Vil noen bli sammen med en deprimert person?

[AnonymBruker]

Jeg er en person som for tiden er deprimert, grunnet en sykdom. Føler at alt er et kaos for øyebliket. Har også slitt med depressive følelser ved et par perioder før. Ellers er jeg muligens litt overvektig (ikke kjempestor, nei), men har noen kilo ekstra å dra på. Er litt større en gjennomsnittet, men ikke så stor at det er noe spesielt problem. Går fint inn i vanlige størrelser som L/XL og slikt i klær.

For øvrig vil jeg beskrive meg som en utadvendt person, som ikke er redd for å snakke med folk. Kommer lett i kontakt med fremmede. Samtidig vil jeg si at jeg er litt beskjeden av meg og er ikke den som bruker albuene mest. Nokså rolig og liker de dypere samtaler. Noen timer for meg selv er ikke å forakte, det er noe jeg har et sterkt behov for fra tid til annen. Har ofte slitt litt med ensomheten likevel, er ikke den som har flest venner. Driver for øvrig med idrett og frivillig arbeid. Å stille opp for andre mennesker og bidra til samfunnet/idretten er noe jeg ser på som positivt.

Matlaging er et annet interessefelt for min del. Liker å eksprimentere litt med mat og er glad i det. Tar heller en god middag fremfor masse godteri og slikt. Har også et vidt spekter av musikksmak. Kan godt slappe av med en god plate. Gåturer og bilkjøring er andre ting jeg liker.

Mitt spørsmål er ganske enkelt. Kunne du vært sammen med en tidvis deprimert person som meg?

Anonymous poster hash: 7b655...27a

[AnonymBruker]

Personlig kunne jeg ikke det, men det er fordi jeg har barn og jeg vokste selv opp i et hjem der mor var tidvis deprimert.

Anonymous poster hash: 4064c...c30

[Okapi]

Deprimert er ikke noe problem. Matlaging og idrett som hovedinteresser, mindre sikker.

[AnonymBruker]

Nei, det kunne jeg ikke.

Dette fordi jeg har selv hatt et ekstremt tøft liv, men jeg klarer meg bra. Jeg har og barn. Skulle jeg være sammen med en deprimert person er jeg redd for at jeg enten hadde blitt det selv, eller at jeg hadde sett negativt på den andre etter hvert. Jeg er nok veldig der at jeg mener at har man det ikke bra, så gjør noe med det. Du er voksen, og er den eneste som er ansvarlig for din egen lykke. Jeg har selv gått fra mannen min, og far til barna. Jeg har flyttet langt, startet på studier i godt voksen alder. Og har planer om andre store endringer den dagen barna er voksne.

Og jeg takler nok ikke så bra deprimerte mennesker, spesielt de som ikke klarer å se løsninger, og ikke vil gjøre noe for å få det bedre.

Anonymous poster hash: 821b6...8c9

[Gjest HeiHade]

Ja, det kunne jeg.

[AnonymBruker]

Nei, det kunne jeg ikke.

Dette fordi jeg har selv hatt et ekstremt tøft liv, men jeg klarer meg bra. Jeg har og barn. Skulle jeg være sammen med en deprimert person er jeg redd for at jeg enten hadde blitt det selv, eller at jeg hadde sett negativt på den andre etter hvert. Jeg er nok veldig der at jeg mener at har man det ikke bra, så gjør noe med det. Du er voksen, og er den eneste som er ansvarlig for din egen lykke. Jeg har selv gått fra mannen min, og far til barna. Jeg har flyttet langt, startet på studier i godt voksen alder. Og har planer om andre store endringer den dagen barna er voksne.

Og jeg takler nok ikke så bra deprimerte mennesker, spesielt de som ikke klarer å se løsninger, og ikke vil gjøre noe for å få det bedre.

