Personlighet til barna..

[blomst12]

Har ei jente på 9 mnd og ser allerede visse personlighetstrekk og ting hun liker/ikke liker. For eksempel er hun veldig sosial og elsker litt større barn. Hun hater og sitte i bil, sutrer mye og er generelt veldig utilfreds i bil. Dette regner jeg med vil forandre seg når hun forstår mer og er lettere og aktivisere. Men er veldig spent på om personligheten vil forandre seg veldig når hun blir større eller om hun på en måte former seg nå og blir slik.

Lurer litt på om dere har merket mye forskjell i personlighet osv fra de var under året og ved typisk 2-3-4 års alder?

[Cassiuss]

Spennende tråd Skal ikke påstå jeg fulgte veldig godt med på personligheten til dattera mi når hun var 9 mnd (hos oss var det mamma for alle pengene de første par årene...jeg var på jobb) Men enkelte ting fikk jeg med meg som var veldig tydelig, bl.a. som du skriver; hun var veldig sosial. Og det har hun fortsatt med å være. I tillegg hadde hun behov for tid, tid med meg og tid med mor. Hun var til sammenligning med andre barn relativt lite opptatt av ting, for hun fant like mye glede i en pinne som i en leke, men det å få oppmerksomhet og tid var noe jeg merket fra hun var veldig lita (omtrent på den alderen du her prater om) og dette har fortsatt. Så ja, jeg tror det setter seg små indikasjoner på personlighet allerde de første månedene. I følge psykologien er jo veldig mye satt allerede før man er 2 år,selv om man har frem til ca år 30 på å "sette" personligheten.

[AnonymBruker]

Vi merket ganske tidlig at vår jente trivdes best i små settinger. Hun ble mer sutrete når det var masse folk rundt, mens den jenta vi så hjemme, var utrolig morsom og blid. Husker ei dame på åpen bhg også kommenterte at vår jente "kom mer fram" og utforsket mer når det ikle var så mange andre der. Det har igrunnen fortsatt slik. Hun er veldig flink sosialt og liker å leke med andre, men bruker tid på å observere og bli kjent med andre før hun føler seg komfortabel. Hun var ganske rolig som lita og liker fortsatt rolige aktiviteter som tegning etc. I tillegg pratet hun tidlig og er nå i en alder av 4 år ei skravlebøtte av dimensjoner (det er aldri stille, og da mener jeg virkelig aldri!).

Anonymous poster hash: 210e5...4fc

[AnonymBruker]

Vi merket ganske tidlig at vår jente trivdes best i små settinger. Hun ble mer sutrete når det var masse folk rundt, mens den jenta vi så hjemme, var utrolig morsom og blid. Husker ei dame på åpen bhg også kommenterte at vår jente "kom mer fram" og utforsket mer når det ikle var så mange andre der. Det har igrunnen fortsatt slik. Hun er veldig flink sosialt og liker å leke med andre, men bruker tid på å observere og bli kjent med andre før hun føler seg komfortabel. Hun var ganske rolig som lita og liker fortsatt rolige aktiviteter som tegning etc. I tillegg pratet hun tidlig og er nå i en alder av 4 år ei skravlebøtte av dimensjoner (det er aldri stille, og da mener jeg virkelig aldri!).

Anonymous poster hash: 210e5...4fc

Det er jo VELDIG vanlig og normalt st et lite barn så vel som en voksen observerer litt først og tenker før de handler...

Heldigvis!

Anonymous poster hash: 9f85e...26f

[AnonymBruker]

Det er jo VELDIG vanlig og normalt st et lite barn så vel som en voksen observerer litt først og tenker før de handler...

Heldigvis!

Anonymous poster hash: 9f85e...26f

Ja, det er klart, men sammenlignet med for eksempel de andre barna i barselgruppen, var vår jente kanskje ikke så utpreget sosial i den forstand at hun løp rett bort til de andre barna etc, og jeg synes dette er tydelig fortsatt, noe bhg også har sagt. Begge vi foreldrene kjenner oss igjen i henne, mens andremann er mer en sånn som "hiver seg uti" ting.

Anonymous poster hash: 210e5...4fc

[AnonymBruker]

Vår på snart 3 har også på mange måter hatt samme personlighet siden han var baby. Han har alltid vært veldig viljesterk og temperamentsfull, på den måten at han som baby hylte av fulle lunger med én gang vi forsøkte å gjøre noe han mislikte (for eksempel å legge han våken ned i senga eller ta på lue...) Sånn er han fortsatt, han vet veldig godt hva han vil, og hvis det er noe han er uenig i blir det bråk og protester uten like. Han har dessuten alltid vært veldig utålmodig, og helt siden han var baby har han fort begynt og klage og "mase" hvis vi ikke reagerte raskt nok.

