Får vondt av stebarn..

[AnonymBruker]

Jeg hadde en abort etter over tre måneders graviditet. Det er to år siden, og jeg har ikke vært gravid siden og er redd for at jeg ikke kan få barn. Jeg har en sykdom som kan gjøre det vanskelig for meg, samtidig som barnet ikke ville blitt påvirket i magen. Jeg har perioder hvor jeg ikke klarer hverdagen. I natt drømte jeg om henne, hvor jeg bar på den nydelige jenta mi hele natten og gråt når jeg våknet. Drømmene er forskjellige, men de er så fantastisk kjærlige og jeg vil ikke våkne fra dem til en barnløs hverdag. Det påvirker hvordan jeg er mot mitt stebarn, som jeg elsker, men ikke klarer å være kjærlig mot når jeg har slike dager.

I dag er det vanskelig å være stemor. Jeg er lei meg for at jeg ikke får barn, hvor samboer har barn med en annen og barnet vet ikke hvorfor jeg av og til har vonde dager og ikke klarer å smile til det. Jeg vil være alene og tenker mye på hvordan barnet mitt ville sett ut og alder, og hvordan mitt barn og stebarn ville lekt sammen i stua på morgenen. Jeg kommer ikke vekk fra tanken på hvordan det ville blitt og kommer meg ikke videre i livet. Jeg tror jeg gjør det, så dukker barnet mitt opp i drømmene og jeg våkner med tårer i øynene.

Jeg skulle ønske hun overlevde, at jeg ikke måtte oppleve å miste den lille. Alltid i drømmene mine og alltid i hjertet, men aldri mamma.

Anonymous poster hash: 2c9f6...e13

[Biloba]

Søk hjelp! Sorgen over et barn, selv om det ikke var født, blir for mange med resten av livet. Men den må bearbeides, slik at den får en form og et omfang som ikke ødelegger så mye for det livet du har i dag. Etter 2 år er der lurt å få hjelp når det påvirker deg så mye. Kanskje trenger du også hjelp til å bli gravid igjen, om du ønsker det?

[AnonymBruker]

Søk hjelp! Sorgen over et barn, selv om det ikke var født, blir for mange med resten av livet. Men den må bearbeides, slik at den får en form og et omfang som ikke ødelegger så mye for det livet du har i dag. Etter 2 år er der lurt å få hjelp når det påvirker deg så mye. Kanskje trenger du også hjelp til å bli gravid igjen, om du ønsker det?

Ja, jeg fikk aldri hjelp for tankene, hvor min samboer virker til å ha kommet over det samme dag som det skjedde. Jeg tenker at han ikke bryr seg fordi han har et barn fra før, hvor det er mer en «samma det,gjelder ikke meg» holdning når jeg har behov for å snakke om det.

Kommer til å trenge hjelp til å bli gravid, men etter en operasjon nå for litt siden,mener de på at jeg burde prøve selv en stund til. Vet ikke hvor lenge jeg klarer dette...

Anonymous poster hash: 2c9f6...e13

[AnonymBruker]

Ja, jeg fikk aldri hjelp for tankene, hvor min samboer virker til å ha kommet over det samme dag som det skjedde. Jeg tenker at han ikke bryr seg fordi han har et barn fra før, hvor det er mer en «samma det,gjelder ikke meg» holdning når jeg har behov for å snakke om det.

Kommer til å trenge hjelp til å bli gravid, men etter en operasjon nå for litt siden,mener de på at jeg burde prøve selv en stund til. Vet ikke hvor lenge jeg klarer dette...

Anonymous poster hash: 2c9f6...e13

Det er veldig vanlig at menn ikke knytter seg til barnet før det er født. Jeg kjenner til og med til en far som ikke sørget da barnet døde under fødsel pga komplikasjoner.

Min har heller ikke det forholdet til det vi mistet som jeg har. Det var tidligere, så vi vet ikke kjønn. For oss er det mye mer virkelig, fordi vi kjenner det på kroppen, fordi vi verner det mot alle uheldige stoffer, fordi vi forbereder oss til vi blir store, til fødsel, barseltid og alt den lille vil trenge. Hormonene gir også følelsesmessige forandringer, som gjør at alt rører enda mer ved en.

De menn og kvinner som kan gå direkte videre er heldige på akkurat dette, men kjærligheten og drømmene vi har hatt fra positiv test er ikke feil.

Det er helt legitimt å være lei seg, og du skal være lei deg for deg, ikke for at du ikke sprudler for andre.

Jeg tror ikke din mann er kjøligere fordi han allerede har barn. Mindre står på spill for dem, men så vet de også så mye mer om verdien av gevinsten når de har fått oppleve å bli forelder.

Anonymous poster hash: 18794...398

[Biloba]

Ikke meningen å være anonym, meg over.

[minister-mio]

Du bør snakke med en psykolog, det er ikke bra å ha sånne dager.

Når du har gode dager får du bruke de med stebarnet ditt

[Belima]

Det finnes sorggrupper mange steder i Norge. Foreninger som : Vi som har et barn for lite - Uventet barnedød er to grupper jeg vet om. Kan nok finnes flere grupper rundt om i landet.

Sjekk ut der du bor om hvilke muligheter som finnes.

[AnonymBruker]

Det finnes sorggrupper mange steder i Norge. Foreninger som : Vi som har et barn for lite - Uventet barnedød er to grupper jeg vet om. Kan nok finnes flere grupper rundt om i landet.

Sjekk ut der du bor om hvilke muligheter som finnes.

Har fått høre av familie om at "slik gikk det, "det var til det beste, for noe var galt med barnet", "sånt skjer alle av og til" osv. Jeg har aldri opplevd det før, så for meg var det ikke noe "ja ja", samtidig som setningene har formet meg og mine tanker. Jeg føler det ikke naturlig å være i noen slike grupper, hvor jeg "ikke hører hjemme" ettersom "det bare var et foster".

Jeg håper en dag jeg får muligheten til å bli mor, hvis ikke tror jeg det vil ta knekken på meg å være i et forhold med en som har barn fra før. Jeg trodde det kun ville være en berikelse, men etter aborten har jeg virkelig nedturer en gang i blant, som ødelegger deler av de sterke båndene jeg har til stebarn og min mann.

Ønsker at vi skal ha det godt, men aborten og måten min mann og familien hans reagerte såret meg veldig. Moren hans brydde seg ikke og hadde et barnebarn, så for henne gjorde det ingenting. "Ja ja, fosteret var nok ikke ment for å være, og sånn er det bare. Dermed går livet videre".

Anonymous poster hash: 2c9f6...e13

[Belima]

Det er så mange tankeløse mennesker ute i verden. Hvis du ikke synes du passer inn i en sorggruppe, så gjenstår det vel bare betalende hjelp. Familievernkontoret der du bor kan kanskje hjelpe deg.

Det å snakke med fastlegen din over en periode er også en mulighet. Vet at noen leger tar seg tid til det.

Jeg forstår godt at du sørger jeg. Selv fikk jeg "bare" et barn etter mye prøving, men ønsket meg fler enn det. Sånn ble det ikke for meg, men er kjempeglad for henne jeg fikk. Vet hun alltid har ønsket seg søsken, men men. Heldigvis har hun fått to barn selv.

Ta i første omgang kontakt med fastlegen din og forhør deg hvilke muligheter du har.
Lykke til!