Hva hadde dere gjort?

[AnonymBruker]

Har ei venninne som har en sønn. Hun er på mange måter en god mamma; gir mye kjærlighet, og sønnen har det han trenger. Det er en blid og kjærlig gutt. Men til tider gjør hun ting som gjør meg usikker på hvordan ting egentlig er hjemme hos de; låser han inne som straff, skriker stygge ting f.eks

Jeg kjenner mer og mer på at jeg burde gjøre noe, si noe.. Men hvordan går man frem uten å være "bedre", slem el. ??

Anonymous poster hash: 3c8d1...060

[Gjest Magdalene]

Man låser ikke barna dine inne som straff! Det er jo helt forferdelig!

Om hun gjør slikt når de har besøk... Tenk hvordan hun er når ingen ser.

[minister-mio]

Dette er absolutt ikke bra og du bør snakke med henne og si at hun må slutte

[Harlekin]

Dette må du snakke med henne om. Fører det ikke frem, vil jeg si du har en plikt til å varsle barnevernet.

[Millimani]

Noen bruker den straffen at de låser barna sine inne på rommene, det er bare sånn det er. Men det kan vel gjøre barna enda sintere enn de var før de ble låst inne? Hva lærer et barn av å bli låst inne? Det første du gjør er å snakke med venninna di. Så får du se om det fører fram. Kanskje du må gjenta det endel ganger, men det er mulig det fører fram hvis du fortsetter å ta det opp

[AnonymBruker]

Man låser ikke barna dine inne som straff! Det er jo helt forferdelig!

Om hun gjør slikt når de har besøk... Tenk hvordan hun er når ingen ser.

Ja det jeg å har begynt å tenke på, derfor jeg føler jeg må gjøre noe..

Anonymous poster hash: 3c8d1...060

[AnonymBruker]

Noen bruker den straffen at de låser barna sine inne på rommene, det er bare sånn det er. Men det kan vel gjøre barna enda sintere enn de var før de ble låst inne? Hva lærer et barn av å bli låst inne? Det første du gjør er å snakke med venninna di. Så får du se om det fører fram. Kanskje du må gjenta det endel ganger, men det er mulig det fører fram hvis du fortsetter å ta det opp

I dette tilfelle var det fordi barnet ødela noe ved ett uhell og ikke ville beklage seg.. Hun låste han inne på et lite rom, ikke han sitt..

Ja jeg må nok ta det opp med henne.. Kjenner jeg blir mer og mer bekymret for gutten..

Anonymous poster hash: 3c8d1...060

[AnonymBruker]

Høres ut som hun er veldig ustabil emosjonelt sett. Svinger fra å være verdens glade, til å bli et sint uhyre.

Anonymous poster hash: 34d07...945

[AnonymBruker]

Jeg ville ha snakket med henne om det. Ta det opp på en rolig måte slik at hun ikke føler seg angrepet, prøv heller å komme med forslag til andre måter hun kan gjøre det på, fremfor å "kjefte på henne" for det hun gjør nå. Jeg mener absolutt at det er feil å straffe barna sine på den måten, men hvis du er for brå så vil hun nok bare gå rett i forsvarsmodus og da vil hun ikke høre på noe av det du har å si.

Jeg mener at straff ikke er en god metode å bruke i oppdragelse uansett. Det er mye bedre å ha fokus på det positive barna gjør og forsterke den atferden. Man skal selvfølgelig lære barna hva som er rett og galt, men å sperre barnet inne på et rom når han gjør noe galt vil ikke lære barnet noe. Da er det mye bedre å sette seg ned og snakke med barnet når ting har roet seg.

Jeg ble straffet da jeg var liten og ja, det førte kanskje til at jeg oppførte meg bedre, men jeg oppførte meg bedre fordi jeg var redd for straffen, ikke fordi jeg så hva som egentlig var galt med handlingene. Jeg er voksen nå og sliter fortsatt med at jeg er usikker, føler meg lite verdsatt og elsket, føler meg ikke bra nok osv. Jeg har et stort behov for annerkjennelse og takler ikke høre kjefting og krangling for det vekker så mange vonde minner. Jeg sliter meg ut fordi jeg ikke føler at jeg strekker til, at det jeg gjør ikke er bra nok osv.