Anonymous poster hash: 821b6...8c9

Nå er ikke mitt problem det at jeg ikke har fått behandling. Har faktisk snakket med mange ulike personer og brukt ganske mange timer på akkurat den biten. Problemet er snarere at denne depressive fasen jeg er inne i nå, har kommet på grunn av en fysisk sykdom. Som et tillegg kan du si. Tidligere har jeg gått til behandling, men nå må jeg bare vente å se hva som skjer med den fysiske biten. Trives med å ha et daglig syssel å gå til, men det har vært en del ting som har ødelagt litt opp gjennom tiden, kan du si. Har ofte funnet styrken i meg selv, og motivert og reddet meg selv i noen perioder jeg kunne gått i kjelleren.

Anonymous poster hash: 7b655...27a

[AnonymBruker]

Ja, det kunne jeg. Jeg har vært klinisk deprimert selv før, men det er nå et tilbakelagt stadium. Jeg kunne godt vært sammen med en person med depresjoner, og jeg kunne gladelig tatt ekstra hensyn.

Det ville likevel vært en klar forutsetning i bånn, og det er at vedkommende hadde skikkelig sykdomsinnsikt. Det er ikke bare å røske seg selv ut av en depresjon, men det jeg hadde vært avhengig av var at hun hadde et bevisst og noenlunde edruelig forhold til egen sykdom. Jeg kunne godt forsøkt å være en så god støtte som mulig for en partner som gikk gjennom en depresjon, så lenge hun var klar over og åpen på at det faktisk var en depresjon.

Anonymous poster hash: 06cee...bf8

[AnonymBruker]

Vel, samboer og jeg ble sammen da depresjonene mine begynte å bli som verst, det har ikke vært noen dans på roser for han, det skal være sikkert. Det har vært tunge dager for han og meg selvfølgelig, man blir påvirket av de man omgir seg. Jeg forklarte han alt før vi ble sammen, og han fikk se det med sine egne øyner, likevel mente han at jeg var den rette for han og at vi kom oss gjennom det sammen. Den dag i dag er jeg bedre, jeg har fremdeles noen svært tunge dager, men jeg fungerer fint i livet, med jobb og andre ting, så det er ikke merkbart for andre enn han som får se meg på hjemmebane. Så depresjoner er ingen stopper for kjærlighet bare så det er sagt

Anonymous poster hash: ab8e3...614

[Miklo Velka]

Jeg har lyst til å si ja, mest fordi at jeg ikke føler at jeg har råd til å si nei til noen om muligheten først skulle komme, men også fordi at jeg har lang erfaring selv med depresjon, og vet kanskje litt hva det innebærer. Men det måtte vært full åpenhet, men kanskje litt forbehold om hvor kraftig depresjonen var.

[AnonymBruker]

Å være deprimert kan jo være alt mulig, så ja kunne vært sammen med en som er deprimert, men det hadde jo kommet an på hvor ille depresjonen var.

Anonymous poster hash: 59673...fd7

[AnonymBruker]

Å være sammen med en depressiv person er et rent helvetes, de er selvsentrerte egoister som bare tenker på seg selv. Og uansett hva partneren sier og gjør så er det feil, da kommer ALLTID frasen:JEG er syk! Det er meg meg meg hele jævla tiden. Når du samtidig påpeker at du er feit og at matlaging er den store lidenskapen...Ja, da blir det bare enda verre!

Da kommer de syke tankene om at man mener at partneren mener du er grisefest, og beskyldningene begynner å hagle. Depressive folk takler ingen form for kritikk og lager drama ut av den minste ting.

De er et jævla ork å være sammen med.

Kom deg til legen!

Anonymous poster hash: 73cf3...5bc

[AnonymBruker]

har vært sammen ei som var deprimert, aldri igjen.

Anonymous poster hash: 9c5fb...14c

[AnonymBruker]

har vært sammen ei som var deprimert, aldri igjen.

Anonymous poster hash: 9c5fb...14c

Det skjønner jeg jævlig godt, det er et rent helvetes. Makan til egoister skal du lete lenge etter.

Anonymous poster hash: 73cf3...5bc

[Nettinettet]

Ja, det kunne jeg. Jeg har vært klinisk deprimert selv før, men det er nå et tilbakelagt stadium. Jeg kunne godt vært sammen med en person med depresjoner, og jeg kunne gladelig tatt ekstra hensyn.

