Det er klart jeg har dårlige dager innimellom, men det har jo alle.

Lykke til, det finnes definitivt håp!

Anonymous poster hash: cc16c...ec0

[AnonymBruker]

Jeg har lignende erfaringer. Jeg tok et oppgjør med min far, men skjønte at han ikke brydde seg om andre enn seg selv. Valgte å kutte kontakten, og det var veien å gå for meg. Han kunne velge å drite i mine følelser etter hva jeg ble utsatt for. Jeg kunne velge å kutte han ut. Etter det har han skjønt at det han gjorde, faktisk var veldig alvorlig og fikk store konsekvenser for mitt liv både som barn og voksen. For meg gjør det godt å stå opp for meg selv og markere min grenser på den måten - jeg er slett ikke nødt til å ha folk som ikke vil meg godt, i livet mitt.

Anonymous poster hash: 3a68c...345

[AnonymBruker]

Jeg har vært i samme situasjon med far og stemor, og tenker selv mye på det i dag. Jeg tar det opp med han, og han feier det vekk og skylder på at jeg var en vanskelig unge.

Å leve i fortiden er belastende og ikke bra for psyken, så det er godt å høre at du har en hjemme som kan være der for deg. Når det kommer til tankene hjalp det for meg å kutte kontakt med pappa. Jeg har fortalt på brev til min stemor hvor jævlig hun var/er gjennom hvordan jeg har hatt det fra hun kom inn i fars liv. Jeg har også skrevet et langt brev til pappa om hvordan jeg har opplevd han og en fin forklaring på at jeg ønsker å se frenover, uten han, fordi det ikke er verdt det.

Det har løftet meg veldig, jeg har god samvittighet for å ha gitt slipp, samtidig dom de begge vet hvorfor. Jeg sier ikke at dette er løsningen, men jeg skulle ønske jeg gjorde det tidligere, for nå har jeg det endelig bra.

Livet er for kort til å være fanget i fortiden, så dette var min løsning, og jeg har ikke hørt fra dem siden.

Anonymous poster hash: 631b5...578