Hvordan ville du som mor følt det om barnet ditt tok livet?

[AnonymBruker]

Ja, dette er noe jeg alltid har lurt på. Tror dere det ville vært lov/riktig å føle en rettelse? (vil da så klart komme an på situasjonen)

Anonymous poster hash: 6b863...199

[AnonymBruker]

...tok livet sitt?

...tok livet av andre?

Anonymous poster hash: 89010...ae9

[Gjest Eurodice]

Ja, dette er noe jeg alltid har lurt på. Tror dere det ville vært lov/riktig å føle en rettelse? (vil da så klart komme an på situasjonen)

Anonymous poster hash: 6b863...199

Rettelse? Mener du lettelse?

[AnonymBruker]

ts: lettelse

Anonymous poster hash: 6b863...199

[lykkelige.meg]

Jeg tror ingen foreldre, uansett omstendigheter, ville følt lettelse dersom barnet deres tok livet sitt.

Vet mange som er så langt nede at de ønsker å ta sitt liv, tenker det vil være en lettelse for de rundt hvis en gjorde det. Men dette tror jeg bare sitter i hodet på den det gjelder. Og ingen foreldre ville noen gang følt lettelse av at det kjæreste de hadde valgte å avslutte livet.

Dersom dette er tanker du TS tenker, søk hjelp hos noen. Helsesøster på skolen (hvis du går der) kan være en fin plass å starte. Det er aldri så ille at de rundt deg ville vært lettet om du avslutter livet!

[GammelKaktus]

Uansett situasjon så ville jeg aldri følt en lettelse hvis sønnen min tok livet av seg, hadde aldri klart å leve videre uten han. Den sorgen hadde blitt for stor til at jeg hadde klarte å bære den.

[Apis]

Ville alltid bebreidet meg selv og lurt på hva jeg kunne gjort annerledes, aldri følt lettelse

[AnonymBruker]

Jeg kjenner moren min godt nok til å vite at hun ville sørget dypt resten av livet om jeg gjorde det.

Anonymous poster hash: e3ce7...44e

[Ciara]

Jeg vet ikke hva jeg ville følt. Det kan vel ingen vite på forhånd, tror jeg.

Det er også mange forskjellige opptakter til et selvmord. Dersom barnet mitt hadde slitt åpenlyst i mange år og fått psykiatrisk behandling uten at det hadde hjulpet hadde det sikkert føltes annerledes enn om selvmordet kom helt ut av det blå uten at jeg hadde ant noe om at han hadde hatt problemer.

Å oppleve at et barn dør er jo det verste man kan oppleve. Sorgen må være altoppslukende. Og et selvmord er sikkert en ekstra belastning til det igjen.

Jeg håper dette er noe jeg slipper å oppleve.

[AnonymBruker]

Jeg tror det kommer an på situasjonen.

Hvis barnet er en urokråke i form av rusmisbruker og som forelder aldri ville fått ro. Stadig innbrudd i hjemmet sitt, gjemme verdisakene sine når h*n kommer på besøk. Bli stadig oppringt av politiet eller kjøre flere timer om natta for å lete. Frykte det verste når h*n fyllekjører. Eller at barnet er syk og har enorme smerter man ikke kan gjøre noe med.

Jeg vet om ett par tilfeller hvor familien følte lettelse da bror/sønn/barnebarnet tok livet sitt. Det var selvsagt trist, men det å kunne endelig senke skuldrene og ikke sette livet på vent lenger.

Anonymous poster hash: ad584...4e9

[AnonymBruker]

Foreldrene mine hadde helt klart blitt glad om jeg tok livet mitt. De hater meg.

Anonymous poster hash: 6a283...f46

[AnonymBruker]

Jeg ville blitt knust. Jeg har mistet et barn, og sorgen har varig endret meg. En av konsekvensene var at jeg gikk inn i en dyp depresjon. En av tingene som hindret meg i å avslutte livet var å vite akkurat hvor mye smerte det ville påført min egen mor. Selv om jeg der og da også følte at jeg allerede påførte familien min så mye smerte at det måtte være en lettelse for dem å få slippe det.

Anonymous poster hash: 40214...20a

[Kosemose]

Kjære TS, jeg må dessverre stenge tråden din, i hht KG sine regler vedrørende selvmordstanker. Vi har ikke mulighet til å vite noe om kompetansen bak svarene du måtte få, men ber deg kontakte helsesøster eller kommunens psykiatritjeneste for å få noen du kan snakke med om dette temaet.

Mvh

Kosemose, mod