Det ville likevel vært en klar forutsetning i bånn, og det er at vedkommende hadde skikkelig sykdomsinnsikt. Det er ikke bare å røske seg selv ut av en depresjon, men det jeg hadde vært avhengig av var at hun hadde et bevisst og noenlunde edruelig forhold til egen sykdom. Jeg kunne godt forsøkt å være en så god støtte som mulig for en partner som gikk gjennom en depresjon, så lenge hun var klar over og åpen på at det faktisk var en depresjon.

Anonymous poster hash: 06cee...bf8

Signerer..

[Wildrose]

Jeg ville ikke utelukket en person fordi hun eller han er deprimert innimellom. Det er vel også en stor sjanse for at jeg hadde falt for vedkommende i en frisk periode, når man ser hvordan personen er. Så, ikke tenk at du ikke har noe verdi som kjæreste selv om du er tidvis deprimert, det er mange som er syke, psykisk eller fysisk og det er ikke så mage som diskriminerer pga sykdom, etter min oppfattelse da. Håper kjærlighten kommer din vei <3

[AnonymBruker]

Å være sammen med en depressiv person er et rent helvetes, de er selvsentrerte egoister som bare tenker på seg selv. Og uansett hva partneren sier og gjør så er det feil, da kommer ALLTID frasen:JEG er syk! Det er meg meg meg hele jævla tiden. Når du samtidig påpeker at du er feit og at matlaging er den store lidenskapen...Ja, da blir det bare enda verre!

Da kommer de syke tankene om at man mener at partneren mener du er grisefest, og beskyldningene begynner å hagle. Depressive folk takler ingen form for kritikk og lager drama ut av den minste ting.

De er et jævla ork å være sammen med.

Kom deg til legen!

Anonymous poster hash: 73cf3...5bc

Det var oppløftende må jeg si. Håper ikke at du møter veggen noen gang. Alle som sliter er jo en gjeng med tiltaksløse egoister som du sier.

Anonymous poster hash: 7b655...27a

[AnonymBruker]

Det var oppløftende må jeg si. Håper ikke at du møter veggen noen gang. Alle som sliter er jo en gjeng med tiltaksløse egoister som du sier.

Anonymous poster hash: 7b655...27a

Svarer bare dønn ærlig jeg?

Det er sånn det er!!

Grisefest skulle forøvrig være grisefeit.

Anonymous poster hash: 73cf3...5bc

[AnonymBruker]

Har vokst opp i et hjem med psykiske lidelser hos foreldre, og ønsker ikke å bære enda flere menneskers byrder på skuldrene mine, så nei, jeg vil ikke være sammen med noen som er deprimert.

Jeg er sliten av å skulle komme med oppløftende ord og bare bli møtt med negativitet uansett hva jeg sier og gjør.

Anonymous poster hash: 1e209...178

[AnonymBruker]

Har vokst opp i et hjem med psykiske lidelser hos foreldre, og ønsker ikke å bære enda flere menneskers byrder på skuldrene mine, så nei, jeg vil ikke være sammen med noen som er deprimert.

Jeg er sliten av å skulle komme med oppløftende ord og bare bli møtt med negativitet uansett hva jeg sier og gjør.

Anonymous poster hash: 1e209...178

Slik føler jeg det også.

Har en mor som har vært alvorlig deprimert i menge år.Hun nekter å la seg behandle,så det blir aldri bedre.For noen år siden møtte jeg en mann som også viste seg å være alvorlig deprimert.Dette har tappet meg for krefter.Man kan ikke være alt for alle,så fra nå av tenker jeg på meg selv.

Anonymous poster hash: 527ec...5a1

[Yzma]

Nei, det tror jeg ikke..

Er det slemt å innrømme?

Leste innlegget etterpå, du virker ikke som en deprimert person sånn som du beskriver deg selv, så sånn som deg kunne gått an med.

Men en 'ordentlig' deprimert person, nei.

Endret 7. april 2015 av Gwynevere