Ikke noe blir bra nok.

[AnonymBruker]

Jeg dater om dagen. Men alt blir sammenlignet med hvordan det var med ex`n i starten, og da blir jo ikke noe bra nok.

Første daten vår varte i 2 døgn, jeg sovnet i armkroken hans, noe jeg ikke har fått til med noen andre. Og jeg er 37 år. Første kysset vårt, så var det et hav av sommerfugler i magen. Første gangen vi hadde sex, var det som våres kropper alltid hadde tilhørt hverandre. Vi pratet 4 timer på telefonen hver eneste dag, alt var bare fantastisk og omtrent som et eventyr. Jeg har aldri vært så forelska før.

Nå som jeg dater igjen, så er det gjerne bare en kort kaffe date, en kort gå tur, det er hyggelig, kjekke menn. Men jeg føler ikke noe spesielt. Noen har jeg prøvd å møte flere ganger, 2 ble jeg lett betatt av, og møtte over tid. Men følte det aldri ble mer følelser. Føler det er jo ikke i nærheten av så bra som med ex`n.

Kan legge til at jeg er over ex`n, det er over 2 år siden. Og jeg vet jeg må bare slutte og sammenligne datene, med datene med han. For da taper jo alle menn. Og godt mulig jeg aldri vil bli så forelsket igjen. Det er vel kanskje ikke like vanlig å bli på trynet forelsket i min alder.

Noen som har opplevd noe lignende? Eller har tips og komme med?

Anonymous poster hash: 828fa...cd1

[AnonymBruker]

Tror du burde starte med å forstå at det ikke "bare blir sånn" på datene dine, men at du velger at det skal være sånn. Ta initiativ, vær konkret, si hva du vil ha, og ikke vent på at ting bare skal falle på plass.

Anonymous poster hash: a0a76...d94

[AnonymBruker]

Du er ikke over eksen din. Om du hadde vært det, så hadde du aldri sammenlignet noen med han.

Anonymous poster hash: f9107...15f

[AnonymBruker]

Stakkars menn som må fylle skoene til en annen. Si meg, hvor kul hadde du følt deg om han du datet tenkte det samme om exen sin?

Anonymous poster hash: d7107...9a2

[Becka]

Ja jeg har opplevd lignende.

Jeg trodde i lang stund at jeg ikke var i stand til å bli forelsket igjen. Og jeg var ofte inne på tanken at det var pga eksen. Fordi han tok meg så med storm. Det tok lang tid for meg å komme over ham også, men jeg tror det var mer hele forholdet vårt. Og spesielt starten av det. Alt var så voldsomt og lidenskapelig, og veldig spesielt. Hadde aldri møtt en som ham. Det gjorde jo at alle andre som kom min vei, ikke ble særlig spennende. Som hos deg. Men gradvis avtok de sterke minnene fra eksen, men en "helt vanlig date med en vanlig mann" var ikke aktuelt for meg. Reiste rundt og møtte noen her og der som fikk i gang litt sommerfugler, men det ble jo aldri noe seriøst. Men de seriøse gutta ble jo for kjedelige! Så jeg forble singel, år etter år....

Men så, fikk jeg nok, og valgte å begynne å date på helt vanlig måte. Jeg hadde vel ikke størst tru på at jeg skulle bli så forelsket, men jeg tenkte som deg, jeg må jo bare, eller jeg kan forbli alene resten av livet. Trodde jo alltid at jeg heller ville være alene enn å ikke være forelsket, men jeg ble nå villig til å prøve uansett.

Og nå er jeg forelsket i en helt vanlig mann, som ikke har tatt meg med på en enste super spennende date. Han gir meg sommerfugler så det holder, og han er helt vanlig og snill, og super god!

Ble litt kronglete innlegg det her, men regner med du tok poenget. Det er alltid håp for å bli forelsket igjen, men du må gi det en sjanse. Du må se deg litt rundt, og ikke henge det opp i det med eksen, at det slår alt, for det gjør det ikke. Ikke følelsemessig. Jeg er iallfall et bevis på det.

Jeg angrer litt på at jeg kastet bort tid på å lete etter noe bedre hele tiden! På en annen side, så har det kanskje gjort at jeg setter mye mer pris på det jeg har nå.

[AnonymBruker]

Becka tusen takk for svar.

Godt å høre at det finnes håp. Jeg har jo prøvd å date de, jeg har blitt litt betatt av videre en stund, i håp om at det skal bli forelskelse. Men så langt ikke skjedd.

Men jeg fortsetter, og håper jo at jeg en dag møter en spesiell mann. Og jeg er og forberedt på at det kan ta lenger tid og få de rette følelsene. Jeg har nok og blitt litt mer sær med årene. Da jeg møtte min ex, ville jeg bare ha det gøy, tenkte ikke så mye på hvor bra vi faktisk passet sammen. Noe vi ikke gjorde. Alt var bare magisk og lidenskap, men en dag våkner mann opp, så er ikke det nok lenger.

Så nå leter jeg også etter han jeg passer godt sammen med, så kanskje ikke så rart det kan ta sin tid.

Anonymous poster hash: 828fa...cd1

[Becka]

Becka tusen takk for svar.

Godt å høre at det finnes håp. Jeg har jo prøvd å date de, jeg har blitt litt betatt av videre en stund, i håp om at det skal bli forelskelse. Men så langt ikke skjedd.

Men jeg fortsetter, og håper jo at jeg en dag møter en spesiell mann. Og jeg er og forberedt på at det kan ta lenger tid og få de rette følelsene. Jeg har nok og blitt litt mer sær med årene. Da jeg møtte min ex, ville jeg bare ha det gøy, tenkte ikke så mye på hvor bra vi faktisk passet sammen. Noe vi ikke gjorde. Alt var bare magisk og lidenskap, men en dag våkner mann opp, så er ikke det nok lenger.

Så nå leter jeg også etter han jeg passer godt sammen med, så kanskje ikke så rart det kan ta sin tid.

Anonymous poster hash: 828fa...cd1

Jeg trodde aldri jeg skulle falle for mannen jeg har falt for nå. Vet ikke helt hva som skjedde egentlig heller.. Det bare skjedde. Men jeg åpnet meg opp for muligheten. ( hadde kjent han en stund før, men aldri egentlig sett på ham slik. ) Hadde liten tro, men så ble vi fysiske, og som kjent, så kan jo vi kvinner få mer tilknytting da. Og det stemte i mitt tilfelle. Og gradvis utviklet det seg mer og mer følelser.. Så ja, det finnes håp!

Nei det skal klaffe både på følelser og det praktiske. Men kanskje, i og med at du savner litt å kjenne på denne forelskelse følelsen, ikke henge deg for mye opp i det praktiske? Noen krav må man ha selvfølgelig, ting som er viktige for enn. Men som du sier, man kan bli litt sær med årene, og spesielt hvis man forblir singel en stund. Så det gjelder å være litt var på det. Kanskje kaste bort noen krav som ikke så viktige egentlig..