Dette er fordi jeg ble kjeftet på, truet og straffet da jeg var liten. Vi fikk ris på rumpa, ikke med hånd eller med bjørkeris, men med tresleiv, hardt på naken stump. I forkant av dette var det trusler, mamma og pappa som løp etter oss med sleiva og vi var livredde og prøvde å komme unna.

Jeg fikk bare oppmerksomhet for det jeg hadde gjort galt. Kom jeg hjem med gode karakterer fikk jeg beskjed om at det kunne vært bedre. Jeg ble sperret nede i kjelleren, i mørket helt alene mens mamma stod på kjellerluka så jeg ikke kom meg opp (kjeller som man gikk ned i fra luke på gulvet).

Hvis jeg var lei meg og ikke ville på skolen f.eks så tok mamma bilde av meg og ertet meg fordi jeg furta. Hun brukte disse bildene i lang tid for å erte meg og le av meg.

Hvis venninna di ikke vil høre på deg så håper jeg du går videre med det. Det kan kanskje vise seg at det ikke var så ille som du først antok, men det er ikke din jobb å "etterforske" den saken. Jeg tenker at når hun gjør sånt forran deg så kan man bare lure på hva som foregår når hun er alene med barnet.

Man vet jo aldri...

Anonymous poster hash: fca96...b2c

[AnonymBruker]

Jeg ville ha snakket med henne om det. Ta det opp på en rolig måte slik at hun ikke føler seg angrepet, prøv heller å komme med forslag til andre måter hun kan gjøre det på, fremfor å "kjefte på henne" for det hun gjør nå. Jeg mener absolutt at det er feil å straffe barna sine på den måten, men hvis du er for brå så vil hun nok bare gå rett i forsvarsmodus og da vil hun ikke høre på noe av det du har å si.

Jeg mener at straff ikke er en god metode å bruke i oppdragelse uansett. Det er mye bedre å ha fokus på det positive barna gjør og forsterke den atferden. Man skal selvfølgelig lære barna hva som er rett og galt, men å sperre barnet inne på et rom når han gjør noe galt vil ikke lære barnet noe. Da er det mye bedre å sette seg ned og snakke med barnet når ting har roet seg.

Jeg ble straffet da jeg var liten og ja, det førte kanskje til at jeg oppførte meg bedre, men jeg oppførte meg bedre fordi jeg var redd for straffen, ikke fordi jeg så hva som egentlig var galt med handlingene. Jeg er voksen nå og sliter fortsatt med at jeg er usikker, føler meg lite verdsatt og elsket, føler meg ikke bra nok osv. Jeg har et stort behov for annerkjennelse og takler ikke høre kjefting og krangling for det vekker så mange vonde minner. Jeg sliter meg ut fordi jeg ikke føler at jeg strekker til, at det jeg gjør ikke er bra nok osv.

Dette er fordi jeg ble kjeftet på, truet og straffet da jeg var liten. Vi fikk ris på rumpa, ikke med hånd eller med bjørkeris, men med tresleiv, hardt på naken stump. I forkant av dette var det trusler, mamma og pappa som løp etter oss med sleiva og vi var livredde og prøvde å komme unna.

Jeg fikk bare oppmerksomhet for det jeg hadde gjort galt. Kom jeg hjem med gode karakterer fikk jeg beskjed om at det kunne vært bedre. Jeg ble sperret nede i kjelleren, i mørket helt alene mens mamma stod på kjellerluka så jeg ikke kom meg opp (kjeller som man gikk ned i fra luke på gulvet).

Hvis jeg var lei meg og ikke ville på skolen f.eks så tok mamma bilde av meg og ertet meg fordi jeg furta. Hun brukte disse bildene i lang tid for å erte meg og le av meg.

Hvis venninna di ikke vil høre på deg så håper jeg du går videre med det. Det kan kanskje vise seg at det ikke var så ille som du først antok, men det er ikke din jobb å "etterforske" den saken. Jeg tenker at når hun gjør sånt forran deg så kan man bare lure på hva som foregår når hun er alene med barnet.

Man vet jo aldri...

Anonymous poster hash: fca96...b2c

Huff, dette var trist lesing, men veldig gode råd!

Takk for at du delte ❤️

TS

Anonymous poster hash: 3c8d1...060