Han er også veldig sosial, har alltid vært et tillitsfullt barn som gjerne tar kontakt med folk. Sånn er han også fortsatt, han finner seg lett noen å leke med når vi er på lekeplassen, for eksempel. Finnes ikke sjenert eller engstelig for fremmede, som jeg ser en del andre barn kan være.

Han har også alltid vært veldig glad i mat, og er overhode ikke redd for å prøve nye ting. Sånn har han vært helt siden han smakte første grøtskje 4 måneder gammel, og nå som treåring elsker han ting som oliven, sushi og kapers!

Nå har han fått en lillesøster, hun er foreløpig bare 6 mnd, men hun virker som en helt annen type en storebror. Hun er veldig rolig, krever lite, og er stort sett alltid blid og fornøyd. Men hun er også mer skeptisk til fremmede enn hva storebror var, og foreløpig veldig tydelig mammadalt.

Så jeg tror definitivt at personligheten ligger klart allerede som baby, og at de trekkene du ser hos datteren din nå, i stor grad vil videreføres etter hvert som hun blir eldre!

Anonymous poster hash: 9fb48...236

[Vera Vinge]

Min eldste er 3, og noen ting kjenner jeg ennå igjen fra han var helt nyfødt, mens andre ting har endret seg i takt med utviklingen. F.eks. merket jeg at han var en utålmodig fyr allerede da vi var på sykehuset (særlig tydelig når han ville ha mat, hvor han hylte som en stukken gris i det øyeblikket han kjente sulten komme), og sånn er han fortsatt. Selv om han jo har blitt flinkere til å vente, bl.a. fordi han kan få forklaringer på ting og han kan uttrykke mye med ord. Men han sier ofte "men mamma, jeg liker jo ikke å vente". Og så var han veldig rolig i 1-årsalderen. Han satt heller og puslet med sitt enn å klatre i møblene, såpass at han knapt trengte tilsyn, kunne jeg i blant tenke (men det fikk han jo). Da han rundet 2, ble det full turbo. Men dette roet seg igjen etter rundt et halvår, og nå kan han både herje og leke rolig for seg selv.

Så jeg vil si litt av begge deler. Etter at vi fikk et barn til, ble det enda tydeligere at en del ting er medfødt, siden barna mine var ganske forskjellige som babyer (jeg tror ikke dette bare skyldes at førstemann hadde magetrøbbel). Nå som yngste er 1 år, ser jeg også at de er litt forskjellige i denne fasen. Mens eldstemann helst så an nye situasjoner, kan yngstemann gjerne krabbe/gå bort til fremmede mye raskere (selv om han også ser an litt, men ikke så mye som han andre). Mens andre ting har mer med alder å gjøre, og særlig i babyperioden, vil jeg si spesielt mye handler om faser. Og så er det vel litt forskjell på om barnet har søsken eller ikke? Jeg ser hvertfall at barna våre har en del ulike opplevelser, at det er annerledes å komme inn i en familie med barn fra før og ikke. F.eks. har jeg inntrykk av at min yngste ønsker mer action rundt seg enn eldste i samme alder, og det handler kanskje litt om hva han er vant til? Samtidig har han hatt mer behov for skjerming, merker mer på ham enn eldstemann at han trenger skjerming fra inntrykk i blant, og sånn har han vært siden han var baby. At han kan bli stresset av for mye inntrykk også. Teorien min er at eldstemann har regulert seg mer av seg selv, ved å holde seg mer tilbake i utgangspunktet, enn yngste som kaster seg mer uti ting, og dermed blir mer sliten.

[AnonymBruker]

Så spennende å lese om alle baby-personlighetene! Jeg tror også at mye ligger der når de kommer ut også er det vanskeligere/lettere å se det alt ettersom magetrøbbel osv.

Min jente er 9 mnd nå og hun har helt fra dag 1 vært veldig klar (eller hva jeg skal si) i personligheten sin. Veldig rolig jente (lavmælt de første ukene var hun også), meget tålmodig og tolerant. Hun har for eksempel alltid ligget lenge på gulvet mens jeg har styrt rundt henne og på morgenen så har det hendt flere ganger at hun våkner også sovner jeg litt igjen mens hun slapper av/leker. Hun kan jo si klart og tydelig ifra når nok er nok også, men for det meste er hun super-fornøyd. Litt skeptisk til ukjente som babyer flest, men etter ett par ganger så blir hun veldig interessert i de fleste. Når det kommer til andre barn er blir hun helt "vill", hun bare elsker dem. Hun herjer jo skikkelig så de andre barna blir ofte litt sjenerte Hun lar seg distrahere ganske lett og noen ganger så kan hun bli sittende å pirke på ting, undersøke småting. Så det blir spennende og følge med på videre. Men før så var hun ikke så glad i å kose mens nå så overfaller hun meg hele tiden <3 Så håper det forblir sånn ^^

Anonymous poster hash: fc249...aa5