Dårlig forhold til

[AnonymBruker]

Jeg er i en slags prosess hvor jeg holder på å innse at forholdet til min mor er blitt veldig dårlig. Vi har vel aldri vært så nære, men den siste tiden har jeg tenkt mye på det og innsett at det kanskje er dårligere enn jeg har tenkt før. Det å være sammen med henne, stjeler masse energi fra meg og jg irriterer meg så utrolig over så mye ved henne. Det er ikke snakk om verken vold eller rus, men sånn grovt sett tror jeg mye skyldes at vi er ganske ulike som personer, og hun har i tillegg en del personlighetstrekk som jeg synes er vanskelig å forholde meg til. Hun er veldig humørsyk og jeg opplever henne både som relativt egoistisk og på grensen til manipulerende, selv om hun også har gode sider. I tillegg har det skjedd en del den siste tiden hvor hun har skuffet meg veldig ift å prioritere egne behov framfor å støtte meg. Jeg er selvfølgelig ikke objektiv her, men både mine søsken og hennes egne søsken har gitt uttrykk for at de er sjokkerte over hennes atferd akkurat i disse situasjonene. Jeg har også begynt å tenke over ting som skjedde i barndommen, og noe av det hun gjorde, ser jeg nå var ganske hårreisende. For eksempel kunne hun rope på meg og mine søsken dersom hun kranglet med min far og be oss si hvem vi var enige med. Hun involverte oss også altfor mye i egne vansker slik jeg ser det. I dag ringes vi kanskje en-to ganger i uka, men samtalen blir på et veldig overfladisk nivå fordi jeg på en måte ikke ønsker å involvere henne for mye i livet mitt. Nå lurer jeg litt på om noen av dere andre er/har vært i samme situasjon og hvordan dere har forholdt dere. Det er ikke aktueølt å bryte kontakten med henne da hun bor sammen med min far som jeg har et veldig godt forhold til, og hun er forsåvidt ei god bestemor for mitt barn og jeg ønsker ikke å involvere sønnen min i dette. Bør jeg snakke med henne om dette og få rensket lufta litt eller bare la det ligger og holde kontakten på det nivået den er nå? Minske kontakten? Det har sikkert ingen hensikt å snakke med henne om de sidene ved hennes personlighet som sliter meg ut, for hun forandrer seg vel neppe...og det som skjedde i barndommen kan jeg ikke gjøre noe med, annet enn å være bevisst på ikke å gjøre de samme feilene selv. Vi snakker dessuten så dårlig sammen at jeg er redd en slik samtale vil være helt feil av sted. Samtidig er det leit at det er slik det er nå...Skulle gjerne hørt hvordan andre har forholdt seg til lignende situasjoner.

Anonymous poster hash: 88de2...903

[AnonymBruker]

Jeg har en søster og en venninne som begge i voksen alder brøt kontakten med sin mor.

De har slitt mest med reaksjoner fra andre! F.eks samboeren til min søster ble sjokkert og mente det måtte være noe galt med min søster fordi hun hadde brutt og deres barn ikke fikk møte vår mor (fordi de jo ikke hadde kontakt). Grunnen er at de har hatt særdeles dårlig kjemi - ikke noe annet! Ingen vold/rus/annet men at de krasjer sinnsykt i væremåte og personlighet (og intelligens...).

Derfor! Samme med en venninne: hun brøt i voksen alder pga særdeles dårlig kjemi.

Det MÅ ikke være alvorlige saker med i bildet...disse to har hatt fine barndommer og begge er "pappa-jenter".

Slik kan det bli..i de beste familier!

Anonymous poster hash: 779a7...d5b